Nasjonalsosialisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nasjonalsosialisme eller nazisme, som er en forkortelse av det tyske Nationalsozialismus (noen ganger også forkortet NS), er en politisk ideologi som oppstod i Tyskland etter den første verdenskrig, samtidig med fascismens fremvekst i Italia. Den er uløselig knyttet til sin formgiver og fører, Adolf Hitler. Hovedtrekkene var en sterk nasjonalisme, betoning av etnisk fellesskap innen den germanske rase og denne rasens overlegenhet, eksklusjon av visse minoriteter (se særlig antisemittisme og holocaust) og mistillit til de demokratiske styreformene og liberale verdier. Like viktige var imidlertid streben etter en mer «naturlig» tilværelse, kritikken av kapitalisme, oppbyggingen og videreutviklingen av en velferdsstat som skulle ta vare på statens egne borgere uavhengig av sosial klasse, og det man så som kamp mot politisk og kulturell «dekadanse». Begrepet er knyttet til partiet NSDAP, det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, og det diktatoriske «tredje rike» partiet skapte i Tyskland mellom 1933 og 1945. I dag er nazismen som ideologi forbudt i Tyskland, selv om rester av tilhengere og oppblomstringer fortsetter å operere både i Tyskland og i andre land etter den andre verdenskrig. Disse nazistiske strømninger kalles på norsk nynazisme.
[rediger] Etymologi
Det norske ordet nazisme har opprinnelse fra tysk der Nazi er en kortform av Nationalsozialismus, som betyr nasjonalsosialisme. Utbredelsen av ordet er også påvirket av det engelske nazism. Opprinnelsen for det norske ordet nazist er forkortelsen nazis som i Tyskland ble brukt som et slanguttrykk for tilhengerne av nasjonalsosialismen, utledet som en analogi til sosi, et nedsettende slanguttrykk for sosialist. Kozi ble brukt om kommunister. Det er kjent at også kommunister brukte kozi om seg selv.
[rediger] Ideologisk teori
Suksessen for den nasjonalsosialistiske ide på 1930-tallet tilskrives av mange det faktum at den trekker fordeler fra to samtidige populære ideologier, nasjonalisme og sosialisme. Nazistene forsøkte å bygge en sterkt militarisert stat og en sterk økonomisk velferdsstat for å beskytte og å tjene interessene til de rasemessige rene germanere under en suveren leder. De ville også fjerne skadelige elementer som kom i veien for å bygge en planøkonomi. Med skadelige elementer mente de mennesker med mentale sykdommer, og de som ikke tilfredstilte krav til renhet i rasen.
I følge Mein Kampf skal Hitler ha utviklet sine politiske teorier etter nøye studier av politikken til den Østerisk-Ungarske stat. Hitler var født innenfor denne staten og trodde at en etnisk og språklig diversitet hadde svekket staten. Videre så han demokratiet som en destabiliserende kraft fordi demokratiet la makt i hendene på etniske minoriteter som han påstod hadde insentiver til videre svekking og destabilisering av staten.
Den fornuftsmessige begrunnelse for nazismen var sterkt forankret i den militaristiske tro på at store nasjoner vokser opp av militærmakt, som på sin side naturlig vokser opp fra de rasjonelle, siviliserte kulturer. Hitlers budskap appellerte til de misfornøyde tyske nasjonalistene som var opptatte av å redde ansikt etter fiaskoen i den første verdenskrig, og å redde noe av stoltheten for den militaristiske nasjonalist etter denne tidligere tyske epoken. Etter det østerrikske og det tyske nederlag i den første verdenskrig, hadde mange tyskere fortsatt ektefølt hang til å etterstrebe målet om å skape et Stortyskland, og å benytte militærmakt for å oppnå det som var nødvendig.
Mange plasserte skylden for Tysklands uhell på grupper som jøder og kommunister. De som så saken slik, mente at disse gruppene på en eller annen måte hadde sabotert målet om nasjonal seier.
Hitlers naziteori framholdt også at den «ariske rase» er en «herrerase», at den står over alle andre raser, at en nasjon er det største som vokser opp av en rase, og at store nasjoner (ment bokstavelig som nasjoner med stort geografisk omfang) selv innebærer framvekst av høyverdige raser. Slike nasjoner utviklet kulturer som naturlig vokste opp av raser med «naturlig god helse og karaktertrekk av aggressivitet, intelligens og mot». De svake nasjonene, sa Hitler, var av urene eller av blandingsraser, fordi de kulturelt var splittet og motsetningsfylte og derfor svake kulturer. De verste av alle, i følge Hitler, var parasittiske «undermennesker». I denne gruppen plasserte han først og fremst jødene, men også sigøynere, homoseksuelle, funksjonshemmede, og også såkalte anti-sosiale, slike som ble betraktet som lebensunwertes Leben det vil si ikke-verdige liv på grunn av disses underlegenhet og tilkortkommenhet. Forfølgelsene av homoseksuelle som en del av holocaust har fått en større faglig oppmerksomhet etter 1990-tallet.
