Australopithecus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Australopithecus (austral: sørlig (latin), pithecus: ape (gresk)) er en utdødd slekt av førmennesker. Kalles også søraper, sammen med søsterslekten Paranthropus.
Sørapene levde i Afrika etter at menneskets stamtre ble skilt fra sjimpansens, og er mest sannsynlige forløper for vår egen slekt Homo. Den eldste kjente arten er Australopithecus anamensis som levde øst for Turkana-sjøen i Kenya for 4 millioner år siden. Fem andre arter av sør-aper er også beskrevet: A. aethiopicus og A. africanus kalles de grasile sørapene, i motsetning til de robuste Paranthropus aethiopicus, P. robustus og P. boisei. De robuste sørapene danner en sidegrein i vårt stamtre. Selv om A. africanus var på størrelse med en sjimpanse, var hjernen større enn denne apens. De delene av hjernen som står for språket var imidlertid ikke utviklet. De fleste antropologer mener at A. afarensis og A. africanus holdt til i trærne, mens andre antar at de var kommet ned på på bakken selv om skjellettene fortsatt viser tilpasninger til klatring. Det er sannsynlig at A. afarensis ga opphav til A. africanus som igjen ga opphav til vår forløper Homo habilis.
De robuste sør-apene ble mer og mer ape-lignende. Den siste døde ut omtrent samtidig med at de to sjimpanseartene ble separert, og det er mulig at Paranthropus boisei møtte konkurranse både fra Pan (sjimpansene) i skogene og Homo i det åpnere landskapet. Steven Stanley hevder at Australopithecus-hunnene fraktet de nyfødte og småungene omtrent slik som sjimpansene gjør det. Deres unger klamrer seg fast i mora like etter fødselen. Dette krever at hjerna er så ferdig ved fødselen at ungen kan kontrollere kroppen sin. Når en sørape ble truet av et kattedyr, kunne mora flykte opp i et tre med ungen klamrende til kroppen. Denne overlevelsesmekanismen kan ha vært viktigere enn stor intelligens. For 2,5 millioner år siden inntraff den første av istidene på den nordlige halvkule, og vannet som ble bundet opp i is førte til at Afrika ble tørrere. Skogene minket på bekostning av savanner. Dette kan ha gitt støtet til endret levesett, der redskaper og gruppestørrelse ble viktigere overlevelsesmekanismer enn rask flukt til nærmeste tre.
