Sturmabteilung
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sturmabteilung (SA), tysk ord som kan oversettes med stormtropper. Nazistene i Tyskland opprettet tidlig paramilitære avdelinger som skulle hjelpe dem til å ta makten i landet. Organisasjonen SA spilte en nøkkelrolle i Adolf Hitlers vei til makten i begynnelsen av 1930-tallet. Mennene i SA ble ofte kalt «brunskjorter», ut fra uniformsfargen. Det var også et poeng å skille dem fra SS, som ble kalt «svartskjorter».
Innhold |
[rediger] Historikk
Termen Sturmabteilung ble først brukt på de spesialiserte stormtroppene som ble brukt av Tyskland i 1918 i første verdenskrig. De brukte en såkalt Hutier taktikk. I stedet for store masseangrep, ble Sturmabteilung organisert i små grupper med få soldater. Taktikken ble først brukt i slaget ved Cambrai. En mer utbredt bruk førte til at de britiske og franske styrkene ble presset tilbake flere kilometer.
I München, høsten 1920, organsierte Hitler selv Ordnertruppen, eller «ordenstropper». Muskuløse nazister, tidligere soldater og ølhallsvankere ble brukt til vakter ved taler. I tillegg gikk de inn for å forstyrre motstandernes taler. Vakter trengtes også for å skape ro og orden ved partisamlinger. Navnet på troppene ble raskt endret til Sportabteilung, et dekknavn som kan oversettes med «sportsavdeling». Avdelingen ble kjent under forkortelsen «SA». Sent i 1921, ble navnet endret til Sturmabteilung. Under ledelse av den populære Ernst Röhm, ble SA stadig viktigere i Nazi- partiets maktstruktur. Etter hvert kunne SA telle tusenvis av medlemmer. SA utførte diverse voldshandlinger mot sosialistiske grupperinger gjennom 1920-årene. Typisk kunne dette skje gjennom slåssing i gatene. SS tok til slutt over SA sin rolle.
Adolf Hitler kom til makten i 1933. SA fikk stadig større maktambisjoner, og så på seg selv som en erstatning for den tyske armé. Disse ambisjonene førte til gnisninger med krefter i den regulære arméen, (Reichswehr). Det førte også til gnisninger med andre ledere i nazipartiet, som så et mektig SA som en trussel mot deres personlige ambisjoner.
Det oppsto også en konflikt mellom Hitler og deler av SA, inkludert ledere som Röhm, som hadde en mer venstreorientert filosofi, med vektlegging av arbeidernes krav fremfor kapitalens. Dette var en trend som hadde blitt styrket av at mange sosialister, de såkalte biffnazister, hadde hoppet over til NSDAP etter å ha sett partiets fremgang. Etter maktovertagelsen begynte Hitler å se at dette utgjorde en trussel mot partieliten, fordi Röhm og hans tilhengere snakket om en andre revolusjon som skulle fullføre den nasjonalsosialistiske idé, mens Hitler selv hadde erklært av revolusjonen var over.
Hitler gav til slutt ordre om at ledelsen i SA skulle henrettes. Slik kunne han alliere seg med konservative krefter i den tyske hæren og industriledere som støttet partiet økonomisk, og samtidig styrke sin posisjon i partiet. Henrettelsene fant sted mellom 30. juni og 2. juli 1934. Natten er senere kjent som «de lange knivers natt» (ved samme anledning ble også andre politiske motstandere på høyresiden drept, blant annet konservative som var kritiske til nasjonalsosialismen). Viktor Lutze ble ny SA- leder, men organisasjonen ble raskt marginalisert i den nazistiske maktstrukturen.
[rediger] Ledere av SA
- Emil Maurice (1920–1921)
- Hans Ulrich Klintzsche (1921–1923)
- Hermann Göring (1923)
- (Uten ledelse) (1923–1925)
- Franz Pfeffer von Salomon (1926–1930)
- Adolf Hitler (1930–1931)
- Ernst Röhm (1931–1934)
- Viktor Lutze (1934–1943)
- Wilhelm Scheppmann (1943–1945)
[rediger] Slagord brukt av SA
- «Terror må bekjempes med terror»
- «All opposisjon må bli stampet til jorden»
[rediger] Senere bruk av terminologi knyttet til SA
«Brunskjorter» blir mange ganger brukt ved omtale av høyreektreme organisasjoner. «Brunskjorte» kan bety en person i en slik organisasjon som er ensporet og ekstremt lojal.
«Digitale brunskjorter» ble brukt av tidligere visepresident i USA, Al Gore. Han brukte termen for å utpeke høyreorienterte bloggere som kritiserte en liberal tone i media.
[rediger] Litteratur
- Why Hitler, The Genesis of the Nazi Reich, Samuel W. Mitcham, Jr., Praeger, Westport, CT, 1996. pg 139.