Homoseksualitetens rolle innenfor nazistpartiet NSDAP blir av de fleste historikere betraktet som anekdotisk. Noen begrensede grupperinger som for eksempel «the International Committee for Holocaust Truth» og boken Scott Lively og Kevin E. Abrams: The Pink Swastika: Homosexuality in the Nazi Party (ISBN 0964760932) argumenterer for at mange homoseksuelle var involvert i de innerste sirkler av nazistpartiet. Eksempler på slike personer var lederen av Sturmabteilung (SA) Ernst Röhm (henrettelsen av Röhm har blitt vagt begrunnet med hans påståtte homoseksualitet), Horst Wessel, Max Bielas og flere. De fleste menneskerettighetsorganisasjoner og –grupper ser dette som en fordømmende hatpropaganda som rører opp under opphetede debatter og fører til beskyldninger om sensurering og hatefullt snakk fra begge sider. De fleste historikere og fagkyndige på fascisme tar avstand fra Livelys og Abrams arbeid, og avviser dette som en kampanje mot de homofiles rettigheter.
Folk av slavisk avstamming ble betraktet som laverestående, men bare marginalt «parasittisk», fordi de hadde sine egne land og nasjonalstater. Når mange av slaverne bodde innenfor grensene til germanerne, for eksempel i Østerrike, så Hitler på dette som en etnisk invasjon av det «germanske Lebensraum» utført av fremmede folkegrupper med insentiver til å styrke Østerrikes lojalitet til disse gruppers opprinnelige etniske og kulturelle nasjonale tilhørlighet.
I henhold til nazistisk doktrine så er det en opplagt feilhandling å tillate eller oppmuntre til flerspråklige og multikulturelle nasjoner. En fundamental nazistisk målsetting var ensretting av alle tysktalende folk som tidligere urettferdig nok var blitt splittet opp i flere stater. Hitler påstod at nasjoner som ikke var i stand til å forsvare sitt territorium ikke fortjente noe territorium. Han tenkte på de slaviske raser som mindre leveverdige enn sin egen «herrerase». Spesielt var det slik at om en herrerase krevde plass, «Lebensraum», så hadde herrerasen rett til å fortrenge de stedegne, men mindreverdige raser. Hitler trakk paralleller mellom Lebensraum og den amerikanske politikk for etniske rensning og omplassering av amerikansk urbefolkning, noe som Hitler så på som en nøkkelfaktor for suksessen til USA.
Hitler proklamerte at «hjemløse» raser, det vil si raser uten tilknytning til en stat pr. definisjon var «parasittiske raser», og jo rikere enkeltindivider av en «parasittiske rase» var, jo mer ondartet var den snylteriske egenskapen ment å være. I følge den nazistiske doktrinen kunne «herrerasen» forsterke seg selv ved å eliminere «parasittiske raser» i sitt eget hjemland. Dette var den dypere fornuftsmessige begrunnelsen for nazismens senere undertrykkelse og utryddelse av jøder og sigøynere, også kalt holocaust. Til tross for Hitlers popularitet og hans «Lebensraum»-doktrine, så mange soldater i Wehrmacht og SS på denne plikten som motbydelig. Bare en mindre fraksjon av soldatene var aktivt involvert i folkemord. Men det begrensede antall deltakere drepte likevel millioner av mennesker.
Hitler utvidet sine fornuftsmessige forklaringer med en religiøs doktrine, der han påstod at de som sluttet seg til og lærte seg hans «sannheter» tilhørte «sanne» eller «overordnede» religioner, de ville opprette herredømme ved å unngå komfortable løgner. De som taler om kjærlighet og toleranse, «i mot samsvar med fakta», disse ble sagt å tilhøre underordnede eller falske religioner. Spesielt intelligente personer av slaviske rase, mente Hitler, forsøkte alltid å legge hindringer i veien for «herrene» ved å reklamere for falske religioner og falske politiske doktriner.
De ideologiske røttene som utviklet seg til den germanske nasjonalsosialismen var tuftet på utallige kilder i europeisk historie, med linjer tilbake til 1800-tallets romantiske idealisme, og også basert på misfortolkede tanker til Friedrich Nietzsche om «oppadstigende arv» mot målet om Overmennesket (supermennesket). Hitler var en ivrig leser og var i mottakelig for ideer som kom til å påvirke nazismen hentet fra konkrete publikasjoner slik som Germanenorden eller Thuleselskapet. Han tok også mange populære elementer fra sosialismen, slik som å ekspropriere fra de rike for å gi fordeler til de større masser. Men, nazistene betraktet ren sosialisme og ren kommunisme slett ikke som liberale, men derimot som sine fiender.
