Clemens August von Galen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Grev Clemens August von Galen (født 16. mars 1878 på Burg Dinklage, Oldenburger Münsterland (Storhertugdømmet Oldenburg) i Tyskland, død 22. mars 1946 i Münster) var tysk katolsk biskop av Münster, og senere kardinal. Den konservative biskopens fasthet mot nazismens kirke- og rasepolitikk samt eutanasiprogram gjorde at han fikk tilnavnet Der Löwe von Münster (Münsters løve) på folkemunne. Han ble saligkåret 9. oktober 2005.

Innhold 1 Tidlig liv og virke 2 Biskop under nasjonalsosialismens tid 2.1 Utnevnelse 2.2 1934: Fordømmelse av nazismens lære om «blod og rase» 2.3 1936: Fordømmelse av kirkeforfølgelser 2.4 1937: Skjerpet kritikk av nazismen 2.5 Den annen verdenskrigs utbrudd, patriotisme men samtidig regimekritikk 2.6 1941: Kamp mot eutanasi, kirkeforfølgelse og andre krenkelser av menneskets rettigheter 2.7 Fortsatt regimekritikk 3 Biskop under etterkrigstiden 3.1 1945: Kritikk mot okkupasjonsmaktene 3.2 1946: Kardinalsutnevnelse og bortgang 4 Katolsk saligkåring 5 Verker 6 Litteratur 7 Eksterne lenker

[rediger] Tidlig liv og virke

Han tilhørte en av de fornemste westfalske uradelsslekter, og var det 11. av 13. barn av Zentrumspolitikeren og riksdagsmannen grev Ferdinand Heribert von Galen og hans kone Elisabeth, født von Spee. Etter studier i Freiburg im Üchtland, Innsbruck og Münster ble han presteviet i 1904, og var deretter i to år kapellan hos sin onkel, grev Maximilian Gereon von Galen, hjelpebiskop i Münster.

Senere virket han i Berlin (1906-1929), først som kapellan i en stor menighet i Berlin-Schöneberg, og deretter sogneprest. I Berlin ytret han seg gjentatte ganger kritisk til den moderne samfunnsordning og det parlamentariske demokrati i Weimarrepublikken. Han var aktiv i den konservative delen av Det katolske senterpartiet og var en venn av den senere kansler Franz von Papen.

Clemens August von Galen var også blant de tidlige kritikere av såvel kommunismen som nazismen. Om nazismen erklærte han enda mens bevegelsen var ganske liten at dens ideologi inneholdt tanker «som ingen katolikk kunne gå inn for uten å fornekte kardinalpunkter av sin tro».

I 1929 ble han sogneprest i Lambertikirken i Münster.

[rediger] Biskop under nasjonalsosialismens tid

[rediger] Utnevnelse

Den 5. september 1933 ble han utnevnt av pave Pius XI til biskop av Münster. Han ble bispeviet og høytidelig innsatt i embedet den 28. oktober.

Til valgspråk som biskop tok han Nec laudibus, nec timore Det latinske uttrykket er en sammenfatning av en setning som i i sin helhet lyder «ikke ros (og) ikke frykt (for noe menneske) skal bevege oss, men det å fremme Guds pris skal være vår ære». Dette ble også hovedpoenget i hans første hyrdebrev til sitt bispedømme, gitt samme dag som bispevielsen, og det ble etterhvert oppfattet som en modig og regimekritisk bekjennelse.

[rediger] 1934: Fordømmelse av nazismens lære om «blod og rase»

Den 26. mars 1934, etter å ha analysert det første året av nasjonalsosialistisk styre i Tyskland, sendte han ut et påskehyrdebrev der han på oppfattende og avklarende måte tok et oppgjør med nazipartiets tvetydige «bekjennelse» til «positiv kristendom». Det samme hyrdebrevet fordømte den nasjonalsosialistiske lære om blod og rase. Jødene i Münster oppfordret etterpå biskopen om å ikke være tale deres sak fra prekestolene, fordi de fryktet at det dermed ville utløses en hevngjerrighet fra nazistenes side som bare ville forverre deres kår.

Galen ble senest fra den gang ansett som motstander av nasjonalsosialistenes kirke- og rasepolitikk. Den lokale nazistiske gauleiter Carl Röver sa den 6. april 1934 at von Galens påskehyrdebrev «gikk lengre enn alle de øvrige» og at «hver setning er diktert av hat mot nasjonalsosialismen».

