Snorre Sturlason

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Snorre Sturlason av Christian Krohg (1852-1925)

Snorre Sturlason (islandsk: Snorri Sturluson) (født 1178/79, død 23. september 1241) var en islandsk høvding, forfatter og skald. Han er mest kjent som forfatter av Heimskringla, Snorres kongesagaer.

[rediger] Oppvekst og familie

Snorre ble født på Hvamm (Kvamme) på Island 1179. Foreldrene var Sturla Þórðarson og Guðný Böðvarsdóttir, men Snorre ble oppfostret i lærdom hos sin fosterfar Jón Loftsson (1124–97) – datidens fremste høvding, og omtalt som Islands klokeste mann. Han kom fra en mektig familie som stammer tilbake til Halvdan Svarte, og bodde da på gården Odde, som var et sentrum for kultur på Island. Der lærte Snorre å lese og skrive, og fikk opplæring i latin, teologi, geografi og islandske lover. I 1206 flyttet han til Reykholt.

[rediger] Snorre på Island

Snorre var høvding og en av Islands mektigste personer i sin tid. Han var representant i det islandske Alltinget i periodene 1215–18 og 1222–31. Han hadde det høyeste embetet på Alltinget, som lovseiemann. Han bodde hele tiden på Island bortsett fra årene 1218–20 og 1237–39, da han var i Norge.

[rediger] Snorre i Norge

Snorre var i Norge to ganger. Første gang var i 1218–1220. Da hadde Kong Inge (Inge Bårdsson, 1185–1217) dødd, og hans halvbror, Skule jarl (Skule Bårdsson, 1188–1240) regnet med å overta tittelen. Imidlertid hadde birkebeinerne i 1217 valgt Håkon Håkonsson (Håkon 4. Håkonsson – «den gamle») som konge, bare 13 år gammel.

Senere ble det til en kamp mellom Skule og Håkon, om hvem som skulle være konge. Snorre støttet Skule, og gikk også i all hemmelighet inn i hirden hans som lendmann.

Andre gang han var i Norge var i 1237–39. Dette var delvis for å komme unna Island, på grunn av forholdene der under Sturlingtida. Snorre hadde mange fiender på Island på grunn av sin makt og rikdom. Han oppsøkte sin venn Skule, men siden sist hadde Håkon formelt blitt valgt til konge, på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule planla et opprør mot Håkon, og siden Snorre støttet Sturle, ble han stemplet som forræder. Snorre forlot Norge i 1239, mot kongens forbud. Året etter gikk Skule til åpent opprør mot kongen, men tapte og ble drept. Deretter ga kong Håkon Snorres uvenn og svigersønn Gissr Þorvaldsson i oppdrag å drepe Snorre. Gissr og en flokk andre menn oppsøkte Snorre på gården Reykholt og drepte ham den 23. september 1241.

Gustav Vigeland reiste en statue av Snorre på Bergen i 1938. En kopi er reist på gården Reykholt (1947).

[rediger] Diktning

Hans mest kjente verker er Heimskringla og (den yngre) Edda, og det er spekulert på om han også skrev Egils saga.

Heimskringla (ca. 1220–35) er en samling av kongesagaer – en historiebok som handler om Norges konger fra Halvdan Svarte (850), Olav Tryggvason og til Kong Sverre (1177). Verket har sitt navn etter åpningsordene i verket, Kringla Heimsins, den runde jordskiva. Heimskringla har betydd veldig mye for å skape en norsk nasjonalfølelse.

Snorres Edda (ca. 1220–30), også kalt den yngre Edda, er en lærebok eller håndbok i diktekunst (må ikke forveksles med Den eldre Edda). Den handler om de norrøne gudemytene, blant annet Odin og Tor. Boka starter med en prolog hvor skapelsen av verden blir beskrevet sammen med røttene til religionen og de gamle gudene, æsene.

Egils saga (1226) antas å være skrevet av Snorre. Det er en saga om Egill Skallagrimsson. Handlingen foregår i årene 850–1000, for det meste i Norge og Island.