Hitlers teorier var ikke attraktive bare for tyskerne. Mennesker som satt i mektige posisjoner i andre land så også på teoriene som nyttige. Eksempler er grunnleggeren av Ford Motor, Henry Ford og Eugene Schueller, grunnleggeren av L'Oréal. Men uansett så ble støtten til teoriene sterkere blant arbeiderklassen i Tyskland enn noen andre steder i verden.
Nazimystikk
Nazimystikk er en term som beskriver en filosofisk understrømning av nazismen, det betegner en kombinasjon av nazisme med okkultisme, esoterisme, kryptohistorikk og/eller overnaturlige fenomener.
[rediger] Nøkkelelementer i den nazistiske ideologi
- Sterk velferdsstat
- Høyt skattetrykk
- Kollektivisme
- Liten grad av personlig frihet
- Sterkt regulert marked
- Sosialisme
- Rasisme,
- spesielt antisemittismen, som til slutt kuliminerte i holocaust,
- utvikling av «herrerase»,
- antislavismen,
- troen på overlegenheten til hvite, germanske, «ariske» eller «nordeuropeiske raser».
- Barmhjertelighetsdrap og eugenikk i tilknytning til «rasehygiene»
- Antimarxisme, antikommunisme, antibolsjevisme
- Avvisning av demokrati, med det resultat at det ble slutt på politiske partier, fagforeninger, og slutt på den frie presse.
- Førerprinsippet (Führerprinzip), tro på lederen (ansvar opp i hierarkiet, autoritet nedover i hierarkiet)
- Sterk tilstedeværelse av lokal kultur
- Forsvar av blod og jord. (Tysk: Blut und Boden – som også er representert av rødt og svart i det nazistiske flagg)
- Imperialisme, «Lebensraum»-politikk, ekspensjon av tysk territorium mot øst
- Relasjoner til fascismen
[rediger] Nazismen og romantikken
Bertrand Russell forteller at nazisme springer ut fra en annen tradisjon enn andre samtidige ideologier, det være seg kapitalisme eller kommunisme. Det er derfor nødvendig å utforske slike forbindelser for å forstå nazismens grunnverdier, uten å trivialisere bevegelsen slik den framsto på sin storhetstid på 1930-tallet som svært lite annet enn rasistisk.
Mange historiografer påpeker at antisemittistiske elementer som man ellers ikke gjenfinner i tilsvarende fascistiske bevegelser i Italia og Spania, ble adoptert av Hitler for å vinne popularitet for Hitlers bevegelse. Antisemittiske fordommer var svært vanlig blant massene i Tyskland på denne tiden. Det blir påstått at massiv aksept for bevegelsen krevde antisemittisme, så vel som smiger av det sårede, stolte tyske folk etter nederlaget i første verdenskrig. Andre så på antisemittismen som sentral i Hitlers verdensbilde.
Mange ser sterke forbindelser mellom nazismens grunnverdier og den fornuftsstridige tradisjon i romantikkbevegelsen tidlig i det nittende århundre. Styrke, lidenskap, avstand til hysteri, utilitarisme, tradisjonelle familieverdier og hengivenhet til fellesskapet ble verdsatt av nazistene. Dette var tradisjoner som først ble uttrykt av mange av romantikkens artister, musikere og skribenter senere også av den nazistiske elite – den antikke greske vane med homoseksuelle relasjoner mellom militære og yngre gutter ble tilbedt især i Platons arbeider, og støttet av tyske sensualister som Röhm, Bielas og Wessel. Den tyske romantikken uttrykte spesielt disse verdiene. For eksempel så identifiserte Hitler seg selv med musikken til Richard Wagner (en referert antisemittist og forfatter av Das Judenthum in der Musik og idol for den unge Hitler). Wagners viktigste operaverk, Der Ring des Nibelungen, uttrykker ariske idealer, inneholder det noen mennesker tolker som antisemittiske karikaturer og feirer tradisjonelle norrøne, ariske folkelige overleveringer og verdier.
Idealiseringen av tradisjoner, folklore, klassisk tenking, Fredrik den stores lederskap, avvisningen av liberalismen som preget Weimarrepublikken og avgjørelsen om å kalle den tyske stat for Det tredje rike (som peker videre tilbake til middelalderens Første rike og forløperen til Det andre Weimarrike) har ledet mange til å betrakte nazistene som reaksjonære.
[rediger] Ideologisk konkurranse
Nazismen og kommunismen fremstod som to seriøse utfordrere til makten i etterkrigstidens Tyskland, særlig på grunn av den økende ustabilitet i Weimarrepublikken.
