Claudius II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Marcus Aurelius Claudius Gothicus (10. mai 213/214–januar 270), oftest kalt Claudius II, var keiser i Romerriket i mindre enn to år (268–270), men hadde et vellykket kort styre. Han ble senere gitt guddommelig status.

Hans opprinnelse er ukjent. Claudius var enten fra Sirmium i Pannonia Interior eller fra Dardania i Moesia Superior. Claudius var kommandant over den romerske armé som knuste goterne i slaget ved Naissus i september 268, samme måned som han overtok tronen. Han ble beskyldt for, men det ble aldri bevist, at han myrdet sin forgjenger Gallienus. Men han viste seg snart å ikke være blodtørstig da han ba det romerske senatet om å spare livene til Gallienus sin familie og tilhengere. Han var ikke like overbærende mot Romas fiender derimot, og det var for dette at han ble populær.

Claudius, som Maximinus Thrax før ham, var av barbarisk opphav. Etter et mellomrom med aristokratiske romerske keisere siden Maximinus sin død, var Claudius den første i en rekke av soldatekeisere som til slutt ville gjenopprette riket fra krisen i det tredje århundret.

[rediger] Claudius som keiser

Da han overtok styret, var Romerriket i alvorlig fare fra flere hendelser, både innenfor og utenfor rikets grenser. Den mest alvorlige faren av disse var en invasjon av Illyricum og Pannonia av gotere. Ikke lenge etter at han ble keiser (eller rett før Gallienus' død, kildene varierer), vant han sin største seier og en av de største i det romerske militærets historie.

I slaget ved Naissus omringet Claudius og hans legioner en stor goterhær. Sammen med sin kavalerikommandant, den fremtidige keiser Aurelian, tok romerne tusenvis av fanger, ødela det gotiske kavaleriet som en styrke og stormet deres vognleir, en rund plassering av stridsvogner som lenge hadde blitt foretrukket av goterne. Seieren gav Claudius hans kallenavn «Gothicus» (goternes beseirer). Goterne ble snart drevet tilbake over Donau, og det gikk et århundre før de igjen var en alvorlig fare for riket.

Mens dette pågikk, hadde den germanske stammen kjent som alemannere krysset Alpene og angrepet riket. Claudius svarte raskt og hardt, omringet alemannerne i slaget ved Benacus sent på høsten 268, noen få måneder etter slaget ved Naissus. Han vendte seg så mot det «Imperium Galliarum», styrt av en tronraner i de siste 15 årene og som bestod av Britannia, Gallia og Hispania. Han vant flere seire og tok snart kontroll over Hispania og Rhone-dalen i Gallia. Dette satte scenen for den endelige ødeleggelsen av riket under Aurelian.

Men Claudius levde ikke lenge nok til å fullføre sitt mål om å gjenforene de tapte territoriene til riket. Sent i 269 forberedte han å gå til krig mot vandalene som plyndret Pannonia. Men han falt som offer for pest og døde tidlig i januar 270. Før han døde skal han ha navngitt Aurelian som sin etterfølger, selv om Claudius sin bror Quintillus for en kort tid tok makten.

Senatet utropte Claudius umiddelbart til guddommelig som «Divus Claudius Gothicus» og gjorde ham til en av de få romerske keiserne i denne perioden som ble æret på denne måten.

Historia Augusta rapporterer at Claudius og Quintillus hadde en annen bror kalt Crispus og gjennom ham en niese. Denne niesen, Claudia, skal ha giftet seg med Eutropius og var mor til Konstantius Chlorus. Historikere mistenker derimot at denne beretningen er en fabrikasjon av Konstantin den store.

Romersk keiser
Illyriske keisere
Forgjenger: Gallienus	268–270	Etterfølger: Quintillus
Romerriket