Storen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Storen, som er et kallenavn for Store Skagastølstind, er Norges tredje høyeste fjell og er den sørligste toppen av Skagastølstindane. Storen er det eneste av Norges tre høyeste fjell som krever klatring for å nå toppen den enkleste vei.

Storen er en del av Norges høyestliggende fjellrygg, Styggedals- og Skagastølsryggen. Fjellområdet heter Hurrungane og ligger sørvest i Jotunheimen. Det er et av de villeste fjellområdene i Jotunheimen. Storen ligger på grensen mellom Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane fylke. Toppunktet markerer kommunegrensen.

Innhold 1 Historie 2 Klatreruter på Storen 3 Kilder 4 Eksterne lenker

[rediger] Historie

Storen ligger lett synlig fra den gamle ferdselsveien over Sognefjellet og ble dermed tidlig kjent og beskrevet. I 1820-årene ble det utgitt flere reiseskildringer fra områdene rundt, der fjellenes forrevene utseende ble beskrevet. Spekulasjonene gikk også om Storen kunne være Norges høyeste fjell. Fjellets høyde ble målt fra nærliggende fjell i 1836 av Theodor Broch og av Harald Nicolai Storm Wergeland i 1842, noe som slo fast at Galdhøpiggen var høyere.

Storen hadde frem til begynnelsen av 1870-årene ry som ubestigelig, og det ble ikke gjort forsøk på bestigning. I 1872 ble den engelske klatreren William Cecil Slingsby oppmerksom på fjellet, under en reise i Norge. Han vendte tilbake både i 1874 og 1875 med den hensikt å forsøke å klatre fjellet, men uten å få gjort et seriøst forsøk på grunn av dårlig vær.

I 1876 vendte Slingsby tilbake til Norge, og hadde da fått med Emanuel Moen. Knut Lykken fra Valdres ble engasjert som fjellfører, og etter en meget vellykket tur gjennom Jotunheimen med mange førstebestigninger, startet de fra Vormeli 21. juli, etter å ha førstebesteget Jervvasstind dagen i forveien. Da de etter en strabasiøs tur gjennom Midtmaradalen og opp det som nå kalles Slingsbybreen, var det bare Slingsby som fortsatte fra skardet mellom Storen og Vetle Skagastølstind, som nå heter Mohns skar. Fjellet var islagt og nordmennene var slitne og langt nær så erfarne som Slingsby på klatring under vanskelige forhold. Han lykkes med å nå toppen alene og gjennomførte dermed den største klatreprestasjon i Norge til da.

Etter denne bragden økte oppmerksomheten om Storen ytterligere. Det var mange som følte at det sto om nasjonens ære at en nordmann gjentok bedriften. Harald Pettersen var en ung kunststudent som tok utfordringen og etter et mislykket forsøk i 1877, gjennomførte han andrebestigningen via Slingsbys rute i 1878.

Johannes Thomassen Heftye, sønn av Thomas Johannessen Heftye, hadde ført en opphetet offentlig debatt med Slingsby om sammenligning av vanskelighetene på Storen i forhold til Knutsholstinden, som Heftye hadde førstebesteget i 1875. I 1880 ville han bevise at Storen var enkel å bestige, og sammen med Jens Klingenberg og Peder Melheim fra Årdal finner de ved en feiltakelse en enklere vei til toppen. Heftyes rute har senere blitt normalveien ved bestigning av Storen.

Også senere har Storen vært viktig innen norsk klatrehistorie. Førstebestigningen av sørveggen fra Slingsbybreen (som egentlig vender mest mot øst) i 1927 av Ola H. Furuseth, Asbjørn Gunneng og Boye Schlytter åpnet en lang og komplisert rute som ble en milepel i Norge før Arne Næss innførte bolteklatringen ca. ti år senere.

I senere år har ruta opp vestveggen på Storen i 1976 av Ulf Geir Hansen og Hans Petter Fernander satt en ny standard for klatring i Jotunheimen, med vedvarende vanskelig klatring i høyfjellet.

[rediger] Klatreruter på Storen

Det fins en rekke klatreruter og varianter av disse på Storen. De viktigste er:

• Slingsbys rute
• Heftyes rute
• Andrews rute
• Nordvestveien
• Sydveggen
• Vesteggen
• Vestveggen

[rediger] Kilder

• Klatrefører for Jotunheimen, NTK, 1996.
• Ben Johnsen: Jotunheimens stortopper, NTK 1991.

[rediger] Eksterne lenker

• Toppbeskrivelse Skagastølstindene

• Nedlastbar video fra Storen

• Turtagrø