Det som ble til den nazistiske bevegelse skjøt ut av motstanden mot det bolsjevikinspirerte opprøret som skjedde i Tyskland i etterkant av første verdenskrig. Den russiske revolusjon i 1917 skapte en stor oppmerksomhet rundt og interesse for Lenins versjon av marxismen, det fikk mange sosialister til å adoptere revolusjonære prinsipper. Den bayerske sovjetrepublikk 1918-1919, og spartakistenes oppstand i 1919 i Berlin var begge manifestasjoner av revolusjonen. Frikorpset, en løst organisert paramilitær gruppe (essensielt en milits av tidligere soldater fra første verdenskrig), ble brukt til å knuse denne oppstanden og flere ledere fra frikorpset, inklusive Ernst Röhm, ble senere ledere i nazistpartiet.
Kapitalister og konservative i Tyskland fryktet at en overtakelse av kommunistene var uunngåelig og de stolte ikke på de demokratiske partier i Weimarrepublikken ville bli i stand til å motstå en kommunistisk revolusjon. En voksende mengde kapitalister begynte å se mot den nasjonalistiske bevegelsen som en skanse mot bolsjevismen. Etter at Mussolinis fascister tok over makten i Italia i 1922, presenterte fascismen seg selv som en realistisk alternativ opponent til «kommunisme», spesielt gitt Mussolinis suksess i å knuse kommunismen og anarkistiske bevegelser som hadde destabilisert Italia gjennom en bølge av streiker og fabrikkokkupasjoner etter den første verdenskrig. Fascistpartier ble dannet i utallige europeiske land.
Flere historikere som Ian Kershaw og Joachim Fest, argumenterer for at Hitler og nazistene var en av mange nasjonalistiske og fascistiske grupperinger som eksisterte i Tyskland og konkurrerte om lederskapet av den antikommunistiske bevegelsen og, kan hende også av den tyske stat. Videre så hevder de at fascismen og den tyske varianten, nasjonalsosialismen, ble den utfordreren til kommunismen som seiret fordi de var i stand til å appellere både til etablissementet som så nazismen som en barrikade mot bolsjevismen så vel som en base av arbeiderklassen, og spesielt den voksende underklasse av arbeidsløse og arbeidsuskikkede, og en stadig større del av middelklassen som ble svekket og forarmet. Den nazistiske bruk av sosialistenes retorikk appellerte til utilfredsheten med kapitalismen, da den presenterer en politisk og økonomisk modell som avkler «sosialismen» alle dens elementer som var truende for kapitalismen, slik som konseptet om klassekamp, «proletariatets diktatur» eller arbeiderstandens kontroll over produksjonsapparatet.
[rediger] Fascismens og nazismens støtte fra antikommunister
Ulike høyreorienterte politikere og politiske partier i Europa hilste framveksten av fascisme og nazisme velkommen ut fra en intens aversjon mot kommunisme. I følge disse var Hitler en potensiell frelser for den vestlige sivilisasjon og for kapitalismen mot bolsjevismen. Blant disse støttespillerne på 1920-tallet og tidlig på 1930-tallet var det konservative partiet i Storbritannia. I løpet av siste del av 1930-tallet og på 1940-tallet ble nazistene støttet av falangistene i Spania, og av politiske og militære figurer som ville utforme Vichy-regimet i Frankrike. En legion av franske frivillige mot bolsjevismen (LVF) og andre antisovjetiske kampformasjoner ble dannet.
Det britiske det konservative partiet og de høyreorienterte partiene i Frankrike så med velvilje mot nazistregimet i midten av og på siste del av 1930-tallet, selv om de hadde startet å kritisere nazistenes totalitarisme. Noen samtidige kommentatorer hevdet likevel at disse partiene fremstod som støttespillere til nazistene.
[rediger] Nazisme og angelsaksere
Hitler beundret det britiske imperiet som et strålende eksempel på ekspanderende «nordeuropeisk genialitet». Raseteorier ble utviklet både i Storbritannia og andre steder i løpet av det nittende århundre for å forsvare europeiske ekspansjoner som kolonimakter. Beundring for «nordeuropeiske ariske raser» sprang ut fra slike teoriretninger. Spesielt viktig var ideer om at nordeuropeere representerte den høyeste forgrening av det «ariske folk», som i oldtiden hadde ekspandert til India og skapt den indiske kulturen. Slike teorier for rasistisk imperialisme forsvarer ideen om at noen raser hadde en nedarvet overlegenhet, født til å herske, mens andre var parasitter eller laverestående «primitive folk». Disse konseptene ble ofte kopiert av nazistene.
I løpet av de tidlige år av bevegelsen beundret Hitler på samme måten Amerikas forente stater (USA). I Mein Kampf lovpriste han USA for dets rasebaserte antiimmigrasjonslover og for apartheidpolitikken. I følge Hitler var USA en suksessfull nasjon fordi den hadde maktet å holde seg «ren» fra de «mindreverdige raser». Men, en krig nærmet seg og hans syn på USA ble mer negativt og han trodde at Tyskland ville få en lett seier over USA presis fordi USA, i følge senere estimater, hadde blitt en blandingsrasenasjon, og kalte den «håpløst negrofisert».
