Zhuangzi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Zhuāngzi, 庄子|t=莊子, Chuang-tzu (født ca. 365, død 290 f.Kr.), dvs. Mester Zhuang var en taoistisk filosof og forfatter. Hans opprinnelige personlige navn var Zhuang Zhou. Hans hovedverk omtales ofte med hans eget navn, Zhuangzi.

Biografiske data om Zhuangzis er få og kanskje ikke pålitelige. Det meste har man fra Sima Qians hidstorieverk Shiji. Ifølge den hjemmehørte Zhuangzi en lang tid i byen Zi Yuan, som tilhørte Meng. I lang tid avslo han å ta imot de embeder han ble tilbudt. Som en følge av det, led hans familie tidvis under stor armod. Zhuangzi pleide kontakt med en rtekke andre filosofer og filosofiske skoler. Han skal ha vært en elev av Tian Zi Fang, som i sin tur hadde vært en av Konfucius' disipler. Og det finnes også noen konfucianske trekk i hans skrifter på enkelte steder, som når han f.eks. omtaler Vår- og høstannalene.

Zhuangzis hovedverk var Nan Hua Zhen Jing (Den sanne bok om det sørlige blomstringsland). Den gjelder, etter Laozis Daodejing (Tao Te Ching), som taoismens annet hovedverk. Her utvikles den taoistiske mystikk ytterligere.

Det er imidlertid bare de første syv kapitler av verket som forskere regner at helt sikkert stammer fra Zhuangzi. De øvrige kapitler synes å være yngre og stammer sannsynligvis fra Zhuangzis disipler eller tilhengere av den filosofiske skoleretning som han la grunnlaget for. Den tekstversjon som er overlevert til moderne tid, stammer fra Guo Xiangs tid, det fjerde århundre. Han har omarbeidet, forkortet, kommentert og tilføyd ting til verket.

Boken er tredelt:

De indre kapitler (1-7)
De ytre kapitler (8-12)
Blandede skrifter(13-33).

Verkets språkføring peker mot Sør-Kina. I motsetning til Laozi kler Zhuangzi sine meninger og erkjennelser i kunsfullt formulerte lignelser, korte avhandlinger om filosofiske problemer og anekdotepregede dialoger og fortellinger. Den formelle tekstutforming er en for datiden krevende innholdsmessig og stilistisk kompleksitet og preget av poetiske kunstgrep.

Zhuangzi lar det komme frem en skarp og poengtert kritikk av konfucianismen. Det skjer for eksempel i skildringen av humørtfylte møter mellom Konfucius og Laozi, der konfuciansk overdreven konvensjonalisme og seremoniell blottlegges. Verkets sivilisasjons- og kulturkritikk ble til et vesentlig elrement i kinesisk åndsliv, ved at den priste og mante til etterfølgelse den personlige tilbaketrekning fra verden og inn i den idylliskre natur.

Den mest kjente lignelsen i Zhuangzi er den såkalte sommerfugldrømmen:

«En gang drømte Zhuang Zhou, og ble en flagrende sommerfugl... Den visste ikke noe om Zhuang Zhou. Da han plutselig våknet, var Zhuang Zhou fullt og helt tilstede. Men nå vet man ikke om en Zhuang Zhou blir til en sommerfugl i drømme, eller om en sommerfugl blir til en Zhuang Zhou. Dersom det finnes en Zhuang Zhou og en sommerfugl, da må det være en forskjell mellom dem. Dette kaller man for tingenes forvandling.»

Til forskjell fra Daodejing avviser Zhuangzi det politiske. Zhuangzis grunnholdning er den mystiske enhet mellom Tao og alle ting, og den derav følgende holdning om alle tings iboende tilstrekkelighet.

Forbindelsen til den taoistiske tradisjon ligger bildet av Den hellige, Zhenren, et begrep som også preger Daodejing. Den/det hellige beskrives i verket som fullkommen fysisk og åndelig frihet. Denne frihet består i enheten med universet som den gjennomstrømmer. Den er ikke bundet av noen normer og er fri fra politiske, moraliske, metafysiske eller samfunnsmessige bekymringer. I sin frie ånd besitter Zhenren en fylde som gir den makt og en kosmisk dimensjon (slik rir den på vind og skyer, ilden kan ikke skade den). Men den hersker ikke, som Den Hellige i Daodejing.