Syvårskrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- «Syvårskrigen» har flere betydninger.
Syvårskrigen ble utkjempet i 1754 og 1756–1763 mellom Storbritannia, Preussen og Hannover på den ene siden og Frankrike, Østerrike, Russland, Sverige og Sachsen på den andre. Spania og Portugal ble trukket inn i konflikten etter de andre landene, mens en styrke fra det nøytrale Nederland ble angrepet i India.
Den nord-amerikanske fasen av krigen er kjent som Den franske og indianske krig, ettersom mange av indianerne sluttet seg til franskmennene. Denne konflikten varte i ni år. Konflikten i India er kjent som andre karnatiske krig, mens konflikten mellom Preussen og Østerrike kalles tredje schlesiske krig.
Innhold |
[rediger] Krigens opphav
Syvårskrigen kan sees som en fortsettelse av den østerrikske tronfølgekrig. Fredrik II av Preussen hadde da fått kontroll over den rike provinsen Schlesien. Keiserinne Maria Theresia av Østerrike hadde undertegnet traktaten fra Aix-la-Chapelle som endte krigen, men bare for å kunne bygge opp sine militære styrker igjen, og danne nye allianser.
Keiserinnen lyktes svært godt med dette, og det politiske Europakartet hadde blitt tegnet opp helt på nytt i løpet av noen få år. De gamle fiendene Frankrike, Østerrike og Russland hadde blitt forent mot Preussen, som hadde Storbritannia som eneste beskytter. Årsaken til at Storbritannia hadde interesser i konflikten var båndet til Hannover, som var arveriket til det styrende britiske fyrstehuset. Britene følte at Hannover ble truet av Frankrike, og hadde dermed felles sak med Preussen. Samtidig foregikk et kolonikappløp mellom Storbritannia og Frankrike som styrket fiendskapet mellom dem. Den britiske flåten var den sterkeste i Europa, mens Preussen hadde de sterkeste landstyrkene på kontinentet. Alliansen med Preussen førte også til at britene kunne fokusere sine landstyrker på koloniene, ettersom Preussen i stor grad kunne stå alene på land.
Den østerrikske hæren hadde blitt modernisert etter prøyssisk modell. Maria Theresa hadde selv stor kunnskap om militære affærer, og hadde presset dette gjennom. På grunn av hennes omsorg for vanlige soldater hadde hun også stor støtte blant styrkene.
[rediger] Krigsutbruddet
Kampene startet i Ohio Country, i dagens Ohio, USA i 1754. Det tok to år før krigen brøt ut også i Europa, noe som skjedde da Storbritannia erklærte krig mot Frankrike 15. mai 1756. Fredrik II bestemte seg for å slå til først mot alliansen han sto ovenfor, og krysset derfor grensen til Sachsen den 29. august 1756.
[rediger] Kampene i Europa
Preussens styrker var undertallige, men ikke underlegne. Det har blitt bemerket av en historiker at Preussen var en armé med en stat, og ikke en stat med en armé.
Da Fredrik II krysset grensen til Sachsen var verken den sachiske eller den østerrikske hæren forberedt. I slaget ved Lobositz hindret Fredrik en isolert saksisk armé fra å få hjelp fra en østerriksk armé under general von Browne. Men sakserne lyktes i å forsinke prøysserne.
Våren 1757 tok Fredrik igjen initiativet ved å marsjere mot Praha. Etter slaget ved Praha beleiret prøysserne byen, men måtte gi opp dette etter Fredriks første nederlag, i slaget ved Kolin.
Ettersom østerrikerne da var klare til å angripe prøyssiske områder og en fransk armé under Soubise nærmet seg fra vest, var prøysserne i en presset situasjon. Fredrik lyktes med en manøver som Napoleon senere kalte «et mesterverk av manøvrering og pågangsmot». I slaget ved Rossbach knuste han den franske arméen, og i slaget ved Leuthen den østerrikske. Dermed hadde Fredrik igjen vist seg som en av Europas fremste hærførere.
Våren 1758 invaderte Fredrik Østerrike, men lyktes ikke i å vinne noen større seier. I vest lyktes hans styrker bedre, da de slo franskmennene i både slaget ved Rheinberg og slaget ved Krefeld. I øst sto slaget ved Zorndorf i Preussen, der Fredriks 35 000 soldater kjempet mot 43 000 russere under grev Femor. Slaget endte uten noen klar seier. 25. september 1758 sto slaget ved Tornow, som heller ikke ble klart avgjort, da en svensk hær slo tilbake seks prøyssiske angrep. 14. oktober samme år overrasket østerrikerne den prøyssiske hovedstyrken i slaget ved Hochkirch. Fredrik mistet store deler av sitt artilleri, men klarte å trekke seg tilbake på en ordnet måte.
