Lege
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Ein lege er ein norsk yrkestittel for autoriserte medisinarar. Legar jobber med å førebygga, diagnostisera eller lega sjukdom, anten som allmennlege eller innan ei viss spesialisering.
Innhaldsliste |
[endre] Utdanning
I Noreg tilbyr ein medisinutdanning ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Tromsø. Den normerte studietida er på 6 eller 6,5 år, og fører fram til den akademiske tittelen Candidata/candidatus medicinae (cand. med.).
[endre] Turnusteneste
Etter bestått embedseksamen må ein nyutdanna medisinar ha turnusteneste i eitt år på eit sjukehus og eit halvt år i allmennpraksis. Det er eit avgrensa tal turnusplassar som blir fordelte gjennom loddtrekking, noko som kan føra til ventetid for nokre kandidatar.
Det er vanleg med sjukehusturnusteneste i mange land, men turnusteneste i distrikt/allmennpraksis er ei særnorsk ordning som blei innført på 60-talet for å betra legedekninga i Distrikts-Noreg.
[endre] Autorisasjon/legelisens
I Noreg er det Statens autorisasjonskontor for helsepersonell som gjev autorisasjon for legar etter at dei har avlagt medisinsk embedseksamen og gjort godkjent turnusteneste. Medisinsk utdanning frå EØS-området er automatisk godkjent i Noreg, medan medisinarar utdanna i andre land må gå gjennom ein test av dei medisinske kunnskapene sine og i nokre tilfelle ta tilleggskurs før utdanninga deira kan godkjennast. Det er Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere som har ansvaret for tildeling av lisens til utanlandsutdanna legar.
Ein midlertidig lisens kan bli gjeven dersom krava til autorisasjon ikkje er oppfylde. Lisensen set konkrete avgrensningar til yrkesutøvinga. Den midlertidige lisensen til ein turnuslege vil for eksempel kreva at legen arbeider under vegleiing.
[endre] Karrièremuligheter
| Denne artikkelen er ikkje (ferdig) omsett frå bokmål enno.
Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig! |
De fleste leger arbeider ved sykehus. Etter å ha gjennomført turnustjeneste og fått legeautorisasjon, kan man bli ansatt som assistentlege, som er en tidsbegrenset utdannelsesstilling. Nå blir alle faste legestillinger ved sykehusene betegnet overlege. For administrativ overlegestilling og seksjonsoverlegestilling ble det tradisjonelt krevet doktorgrad (dr. med.), men det er ikke noe absolutt krav idag, selv om det foretrekkes hvertfall ved universitetssykehus. Avdelingsoverleger har administrativt ansvar for avdelinger og seksjonsoverleger for seksjoner. Det er vanlig å først bli overlege når man har fullført en spesialistutdannelse, eller hvertfall det vesentlige av den. Tidligere fantes stillingen som reservelege, som var en stedfortredende overlege. Utover det er det ingen forskjell på dem og andre overleger. Leger som tar doktorgrad og arbeider ved et universitetssykehus hvor de fortsetter å engasjere seg i forskning kan avslutte sin karrière med å bli professor. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II (i 20 % stilling ved et av landets universiteter) kombinert med stilling som overlege (80 % ved et universitetssykehus). Bare et fåtall er ansatt i professor I-stillinger (100 %). Andre leger med undervisningsplikter og med plikt til forskning kan ha akademiske deltidstillinger ved et av universitetene, som dosent, amanuensis eller universitetslektor.
[endre] Privatpraktiserende spesialister
Den Norske Lægeforening utformer spesialistregler som bestemmer kravene til videreutdannelse for hver enkelt spesialitet, og foreningen godkjenner spesialister når legen har gjennomgått utdannelse og har erfaring i forhold til kravene.
Leger med en spesialitet (ikke allmennmedisin) kan inngå avtale med fylket om spesialistpraksis som gir et driftstilskudd som fylket betaler til spesialisten. Det er vanlig at en eller flere spesialister driver ett spesialistlegesenter.
[endre] Primærleger
Primærleger er leger som er ansatt som kommuneleger eller privatpraktiserende leger. Etter innføring av fastlegeordningen får leger med avtale med kommunen utbetalt et percapitatilskudd for hver innbygger legen har på sin fastlegeliste.
Med fastlegeavtalen kan legen pålegges inntil 7 timer/uke med kommunalt arbeide som sykehjemslege, tilsynslege ved andre helseinstitusjoner, helsestasjonslege, eller til legearbeide med miljørettet helsevern eller andre administrative, kommunale oppgaver.
Fastlegeavtalen gir også legene plikt til å delta i kommunalt organisert legevakt. Tidligere var det vanligst med en lege i hvilende vakt for en eller to kommuner. Da kunne legen være hjemme, eller legen tok imot pasienter på eget legekontor eller reiste i sykebesøk til pasientene. Det er blitt stadig vanligere med tilstedevakt på legevaktsentral i en interkommunal legevakt for mange kommuner. Dette gir mindre mulighet for sykebesøk til pasientene.
Samtidig med innføring av fastlegeordningen ble det også innført henvisningsplikt, det vil si at pasienter som skal til innleggelse ved sykehus eller til undersøkelse hos legespesialist eller ved sykehuspoliklinikk vanligvis må ha henvisning fra en primærlege, helst fra fastlegen.
Mange primærleger er spesialist i allmennmedisin etter å ha gjennomgått et omfattende undervisningsprogram med blant annet ett års arbeide på sykehus.
Vanligvis leier primærleger kontor og lønner legesekretærer, sykepleiere eller annet hjelpepersonell ved legekontorene.
Det er erfaring for at kontorer med tre eller fire leger fungerer bedre enn kontorer med en, to eller fem leger. Årsaken til dette er fordelen med at kontoret fungerer selvom en eller to leger eller en eller to hjelpepersonell ikke er tilstede.
[endre] Andre legestillinger
Noen leger har egne privatpraksiser eller privatklinikker. De kan også f.eks. arbeide som bedriftsleger, for farmasøytiske selskaper (legemiddelfirmaer), forsikringsselskaper, eller i det offentlige helsebyråkrati.
[endre] Spesialiteter
I Norge anerkjennes følgende spesialiteter
- Allmennmedisin
- Anestesiologi
- Arbeidsmedisin
- Barnekirurgi
- Barne- og ungdomspsykiatri
- Barnesykdommer
- Blodsykdommer
- Endokrinologi
- Fordøyelsessykdommer
- Fysikalsk medisin og rehabilitering
- Fødselshjelp og kvinnesykdommer
- Gastroenterologisk kirurgi
- Generell kirurgi
- Geriatri
- Hjertesykdommer
- Hud- og veneriske sykdommer
- Immunologi og transfusjonsmedisin
- Indremedisin
- Infeksjonssykdommer
- Karkirurgi
- Kjevekirurgi og munnhulesykdommer
- Klinisk farmakologi
- Klinisk nevrofysiologi
- Lungesykdommer
- Medisinsk biokjemi
- Medisinsk genetikk
- Medisinsk mikrobiologi
- Nevrokirurgi
- Nevrologi
- Nukleærmedisin
- Nyresykdommer
- Onkologi
- Ortopedisk kirurgi
- Patologi
- Plastikkirurgi
- Psykiatri
- Radiologi
- Revmatologi
- Samfunnsmedisin
- Thoraxkirurgi
- Urologi
- Øre-nese-halssykdommer
- Øyesykdommer