[rediger] Praktisk økonomisk politikk
Den nazistiske økonomiske praksis ble omgående opptatt av innenlandske saker, atskilt fra de ideologiske forestillinger om internasjonal økonomi.
Innenlandsk økonomisk politikk ble nærmere konsentrert om tre hovedmål:
- avskaffelse av arbeidsløshet
- avskaffelse av hyperinflasjon
- forbedring av levestandarden for middel- og underklassen ved å øke produksjonen av konsumvarer ekspansivt
Målene var adressert Weimarrepublikkens merkbare utilstrekkelighet og skulle også forsterke partiets innenlandske posisjon. På dette punktet kom partiet til å vise til suksess. Mellom 1933 og 1936 økte det tyske brutto nasjonalprodukt i gjennomsnitt med en årlig rate på 9,5 % og vekstraten for industrien isolert sett ble 17,2 %.
Denne ekspensjonen stimulerte tysk økonomi ut av den dype depresjonen over til full sysselsetting på mindre enn fire år. Offentlig konsum økte i samme periode med 18,7 %, mens den private konsumøkingen var på årlige 3,6 %. Men produksjonen var primært rettet mot konsum heller mot produktivitet (sysselsettingstiltak, ekspansjon av krigsmaskinen, initiering av verneplikten for å flytte arbeidende menn ut av arbeidsstyrken), inflasjonsdrivende trykk begynte å røre på seg igjen, men langt fra de de høydene som oppstod under Weimarrepublikken. Disse økonomiske kreftene, kombinert med krigsmaskinen, skapte en ekspansjon (og et ledsagende trykk for dets formål), som fikk noen til konkludere med at en europeisk krig ikke ble til å unngå.
En del økonomer argumenterer for at ekspensjonen i den tyske økonomien mellom 1933 og 1936 ikke var et resultat av det nazistiske partiets arbeid, men mer en konsekvens av økonomisk politikk formet i løpet av den senere tid av Weimarrepublikken som nå tok til å begynne sin virkning. Dessuten hadde det blitt påpekt at mens det ofte er populært å tro på at nazistene gjorde slutt på hyperinflasjonen, var det slik at slutten på hyperinflasjonen kom flere år før nazistene kom til makten.
På den internasjonale arena mente nazistpartiet at den globale depresjonen i 1930-årene berodde på en internasjonal bankintrige. Intrigen var kontrollert av krefter knyttet til en etnisk gruppe kjent som jøder, det skaffet en annen ideologisk motivasjon for destrueringen av gruppen i holocaust. Men i videste forstand var det på denne tiden vel kjent at det fantes internasjonale organisasjoner innen bank- eller finans. Mange av disse organisasjonene var i stand til å utøve innflytelse på nasjonalstater ved å utvide eller holde tilbake kreditt. Slik innflytelse er ikke begrenset til de små stater som eksisterte før dannelsen av det tyske riket som en nasjonalstat, men er en del av historiske trekk av de fleste europeiske makter fra det 16. århundre av.
Det er verdt å merke seg at nazipartiets forståelse av internasjonal økonomi var svært begrenset. Som nasjonalsosialismen i navnet til NSDAP foreslår, var partiets primære motivasjon å innlemme internasjonale resurser inn i riket ved hjelp av makt heller enn ved handelsvirksomhet (sammenlign internasjonal sosialisme slik den ble praktisert av Sovjetunionen og handelsorganisasjonen COMECON). Dette gjorde internasjonal økonomisk teori til en støttende faktor i den politiske ideologi i stedet for partiprogrammets enkelte punkter slik som det praktiseres i de fleste moderne politiske partier.
Nazisme og fascisme er beslektet i en økonomisk kontekst. Nazismen deler mange grunntrekk i økonomiske teori. Det gjelder trekk som full statlig kontroll over finans og investeringer (kredittgiving), industri og jordbruk. Men i begge systemer eksisterte det fortsatt en korporativ kraft og et markedsbasert system som danner prisinformasjon.
I stedet for at staten krever inn varer fra industrielle virksomheter og frigir råvarer som inngår i produksjonen som i de sosialistiske og kommunistiske system, så betalte staten for disse varene. Dette tillater priser å spille en essensiell rolle i det å skaffe informasjon som angår materialknapphet, eller krav til kapital innen teknologi eller den arbeidskraft (inklusive utdanning til faglært arbeidskraft) som inngår i det å produsere fabrikkerte varer. I tillegg hadde unionistene (strengt tatt syndikalistene) en annen viktig avtale med staten om å befeste fagforeninger. De tyske og italienske fascistpartiene startet som unionistiske arbeiderbevegelser og vokste fram til totalitære diktaturer. Denne ideen ble videreført gjennom maktperiodene deres, med en statlig kontroll som et middel for å eliminere forventede konflikter mellom ledelse og fagforeninger.