Den 7. juni 1934 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot «nyhedendommens» angrep på kristendom og kirke, mot «innflytelsesrike krefters» bestrebelser for å ødelegge den kristelige tro og det kristelige liv blant folket, og mot forsøkene på å sette istedet en «artsegen religion». Hyrdebrevet vendte seg eksplisitt mot innføringen av nytte- og rasemoral, og mot forsøkene på å sverte biskopenes forsvar av troen og kamp mot vranglærer ved å fremstille det som innblanding i politikk. Biskopene avviste som feilaktig den ed som nazistene avkrevde om «uforbeholden etterfølgelse» (vorbehaltslose Gefolgschaft). Enhver plikt, også edsbekreftet plikt, opphører dersom det som blir krevet strider mot Guds bud, het det i det for sin tid usedvanlig klare hyrdebrevet.

I oktober 1934 lot von Galen distribuere i sitt bispedømme skriftet Studien zum Mythus des 20. Jahrhunderts, der en ikke navngitt katolsk teolog angrep Alfred Rosenbergs raseteorier, som var en del av den nazistiske ideologis grunnlag. Han skrev selv forordet til dette skriftet. Von Galen visste at han utsatte seg selv for risiko, og fra 1935 vet man at han var forberedt på å bli arrestert. Da Rosenberg kom til Münster for å tale den 6. juli 1935, utløste det kraftig protest fra von Galens side.

[rediger] 1936: Fordømmelse av kirkeforfølgelser

Den 9. februar 1936 holdt von Galen en preken i Xanten som vakte oppsikt, fordi den åpent fordømte den nå blodige kirkeforfølgelsen:

«Det er nå ferske graver på tysk jord med asken etter slike som det katolske folk regner som martyrer for sin tro, ettersom deres liv bar vitnesbyrd om den mest pliktoppfyllende og trofaste hengivenhet til Gud og Fedrelandet, til nasjonen og til Kirken, alt mens den dystre hemmelighet som omgir deres død bevares omhyggelig.»

Med disse ordene henspilte han på en rekke mord på katolske regimekritikere.

De tyske biskoper vurderte på denne tid hva som var den beste måten å forsvare kirke og religion på. I et notat fra mars 1936 skisserte von Galen to taktiske valg side ved side: «Forhandlinger bak lukkede dører og uten å offentliggjøre sine forslag eller protester» på den ene side, og «å stå frem i offentligheten». Begge taktikker hadde sine tilhengere blant biskopene, ikke slik at man utelukket det ene fremfor det andre, men at man vektla de forskjellige taktikker ulikt. Taktikken «forhandlinger blant lukkede dører» var den foretrukne av bispekonferansens formann, selv om også han til tider tok bladet fra munnen. Den mer aggressive taktikk der man gikk sterkere ut i offentligheten hadde sine særlige støttespillere i von Galen og biskop Konrad von Preysing av Berlin.

Den 9. juni 1936 sendte biskop von Galen ut et hyrdebrev som var sterkt kritisk til de såkalte sedelighetsprosesser som regimet igangsatte mot prester og munker.

Von Galen var sterkt antinazistisk, og han var også sterkt antiliberal og antisosialistisk. Franco anså han som Spanias befrier fra kommunismen, og som tysk nasjonalist hilste han velkommen innmarsjen i det demilitariserte Rhinlandet som Tyskland gjennomførte den 7. mars 1936, i ly av Abyssinia-konflikten. Han gratulerte hærens øverstkommanderende, general Werner von Fritsch, som hadde ledet innmarsjen, og ytret seg senere positivt til resultatet av folkeavstemningen i Saarland samme år, som medførte at dette området ble tilbakeført til Tyskland etter nesten 20 års fransk kontroll.

[rediger] 1937: Skjerpet kritikk av nazismen

Von Galen sørget for at det pavelige antinazistiske rundskrivet Mit brennender Sorge (mars 1937) ble distribuert og lest opp fra prekestolene i bispedømmet. Han hadde også fått rundskrivet trykket opp som brosjyre og utdelt i kirkene. Det første utkast til dette pavelige rundskriv hadde von Galen (sammen med noen andre tyske biskoper, deriblant Konrad von Preysing og Michael von Faulhaber) forfattet i januar 1937 på kollegiet Santa Maria dell'Anima i Roma, og overlevert til kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli, som videreutviklet dokumentet.

