Wormskonkordatet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wormskonkordatet, også kalt Pactum Calixtinum av historikere, var et konkordat mellom pave Callistus II og den tysk-romerske keiser Henrik V den 23. september 1122 ved byen Worms. Konkordatet avsluttet den første perioden med strid mellom kongemakt og paven.
Konkordatet ble et kompromiss som paven i det lange løp kom til å tape mest på. I andre land skulle biskoper velges på vanlig vis, men i Tyskland fikk keiseren vetorett. Dette kom særlig fram gjennom den såkalte investituren (konflikten ble kalt investiturstriden) der biskopen fikk bisperingen og bispestaven av kongen og ikke av den som forrettet messen, normalt en annen biskop.
Wormskonkordatet ble bekreftet av Callistus II under det første Laterankonsil i 1123.
Bakgrtunnen for at paven gikk med på dette konkordatet kan skyldes keiserens enorme makt på denne tiden, da innholdet i konkordatet både politisk og kirkerettslig er ganske tvilsomt. Om en verdslig leder i dag hadde krevet tilsvarende (som i Kina prøver overfor den kinesiske katolske kirke) ville dette føre til ekskommunikasjon av alle involverte.
