Alice Cooper
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alice Cooper (født Vincent Damon Furnier, 4. februar 1948), er en kjent amerikansk vokalist og musiker. Alice Cooper var opprinnelig navnet på Furniers gruppe som ble stiftet i 1966, og han tok bandnavnet som sitt eget navn da han fortsatte som soloartist etter at gruppen ble oppløst i 1975. Han er ofte referert til å være grunnleggeren av den musikalske sjangeren og showtypen «Shock Rock» på grunn av hans horroraktige teatershow på konsertscenen. Alice Cooper er utseendemessig kjent som mannen med langt mørkt hår, påsminkede ringer rundt øynene, boaslange rundt halsen og pisk eller stav i hånda.
Innhold |
[rediger] Historie
Bandet Alice Cooper ble dannet i Phoenix, Arizona i USA på midten av 1960-tallet. De bestod av Vincent Damon Furnier som vokalist, Glen Buxton på ledergitar, Michael Bruce på gitar og tangent, Neal Smith på perkusjon og Dennis Dunaway på bassgitar. De kalte seg for The Earwigs, og var alle skolekamerater. Bandet byttet i 1965 navn til The Spiders og senere The Nazz. I 1968 gikk de over til å kalle seg Alice Cooper, fordi det viste seg at et annet band allerede hadde kalt seg The Nazz. Navnet var hentet fra en skikkelse de visstnok skulle ha fått kontakt med via spiritisme (De brukte et Ouijabrett). Andre grupper har i senere tid tatt etter, som et band ved navn Lizzy Bordan. Lizzy Bordan nevnes for øvrig i sangen «We're all Crazy» av Alice Cooper fra 1978, et kjent navn fra en amerikansk vandrehistorie om en kvinne som drepte foreldrene sine.
[rediger] De første årene
Bandet startet med å spille såkalt garasjerock, og opptrådte på diverse mindre arrangementer rundt om i hjembyen. Det kunne være alt fra bursdagsselskaper til skoleavslutninger. De reiste så til Los Angeles i 1968, hvor de ville prøve lykken. Etter å ha fartet rundt i byen uten penger til verken mat eller klær, traff de til slutt på Frank Zappa som straks tok dem under vingene sine. Bandet ble gradvis beryktet for sine konserter, men ikke fordi de spilte bra musikk. De fleste mente nemlig at det hele låt svært så grusomt, og det gikk sport i å møte opp på en Alice Cooper-konsert for så bare å gå etter en sang og to. Gjennom Frank Zappa fikk de signere på Straight Records i 1969, og de spilte inn albumet Pretties For You. Dette var et svært eksperimentelt rockealbum som ikke svarte til datidens musikalske ideologi. Albumet blir i dag av mange fans sett på som en spesiell kuriositet, men det gjorde seg aldri bemerket i musikkhistorien som et sterkt debutalbum. Rett etter utgivelsen spilte bandet på Toronto Peace Festival sammen med blant andre Yoko Ono, John Lennon og The Doors. Under konserten ble en kylling kastet opp på scenen. Cooper trodde imidlertid at den ikke var ekte, og kastet den tilbake med det resultatet at blodet sprutet til alle kanter, og dermed oppsto ryktet om at han bet hodet av kyllinger på scenen. Denne konserten er for øvrig gitt ut i mer enn 50 (!) ulike utgaver, hvorav ingen er godkjente av bandet. Oppfølgerplaten Easy Action, som ble gitt ut i 1970, skapte heller ikke stor suksess. Bandet var på randen av å gå konkurs og fremtiden så ikke lys ut for gutta fra Phoenix. De hadde uansett gjort seg bemerket i kultmiljøet, med deres ukurrante musikk og spesielle sceneshow.
[rediger] Starten av 70-tallet
Da de flyttet til Detroit (USAs største scene for hardrock på den tiden) sent i 1970, møtte de Bob Ezrin. Han ønsket å gi bandet en sjanse, og mente de hadde potensial til å bli noe stort. Bandet signerte året etter for Warner Bros, og sammen med Jack Richardson produserte Bob Ezrin bandets tredje studioalbum, Love it to Death. Ezrins arbeid bar frukter, og plata ble fort et av tidenes store hardrockalbum. Alice Cooper fikk sin første hit inn på listene i USA, en låt ved navn «I'm Eighteen». Nå gikk det bare en vei for bandet, og det var rett mot stjernene. Senere samme år slapp de Killer, og for første gang tok de i bruk strykere i musikken sin. Denne rockeoperaen gikk i en tyngre retning med lange instrumentale komposisjoner tett fulgt av små korte hitlåter. Låten «Under My Wheels» gikk inn på listene både i USA og andre land, og flere andre låter fra albumet har blitt stående som klassiske Alice Cooper-låter.
[rediger] Bandets klimaks og død
Da bandet gikk i studio igjen i 1972, ante de nok lite av hva som ventet. Albumet School's Out skulle bli husket av generasjoner, og forhatt av datidens foreldre. Bandet hadde laget en bauta som symboliserte akademisk anarki, noe som provoserte svært mange mennesker i de pene kretsene. Tittellåten gikk rett inn på første plass på den britiske hitlisten, og gjorde en god andreplass på den amerikanske. Singelen solgte i et førsteopplag på over 1.000.000. De tjente store penger på den bråttkommende suksessen, og markerte hva de syntes om de kapitalistiske samfunnet med påfølgende plate, Billion Dollar Babies, i 1973. Singelen «No More Mr. Nice Guy» gjorde det også bra på listene, og selve albumet ble deres aller største i forhold til salgstall. Samme år stilte Vincent selv som kandidat til presidentvalget, og kastet rundt seg med dollarsedler i musikkvideoen «Elected». Suksessen skulle vise seg å være kortvarig, og senere samme året ble albumet Muscle of Love tatt mindre i godt mot. Også dette albumet er godt likt av fansen, og fremstår på mange måter som en glemt skatt. Allikevel skulle den manglende suksessen bety kroken på døren for bandet, og etter at Alice Cooper's Greatest Hits ble gitt ut i 1974, ble bandet oppløst. Alice Cooper satset videre på solokarriere, mens de resterende medlemmene startet bandet Billion Dollar Babies. De gjorde imidlertid ingen suksess og gikk etter hvert over i andre yrker og ble glemt. Glen Buxton døde den 18. oktober 1997 av lungebetendelse.