[rediger] Den annen verdenskrigs utbrudd, patriotisme men samtidig regimekritikk

Ansvaret for annen verdenskrig mente Clemens von Galen lå på vestmaktenes side på grunn av de vilkår Tyskland var blitt påtvunget ved Versaillestraktaten i 1919. Han fremholdt at Tyskland hadde en rettferdig sak både under første og annen verdenskrig. Ved krigsutbruddet håpet von Galen at soldatene ville «vende tilbake seierrike». Her uttrykte han seg annerledes enn kollegene i bispeembedet. I den grad noe ble sagt, var det helst i retning av erkebiskop Gröbers uttelelseden 7. september 1939 og krigen som «en forferdelig hjemsøkelse».

Galen innskrenket imidlertid sine oppmuntrende ord med å påpeke at soldatene vel kjempet for Tyskland, «men ikke for de mennesker som ved sin grusomme framferd mot våre ordensfolk og mot våre brødre og søstre sårer våre hjerter og skjemmer ut det tyske navn foran Gud og mennesker». Etter den tyske krigsmakts tidlige fremganger tidlig i krigen takket biskop von Galen Gud for disse «strålende seirer». Så sent som i 1941 holdt han nasjonalistiske prekener.

Denne tyske patriotisme betød ikke at von Galen la til side sin kritikk mot nazismen. I et brev til Hitler av 9. juni 1939 hadde han tatt avstand fra at Hitler misbrukte Riksdagsbrannforordningen av 28. februar 1933 til katolikkforfølgelse og til å la det hemmelige statspoliti rom for uhemmet maktanvendelse. Patriotismen innebar heller ikke at han stilltiende aksepterte overgrep mot østeuropeiske krigsfanger: I juli 1943 protesterte han mot at kvinnelige tvangsarbeidere fra Østeuropa ble underkastet tvangsaborter, og han bød sine polskkyndige prester om å bryte regimets forbud mot å la de polske arbeidere få sjelesorg på sitt morsmål.

Den tyske kirkeminister Hanns Kerrl var i 1941 så lei av von Galens prekener at han den 7. mars gikk inn for at biskopen skulle miste sin lovfestede statslønn. Men dette ble det ikke noe av, og man begrep nok at personlig inntektsavkortelse ikke ville være nok til å avskrekke von Galen. På denne tiden ikke bare anså han sin egen arrestasjon som mulig, men la konkrete anvisninger til sin stab om hvordan man skulle forholde seg om/når så skjedde.

[rediger] 1941: Kamp mot eutanasi, kirkeforfølgelse og andre krenkelser av menneskets rettigheter

Den 26. juni 1941 var von Galen med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot en rekke sider ved regimets framferd. Biskopene fant det «ubegripelig» at regimet kom med nye kamptiltak mot kristendom og kirke på en tid da man skulle mene at det gjaldt å bevare den nasjonale enhet. «Det går om kirkens og kristendommens være eller ikke være i Tyskland». Hat mot medmennesker og drap av uskyldige er aldri tillatelig. Hyrdebrevet ble opplest fra prekestolene den 6. juli 1941, og vakte kraftig gjenklang hos de troende. Joseph Goebbels avviste det som fullt av «temmelig drøye beskyldninger og uforskammede krav», og som «et dolkestøt i ryggen av vår krigføring fra det katolske kleresi».

Den 12. juli 1941 rettet biskopene et memorandum til den tyske riksregjering der de gikk inn for bekjennelsesfrihet og retten til offentlig religionsutøvelse, krevde at regjeringens kirkeutmeldelseskampanje ble innstilt, protesterte mot den planmessige avkristning av ungdommen, og krevde respekt for det femte og det sjette bud (mot eutanasi og den utglidningene av sedeligheten), klaget over tiltakene mot klostre og presteskap, og protesterte mot innskrenkelsene av kirkens karitative arbeid. Kerrl beskyldte den 3. august på bakgrunn av hyrdebrevet og memorandumet biskopene for bare å tenke på seg og sitt til og med utbruddet av fiendligheter mellom fedrelandet og Sovjetunionen. De burde heller ha inngi de troende «seiersvilje og seiersvisshet».