[rediger] Virkninger av den nazistiske ideologi
Ideologiens teorier ble brukt til å forsvare den totalitære politiske agenda, her inngikk uforsonlig rasistisk hat og undertrykkelse med bruk av statens midler, og undertrykkelse av dissidenter.
Akkurat som andre fascistregimer, vektla det nazistiske regimet antikommunisme og lederprinsippet (Führerprinzip), et nøkkelelement i fascistisk ideologi der herskeren innlemmer den politiske bevegelsen i nasjonen. Men i motsetning til andre fascistiske ideologier var nazismen sterkt rasistisk. Noen manifestasjoner av den nazistiske rasismen var:
- antisemittisme som kulminerte i holocaust
- etnisk nasjonalisme, inklusive forestillingen om det germanske folks status som et «herrefolk» («herrerase») og Overmennesket
- en tro på nødvendigheten av å rendyrke den germanske rase gjennom «rasehygiene» - det kulminerte i tvungne barmhjertighetsdrap av funksjonshemmede, og obligatorisk sterilisering av mennesker med mentale defekter eller nedarvede sykdommer.
Antigeistlighet var også en del av nazistisk ideologi, selv om det aldri ble utøvd fordi nazistene ofte brukte kirken til å rettferdiggjøre sin holdning og inkluderte flere kristne symboler i Det tredje rike.
Den primære intellektuelle virkning av nazismen har kanskje vært at nazidoktriner har brakt vanry på forsøk på å bruke biologi til å forklare eller influere sosiale forhold, i det minste for to generasjoner etter den kortvarige eksistensen av Nazityskland.
[rediger] Etter nazismens fall
Nazistenes etterkommere har med noen unntak talt med neddempet røst i etterkrigstidens demokratier når de har blitt intervjuet av psykologer og historikere. I Norge har en gruppe etterkommere brutt stillheten ved å ta tak i den offisielle stigmatiseringen av de som kalles «tyskerbarn», og har protestert mot den vedvarende demoniseringen av deres familier. Noen historiske revisjonister sprer propaganda for å marginalisere holocaust og andre nazihandlinger, og forsøker å gi en positiv vinkling på naziregimets politikk av hendelsene som skjedde under regimet. Men disse revisjonistene blir ofte enten sammenlignet med eller satt i direkte sammenheng med nynazismen, og det faktum vil i seg selv ofte kaste mistanke over agendaen til revisjonistene.
[rediger] Ideologiens profiler
Den mest prominente nazisten var Adolf Hitler som regjerte Nazityskland fra 30. januar 1933 til han begikk selvmord den 30. april 1945, og som ledet det tyske riket inn i den andre verdenskrig. Under Hitler ble etnisk nasjonalisme og rasisme vevd sammen i en militaristisk ideologi for å bidra til å oppnå Hitlers målsetninger.
Etter krigen ble mange prominente nazister dømt for krigsforbrytelser og for forbrytelser mot menneskeheten ved domstolen i Nürnberg.
Det finnes noen få spredte tilfeller av mennesker, de fleste utenfra Tyskland, som konverterte til nazismen i løpet av og etter den andre verdenskrig og bidro til å videreutvikle ideologien, spesielt i spirituell og esoterisk retning: Savitri Devi fra India, Miguel Serrano fra Chile og George Lincoln Rockwell fra USA.
[rediger] Nazisme i relasjon til andre ideologier
Se artikkelen nazisme i relasjon til andre ideologier om
- relasjon til religion
- relasjon til fascisme
- relasjon til sosialisme
- relasjon til rasisme
[rediger] Nasjonalstatens rolle
Nazityskland var grunnlagt på det rasistisk definerte «germanske folk». Dette er et sentralt prinsipp i Mein Kampf, symbolisert av mottoet Ein Volk, ein Reich, ein Führer (et folk, et rike, en fører). Den nazistiske kopling mellom folk og stat ble kalt Volksgemeinschaft – et konsept som definerer en dugnadsmessig plikt for innbyggerne til å tjene riket. Termen nasjonalsosialisme hevdes å stamme fra denne innbygger - nasjon relasjonen, hvorfra termen sosialisme er påkalt (sosialisme er tradisjonelt definert som «det offentlige eierskap til produksjonsmidlene») og er ment å bli realisert gjennom folkets dugnadsmessig plikt ovenfor staten eller den germanske staten, den kollektive årsaken som produksjonen antas å tjene for. Riket, på sin måte, var en virulent nasjonalistisk ideologi, en tendens for avgjørende plassering av dets organisasjonsmessige kraft og samlede omfang av kortsiktig og langsiktige formål. I praksis, argumenterte nazistene, tjente denne forestillingen til å bringe fram en nasjonalstat som samlingspunkt og konkretisering av folkets vilje, hjemlet i Volksgemeinschaft både som et ideal og som et operativt instrument, utstyrt for å tjene interessene til det germanske folk.