I 1759 fulgte flere alvorlige nederlag for prøysserne. I slaget ved Kay, også kalt slaget ved Paltzig, slo grev Saltikov med 70 000 russiske soldater 26 000 prøyssere under general Carl Heinrich von Wedel. Hannovers styrker slo 60 000 franskmenn i slaget ved Minden, men Fredrik mistet allikevel halvparten av sin hær i slaget ved Kunersdorf. I slaget ved Maxen lyktes den østerrikske generalen Daun å tvinge et prøyssisk korps med 13 000 mann til å overgi seg.
1760 ble nok et dårlig år for Preussen, men ikke helt katastrofalt. Den prøyssiske generalen Fouque ble slått i slaget ved Landshut. Franskmennene tok Marburg, mens svenskene tok deler av Pommern. Hannover seiret over Frankrike i slaget ved Marburg, mens østerrikerne tok Glatz i Schlesien. I slaget ved Liegnitz seiret Fredik, selv om hans styrker var underlegne i forholdet tre til en. Russerne under general Totleben og østerrikerne under general Lacy tok kontroll over Berlin i en kort periode. Mot slutten av året seiret Fredrik i slaget ved Torgau.
I 1761 kom Spania inn i krigen, da landet erklærte krig mot Storbritannia den 4. januar. I slaget ved Villinghausen slo Ferdinand av Braunschweig en fransk styrke på 92 000 mann. Russerne tok et større område i Pommern, mens østerrikerne tok Schweidnitz.
På dette tidspunktet truet Storbritannia med å trekke tilbake sine subsidier til Preussen. Ettersom den prøyssiske styrken hadde minsket til 60 000 mann var det klart at slutten nærmet seg. Men 5. januar 1762 døde tsarinaen, og den prøyssiskvennlige Peter III kom til makten. Han tilbød straks en fredsavtale som tok Russland ut av striden.
Den siste store trefningen var slaget ved Freiberg den 29. oktober 1762, mellom Preussen og Østerrike.
[rediger] Kampene i koloniene
Britiske styrker var under krigen involvert i kamper i India, Nord-Amerika, Europa, Karibien, Filippinene og langs kysten av Afrika. Britene tok store områder i denne perioden, på Frankrikes bekostning. Robert Clive drev ut franskmennene fra India, og general James Wolfe slo de franske styrkene under general Louis-Joseph de Montcalm i slaget ved Plains of Abraham, og tok dermed kontroll over Ny Frankrike (Canada).
[rediger] Freden
Striden mellom Storbritannia og Frankrike endte med Paristraktaten, der flere områder byttet hender for å konsolidere koloniene. Frankrike fikk valget mellom å beholde Ny Frankrike eller sine karibiske øyer. De valgte Karibien, for å sikre tilgangen til sukker. Dette passet britene godt, ettersom de allerede kontrollerte flere karibiske øyer selv og hadde god tilgang til sukker, samtidig som overleveringen av Ny Frankrike ga dem kontroll over Nord-Amerika øst for Mississippi. Spania mistet Florida til britene, men fikk overdratt kontroll over New Orleans og Louisiana vest for Mississippi fra franskmennene.
Grensene i Europa ble stilt tilbake til situasjonen før krigen gjennom traktaten i Hubertusberg av februar 1763. Dermed ble Preussens kontroll over Schlesien bekreftet. Preussen hadde overlevd en krig med flere av sine naboer, som hver især var større. Dette betød at Preussens innflytelse økte voldsomt på bekostning av Det tysk-romerske rike. Dette regnes som noe av opptakten til dannelsen av det forente Tyskland.
Prøysserne hadde gjentatte ganger vært nær et fullstendig nederlag, og hadde alle fiendene invadert på samme tid er det tvilsomt om Fredrik kunne stått imot. Europas framtid ville da blitt drastisk forandret. Militært sett var høydepunktet i Fredriks krigføring ikke slagene, men de mange marsjene som han utførte på en utmerket måte. Hans mobilitet ble sterkt beundret av Napoleon, som forsøkte å benytte samme strategi i sine felttog.