I tre prekener i sin domkirke i Münster juli og august 1941, som ble illegalt distribuert gjennom flyveblad, vendte han seg mot Gestapos aksjoner mot katolske institusjoner i Tyskland, samt mot eutanasi-programmet. Han ble den første kirkeleder som gikk offentlig ut mot disse drapene av syke og handikappede. På grunn av drapene krevet han straffeforfølgelse for mord. Fra prekestolen sa han:

«Har du eller rett til å leve kun så lenge vi er produktive? ... Da trenger bare noen å utstede en hemmelig forordning om at tiltakene som er utprøvet på de mentalt syke blir overført til andre 'ikkeproduktive' mennesker, mot uhelbredelig lungesyke, de som er svekket av alderdom, de som er yrkesskadet, på hardt sårede soldater. Da er ikke lenger noen av oss trygge for sine liv...»

Og:

«Borgere av Münster, sårede soldater drepes skånselsløst, ettersom de ikke lenger er produktive for staten. Moder, din gutt vil også ble drept hvis han kommer hjem fra fronten som en krøpling.»

Et senere memorandum fra de tyske biskoper fulgte den 10. februar 1941, og det klaget på nytt mot «trykket mot den katolske kirke» og «krenkelsen av evige lover», og kom med eksempler på begge forhold. Biskopene avgrenset seg ikke til kun å protestere mot antikirkelige tiltak. De listet opp tungtveiende anslag mot menneskets naturgitte rettigheter, som retten til liv og til personlig frihet.

[rediger] Fortsatt regimekritikk

Dessuten tok han i disse prekenene for seg blant annet overgrep mot sedelære og menneskeverd, urettmessige frihetsberøvelser, voldsovergrep mot ordensmedlemmer, Gestapos vilkårlige fremferd, konsentrasjonsleirene, rettsløshet og forvrengningen av rettferdighetsprinsippet, religionsundertrykkelsen, hatet mot kristendommen, forførelsen av ungdommen, og meget mer. Prekenene gjorde et mektig inntrykk, og ble kjent over hele Tyskland. I München var de med på å styrke søsknene Hans og Sophie Scholl som noen uker før hadde begynt sitt modige motstandsarbeid i gruppen «Den hvite rose». Prekenene ble også smuglet utenlands. Den 14. august 1941 hevdet propagandaminister Joseph Goebbels at von Galen gikk i fiendens tjeneste med sine prekener. Men samtidig viser nedtegnelsene etter Goebbels at han mente at von Galens prekener viste tydelig at det ikke var klokt å utfordre den katolske kirke så lenge krigen pågikk. Rikskirkedepartementet mente derimot at tiden nå endelig var inne til å anbringe von Galen i en konsentrasjonsleir.

Walter Tiessler, som var Goebbels' assistent i Propagandaministeriet, foreslo i et brev til Hitlers personlige sekretær Martin Bormann at man skulle henge biskopen. Gestapo rapporterte i januar 1942 at det var hevet over tvil at biskopen var å betrakte som landsforræder. Heinrich Himmler anså von Galen, og Freiburgs erkebiskop Conrad Gröber, som de to biskoper som var «de verste hetsere mot Det tredje rike».

Hitler vek tilbake for arrestasjon av von Galen, idet en stor del av den tyske befolkning var katolikker. Men som gjengjeldelse lot han arrestere 37 katolske prester fra bispedømmet; ti av dem mistet livet.

Adolf Hitler hadde et særlig hat mot de tyske katolske biskoper, og lot ethvert skritt de foretok bli nøye overvåket og analysert. Da de den 22. mars 1942 lot lese opp et felles hyrdebrev om regimets maktvilkårlighet og mot kirkeforfølgelsene, er det blitt kjent at han reagerte med raseri. Særlig kraftig omtalte han mot biskopene av Münster og Berlin. Han erklærte at med biskop von Galen skulle oppgjørets time komme etter krigsslutt.

[rediger] Biskop under etterkrigstiden

I 1945 forklarte von Galen for amerikansk presse at selv om han og andre dannede tyskere kunne være antinazister, måtte de som patrioter være tro mot det tyske fedreland og betrakte de allierte som fiender. Historikeren John S. Conway kalte ham «the most outstanding personality among the clergy in the British zone.... Statuesque in appearance and uncompromising in discussion, this oak-bottomed old aristocrat ... is a German nationalist through and through».

[rediger] 1945: Kritikk mot okkupasjonsmaktene

Den siste delen av sitt liv brukte biskop von Galen på å kritisere okkupasjonsmaktene og fordrivelsesterroren, og skarpt fordømme alle påstander om kollektivskyld for noe folk.