Til sammenligning opponerer mange sosialistiske ideologier mot ideen om nasjoner, som de ser på som en kunstig oppdeling som støtter status quo og undertrykkelse. De argumenterer for en uheldig konsekvens av nasjonale stater er at de leder til strider med aggresjon, strider som utføres for å tjene interessene til de styrende klasser.
[rediger] Faktorer som fremmet framvekst av nazismen
Et viktig spørsmål angående nasjonalsosialismen er hvilke av faktorene som fremmet dets suksess, ikke bare i Tyskland, men også i andre europeiske land (på 1930-tallet og tidlig på 1940-tallet fant man nazilignende bevegelser i land som Sverige, Storbritannia, Italia, Spania og USA) på 1920-tallet og 1930-tallet. Slike suksessfaktorer kan ha inkludert:
- økonomisk ruin over hele Europa etter den første verdenskrig
- mangel på politisk orientering blant mennesker etter sammenbrudd av monarkiet i mange europeiske land
- en oppfatning av at det befant seg uforholdsmessig mange jøder innenfor den tyske overklassen
- påstander om at jøder som involverte seg i første verdenskrig profitterte på dette
- sosialismen eller sosialistisk retorikk appellerte til den tyske arbeideklassen
- ydmykelsen påført Tyskland av Versailles-traktaten
- avvisningen av kommunismen (spesielt omfordeling av verdier) og oppfattelsen av at sosialismen og kommunismen var jødiskinspirert og ledet av jøder; herav nazistenes bruk av termen jødebolsjevik
- det uforsonlige jødehatet
- børskrakket på Wall Street i 1929
[rediger] Terminologi og symbolikk inspirert av nazisme og Det tredje rike
Mangfoldet i grusomheter og ytterlighetene i ideologien som nazistene bekjente seg til har gjort nazisme beryktet innen hverdagstale og i historiefaget. Termen nazist har blitt ett allment generisk skjellsord. Det samme kan sies om Führer (fører), fascist, Gestapo (kort form av Geheime Staatspolizei, det hemmelige statspoliti), über (fra Übermensch, overlegen, «arisk» person i motsetning til Untermensch) eller Hitler. Slike termer blir brukt til å beskrive mennesker eller dets oppførsel som i overmål autoritær eller ekstrem.
I den vestlige verden blir nazist eller fascist også noen ganger brukt av opposisjonen (generelt av venstreorienterte) til å sverte politiske grupper (for eksempel det franske Front National) som arbeider for en restriktiv immigrasjonspolitikk, eller for streng håndheving av immigrasjonsloven.
Israel-kritikere har i det siste begynt å trekke sammenligninger med nazistene i beskrivelser av israelernes behandling av palestinerne, spesielt deres nye separasjonsgjerde mot Vestbredden. Noen ser på denne sammenligningen som antisemittisk.
Frasen blir også brukt til å beskrive noen eller noe som oppfattes strengt eller doktrinært. Eksempler som er i bruk i USA er «grammar Nazi», «feminazi», «open source Nazi», og «übergeek». Slik bruk virker fornærmende på noen, som indikert av kontroverser funnet i sladrepressen om «Seinfeld suppenazist-episode».
Mer uskyldige termer som «motepoliti» kan vekke assosiasjoner til naziterminologi (Gestapo) så vel som til politistater generelt.
I engelsk språk kan det i noen sammenhenger forekomme at engelske termer «germaniseres» for å gi inntrykk av overlegenhet på en eller annen måte, eller for å uttrykke makt og brutalitet. Eksempelvis kan det gjøres med å bytte ut bokstaven «C» med «K» som i «kool» og «kommando». Velkjente «germaniseringer» i navn er heavy metal band som «Mötley Crüe» og «Motörhead».
Andre lignende virkninger finner vi i typografiske effekter. Noen trekker sterke assosiasjoner mellom nazipropaganda og bruk av skriftsnitt for gotisk skrift som Fraktur eller Schwabacher. En mindre sterk assosiasjon gjøres med Futura skriftsnitt, som noen ganger beskrives som «germansk» eller «kraftfull».
[rediger] «Hellige steder»
Ettersom mange av nazismens tilhengere særlig etter andre verdenskrig så på ideologien som en åndelig retning, beslektet med religion, så oppsto det naturligvis noen mål for pilegrimsreiser som man også kan kalle «hellige steder». Savitri Devi besøkte flere av disse stedene på sin reise i 1953:
- Berghof ved Berchtesgaden
- Braunau am Inn, Adolf Hitlers fødested.
- Feldherrnhalle, åsted for ølkjellerkuppet.
- Leonding, byen der Hitlers foreldre er begravd.
- Linz, hvor Hitler fikk sin skolegang.
- Landsberg am Lech, hvor Hitler ble fengslet.
- Nürnberg, hvor nazistene arrangerte sine enorme massemønstringer.
- Wewelsburg, hovedkvarteret til Ahnenerbe.
- Wunsiedel, gravstedet til Rudolf Hess.