[rediger] Alice går solo
Selv om de andre medlemmene ikke gjorde stor suksess da de forsøkte å fortsette, gjorde Vincent selv det bedre. Han tok bandnavnet som sitt eget artistnavn, og startet et samarbeid med de to kjente artistene Dick Wagner og Steve Hunter. Resultatet ble et strålende debutsoloalbum i 1975 som gjorde stor internasjonal suksess. Welcome to my Nightmare klatret raskt opp på listene, og låter som «Only Women Bleed» og «Cold Ethyl» gjorde seg bemerket. Samtidig slet Alice Cooper med et stort alkoholproblem, og han hevdet selv at han drakk flere bokser Budweiser daglig. Goes to Hell fra 1976 gjorde det også bra på listene med hitsanger som «Go to Hell» og «I Never Cry», men etter dette bar det bare ein vei og det var nedover. To album, henholdsvis Lace and Whiskey og From The Inside fulgte på slutten av 70-tallet, hvor deler av det siste albumet ble skrevet mens Alice Cooper var innlagt på et mentalsykehus på grunn av sine problemer. Der skrev han blant annet en kjærlighetsærklærende sang til kona, «How You Gonna' See Me Now». I 1978 spilte han også i nyinnspillingen av Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band sammen med blant andre Bee Gees og Peter Frampton.
[rediger] De vanskelige årene
Etter å ha kommet seg på bena igjen, gikk Alice Cooper på nytt i studio i 1980, denne gangen under en ny profil. Han hadde lagt fra seg sjokkrock-alteregoet og sto frem i ny, korthåret, personlig figur. Med albumet Flush the Fashion som kom ut samme året, kastet han seg på punkbølgen uten å bli lagt særlig merke til. Verken albumene Special Forces fra 1981, Zipper Catches Skin fra 1982 eller DaDa fra 1983 resulterte i et comeback for Alice, selv om sistnevnte album faktisk er blant et av de mer annerkjente studioalbumene fra artisten. I nyere intervjuer har Alice selv sagt at han ikke husker noe som helst fra den perioden. Hvis han hører på sangene i dag, klarer han ikke en gang å kjenne dem igjen. Alice var nær døden på begynnelsen av åttitallet på grunn av et stadig økende misbruk av alkohol, og holdt på å omkomme for andre gang i løpet av sitt liv. Første gang var som liten guttunge, da han ble rammet av en mystisk og ukjent sykdom som gjorde ham underærnert. Men med god hjelp fra kona og familie, klarte han også denne gangen å komme til hektene igjen. I 1986 gravde han frem alteregoet sitt igjen, men denne gangen i ny profil. Siden albumet Constrictor kom ut i 1986, har Alice Cooper nemlig fremstått som avholdsmann og lovlydig, kristen, amerkiansk statsborger. Han lagde tre sanger for filmen Fredag den trettende del VI, men to av dem ble endret fordi filmmakeren føle de var for harde. Den tredje sangen, som ble tatt med i sin fulle og hele versjon, het «He's Back (The Man Behind the Mask)», og ble Alices største hitsingel på mange år. I 1987 fulgte albumet Raise Your Fist and Yell, og han hadde virkelig lagt seg på Heavy Metal-bølgen.
[rediger] Det store «comebacket»
I 1989 fikk verden et brakende gjensyn med Alice Cooper, da han slapp albumet Trash og hitsingelen «Poison». Poison-sangen ble mye spilt på diskoteker og radiokanaler verden over, og Alice hadde dermed gjort ny suksess rundt navnet sitt. Opptidene fortsatte med Hey Stoopid i 1991 og The Last Temptation i 1994. Alkoholproblemene var borte for godt, og han profilerte seg blant annet som aktiv golfspiller på fritiden. En rekke verdensturneer ble gjort i samme tidsrom, men så var det stille fra Alice Cooper-kanten helt frem til år 2000. Igjen kom det en rekke mer anonyme album ut som manglet listeplasseringer av betydelighet, men fansen sviktet ham ikke. Siste album ble gitt ut i 2005, og etter dett albumet var han på verdensturne. Den 7. juni 2006 besøkte han Tennishallen i Stavanger. Han har også et eget radioprogram som sender fem timer 3 kvelder i uken, hvor han intervjuer andre kjente rockeartister. Så tross en alder av 58 år og et langt og hardt liv bak seg som rockeartist, er han fortsatt svært aktiv. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
[rediger] Trivia
- Alice Cooper gjorde en opptreden på WWFs (WWE) WrestleMania III hvor han fulgte wrestleren Jake «The Snake» Roberts til ringen.
- Alice Cooper er en habil golfspiller med 5 i handicap.
- På tross av sin historie er Alice Cooper i dag en varm tilhenger av president George W. Bush.
[rediger] Diskografi
[rediger] Studioalbum som band
[rediger] Studioalbum som soloartist
[rediger] Offisielle kompilasjonsalbumDet er sluppet en rekke samlealbum gjennom årene, men svært mange av disse er forkledde bootlegs, så her er kun en oversikt over de albumene som er garantert originale utgivelser
[rediger] Medlemmesoppsett
|