[rediger] 1946: Kardinalsutnevnelse og bortgang

18. februar 1946 ble han kreert til kardinal av pave Pius XII. Utnevnelsen av tre nye tyske kardinaler tolket von Galen som et «uttrykk for pavens kjærlighet til vårt arme tyske folk. For hele verden har han som overnasjonal og upartisk observatør anerkjent det tyske folk som likeberettiget i nasjonenes fellesskap». På sin reiserute til Roma besøkte han nesten alle krigsfangeleirer og oppfordret ikke bare de tyske soldatene til mot, men smuglet i store antall meldinger hjem til deres kjære. Etter hjemkomsten fra den besværlige ferden til Roma ble den nye kardinalen begeistret feiret i Westfalen. Han hadde kun få uker igjen å leve.

Den 22. mars 1946 døde han i St. Franziskus-hospitalet i Münster. Hans siste ord var: «Wie Gott es will. Gott lohne es Euch. Gott schütze das liebe Vaterland. Oh, Du lieber Heiland!». Han ble begravet i Galen-familiens krypt i den ødelagte Münsterdomen.

[rediger] Katolsk saligkåring

En saligkåringsprosess ble innledet i 1956, og positivt avsluttet i november 2004. Saligkåringsseremonien fant sted søndag morgen 9. oktober 2005 i Peterskirken i Roma. Inntil da hadde han status som ærverdig (venerabilis) i Den katolske kirke. Pave Benedikt XVI deltok personlig i seremonien, noe som er uvanlig. Ved begynnelsen av sitt pontifikat gikk Benedikt tilbake til tidligere praksis ved å la kardinaler forestå saligkåringer. Saligkåringen ble ledet på tysk av den portugisiske kardinal Jose Saraiva Martins C.M.F., prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer. Den fant sted samtidig med at Bispesynoden ble arrangert i Roma, og var den eneste saligkåringen den dagen. Flere tusen tyske pilegrimer hadde kommet til Roma for saligkåringen. Også de tyske kardinalene Karl Lehmann, Joachim Meisner og Georg Maximilian Sterzinsky, samt Münsters nåværende biskop Reinhard Lettmann og Hamburgs erkebiskop Werner Thissen, var kommet ens ærend. Saraiva Martins gjorde kjent at den saligkåredes festdag skal være 22. mars, hans dødsdag.

Saligkåringen markerte høyepunktet i feiringen av bispedømmet Münsters 1200 års jubileum i 2005.

[rediger] Verker

• Akten, Briefe und Predigten, 1933-1946; redigert av Peter Löffler, Matthias-Grünewald, Mainz 1988. ISBN 3786713944

[rediger] Litteratur

• Irmgard Klocke: Kardinal von Galen. Der Löwe von Münster. Pattloch, München 1978. ISBN 3557911543
• Marie-Corentine Sandstede-Auzelle: Clemens August Graf von Galen, Bischof von Münster im Dritten Reich. Aschendorf, Münster 1986. ISBN 3402032678
• Heinz Mussinghoff: Rassenwahn in Münster : der Judenpogrom 1938 und Bischof Clemens August Graf von Galen. Regensberg, Münster 1989. ISBN 3792305879
• Joachim Kuropka (Hrsg.): Clemens August Graf von Galen. Neue Forschungen zum Leben und Wirken des Bischofs von Münster. Münster, 2. Aufl. 1993 ISBN 3792306360
• Günter Beaugrand: Kardinal von Galen. Der Löwe von Münster. Ardey Münster, 1996 ISBN 3870230711
• Peter Loeffler (Hrsg.): Akten, Briefe und Predigten 1933-1946, in 2 Bdn. Schöningh, 1996 ISBN 3506798405
• Joachim Kuropka (Hrsg.): Clemens August Graf von Galen : Menschenrechte - Widerstand - Euthanasie - Neubeginn. Regensberg Münster, 1998. ISBN 3792307146
• Gottfried Hasenkamp: Der Kardinal. Aschendorff Münster, 2001 ISBN 3402051265
• Beth A. Griech-Polelle: Bishop von Galen: German Catholicism and National Socialism. New Haven and London: Yale University Press, 2002. ISBN 0300092237 (Anmeldelse ved John S. Conway, 2003, i H-Net Reviews)

[rediger] Eksterne lenker

• Festpreken av kardinal Jose Saraiva Martins ved saligkåringen av kardinal von Galen
• Artikkel i «Die Welt»: Die Botschaft heißt Zivilcourage