I tillegg til overnevnte steder besøkte Devi noen steder på reisen sin som ikke er direkte knyttet til nazismen. Disse stedene har en nasjonal betyding for tyskere:
- Externsteine, fjellformasjoner og senter for religiøs eller kulturell aktivitet i førkristen tid.
- Hermannsdenkmal, statue av Tysklands nasjonale helt Arminius, cheruskisk fyrste.
Kilde: [1]
[rediger] Nasjonalsosialisme og/eller nazisme
Det finnes klare nyanseforskjeller mellom disse to begrepene som i eldre leksikale sammenhenger fortsatt behandles som synonymer.
- Nazisme har gått inn i norsk språk i en videre forstand enn som slanguttrykk og er i dag det mest brukte i alle folkelige sammenhenger og i norske media om den ideologi som knyttes til Nazityskland. Nazisme er den mest kjente konkretisering av de nasjonalsosialistiske bevegelser.
- Begrepet nasjonalsosialisme er en generisk term for en bevegelse i flere land i ulike tidsperioder. Se egen artikkel de nasjonalsosialistiske bevegelser. I nåtidens Norge har begrepet blitt knyttet direkte opp mot de såkalte nynazistiske strømninger. En hovedgrunn for det kan være at tilhengerne av disse strømninger selv omfavner begrepet nasjonalsosialisme for å unngå å bli assosiert til nazismen slik den var praktisert under Nazitysklands periode.
[rediger] Begreper
I Østblokken ble nasjonalsosialismen aldri referert til som det. Man brukte isteden den italienske betegnelsen fascisme.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Ian Kershaw: Hitler, 1889-1936: Hubris ISBN 0393320359 (Engelskspråklig)
- Ian Kershaw: Hitler: 1936-1945 Nemesi’ ISBN 0393322521 (Engelskspråklig)
- Adolf Hitler: Mein Kampf ISBN 1410102033 (Oversatt til norsk)
- Wolfgang Benz: Geschichte des Dritten Reiches, ISBN 3423308826
- Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Kindler Verlag, 1978, ISBN 3596234891
- Franz Neumann: Behemoth. Struktur und Praxis des Nationalsozialismus 1933-1944 Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt/M., 1984 "einer der brillantesten zeitgenössischen Analytiker des NS-Phänomens" (Ian Kershaw: Hitler Bd.1 S.24)
- Der Nationalsozialismus. Dokumente 1933-1945, herausgegeben und kommentiert von Walther Hofer, Fischer Taschenbuch Verlag, Reihe Bücher des Wissens, Erstausgabe 1957, ISBN 3-436-00183-X
- Michael Ruck, Bibliographie zum Nationalsozialismus, 2 Bde. m. CD-ROM, Wissenschaftliche Buchgesellschaft 2000, ISBN 3534149890
- Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus, Marixverlag, ISBN 3937715487
- Rüdiger Sünner: Schwarze Sonne, Herder Spektrum Verlag, Freiburg im Breisgau 1999, ISBN 3-451-05205-9,
- F.P. Heller/A. Maegerle: Thule. Vom völkischen Okkultismus bis zur neuen Rechten. Schmetterling-Verlag. Stuttgart, 1998.
- Reinhard Kühnl: Der deutsche Faschismus in Quellen und Dokumenten. Pahl-Rugenstein, Köln.
- Karin Neidhart: Nationalsozialistisches Gedankengut in der Schweiz. Eine vergleichende Studie schweizerischer und deutscher Schulbücher zwischen 1900 und 1945, Peter Lang Verlag : Bern u.a. 2004, ISBN 3-631-51892-7
- Cornelia Schmitz-Berning: Vokabular des Nationalsozialismus. Berlin: de Gruyter 2000, ISBN 311016888X.
- Kurt Pätzold, Manfred Weißbecker: Geschichte der NSDAP, Köln 2002 ISBN 3894381345
[rediger] Eksterne lenker
- LEMO
- Nationalsozialismus in Österreich
- Chronologische Abfolge wichtiger politischer Entscheidungen von 1933 - 1945 mit Gesetzestext
- Dokumente zum Nationalsozialismus
- Das Programm der NSDAP
- What Fascism Is & Isn't - with references to both Fascism and Nazism, explaining why they are not Leftist by Glen Yeadon
- The Socialist Roots of Naziism by Friedrich Hayek introduces the historical connections of Nazism and socialism
- Hitler was a socialist by John J. Ray explains the common points of Hitler's ideas and socialism
- "Myth: Hitler was a leftist" - an extensive case against portraying Hitler as a Left-winger by Steve Kangas
- The Pictures Tell the Tale: The Vatican and Nazism in Germany and Croatia
- "Hitler's Boyhood" - excerpt from contemporary Hitler biography about his boyhood
- German Propaganda Archive
- "The Source of Hitler's Success" - by Ludwig von Mises dated 1940
