Beredent artilleri
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Beredent artilleri (ridende artilleri) var lett, hurtigbevegende og hurtigskytende artilleri som gav ildstøtte til kavaleriet i armeene på 1700- og 1800-tallet. Det besto av lette kanoner og haubitser, trukket av lette men solide vogner, med mannskapet enten ridende på hestene eller på vognene. Så snart de var i posisjon var de trent til å stige av, prosse av og ta sikte, for deretter å fyre av hurtig sperreild mot fienden. De kunne deretter raskt prosse på, stige på igjen og flytte seg til en ny posisjon rett bak kavaleriet. Beredent artilleri var ikke bare hurtigere enn det mer konvensjonelle fotartilleriet; mannskapet var også bedre rustet og trent til nærkamp. Dette satte dem i stand til å operere mye nærmere frontlinjen, hvor fotartilleri ville stått i fare for å bli bekjempet.
Beredent artilleri var i realiteten en hybrid mellom kavaleri og artilleri, og ble først tatt i bruk av Fredrik den store på midten av 1700-tallet for å løse et taktisk problem som hadde eksistert siden Gustav II Adolfs tid over et århundre tidligere, nemlig hvordan man kunne gi kavaleriet den ildstøtten det behøvde for å håndtere konsentrerte infanteriformasjoner uten å ofre dets hurtighet, bevegelighet og kraft. Noen hærførere, inkludert Gustav Adolf, hadde forsøkt å plassere infanteriavdelinger blant kavaleriet, men dette saktnet rytterne til fotsoldatenes takt. Andre forsøkte nye kavaleritaktikker som halvvending, men også disse forsinket kavaleriet og viste seg å være overveiende ineffektive. De beste løsningene innebar opprettelse av hybridavdelinger med infanteri til hest, især dragoner. Selv om de viste seg å være svært nyttige og allsidige tropper, måtte de fortsatt saktne eller stoppe (ihvertfall midlertidig) enten de skjøt til hest eller til fots, og de mistet dermed fortsatt sin viktigste fordel som kavaleri. Kong Fredrik visste at den største trusselen mot konsentrert infanteri var artilleri, og han erkjente at selv små, lette kanoner kunne ha en knusende effekt hvis de kom nærme nok og avfyrte ofte nok. Men selv lett fotartilleri beveget seg i gangfart. Så løsningen var å gjøre hver artillerist til en deltidsrytter. Fredrik foretrakk haubitser til sine beredne artillerister, fordi de var lettere (og dermed mer lettbevegelige) og fordi de skjøt i høyere bane og derfor kunne treffe fiendtlige reservestyrker som skjulte seg bak høyder. Gjennom nådeløs eksersis og disiplin la han vekt på mobilitet og hurtighet i alle operasjonsfaser. Resultatet var at hans beredne artilleri snart ble en elitestyrke som ble kopiert og tilpasset av armeer i hele Europa, spesielt i Frankrike.
Den franske artilleristen, ingeniøren og generalen Jean Baptiste de Gribeauval, som hadde tjenestegjort i den militære misjonen i Preussen og kjempet mot Fredrik i Syvårskrigen, gjorde mange tekniske forbedringer på de franske kanonene for å gjøre dem lettere, raskere og enklere å sikte inn. Disse forbedringene hadde også stor nytte for beredent artilleri. Senere, i Storbritannia, fant Henry Shrapnel opp en dødbringende ny type ammunisjon. Beredent artilleri var nå mer ødeleggende så vel som hurtigere og nøyaktigere. Under Napoleonskrigene ble beredent artilleri omfattende og virkningsfullt benyttet i alle større slag og kampanjer. I den mexicansk-amerikanske krig spilte det ridende artilleriet i den amerikanske hæren en avgjørende rolle i flere sentrale slag.
Like fullt, etterhvert som teknologien ble bedre og ildkraften til infanteriet og fotartilleriet vokste, ble avhengigheten av rytteri, og følgelig beredent artilleri, mindre viktig. Det fortsatte å bli brukt og forbedret inntil begynnelsen av 1900-tallet og deltok i kamphandlinger i og mellom begge verdenskrigene. Etter som rytteravdelingene begynte å forsvinne fra armeene, så gjorde også det ridende artilleriet, for å bli erstattet av stridsvogner og selvdrevne haubitser.
