Sovjetunionen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Союз Советских Социалистических Республик Sojuz Sovetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik lytt Sovjetunionen

Flagg	Riksvåpen
Nasjonalt motto: Пролетарии всех стран, соединяйтесь! (Arbeidere i alle land, foren dere!)

Offisielle språk:	russisk (de facto)
Hovedstad:	Moskva
Opprettet	30. desember 1922
Oppløst	26. desember 1991
Styreform: :	Kommunisme, stalinisme
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 1 22 402 200 km² 0,5 %
Befolkning: Totalt (1991) Tetthet	Rangert som nr. 3 293 047 571 13,08/km²
Valuta:	Rubel `(RUR)`
Tidssone:	UTC +3 til +11
Nasjonalsang:	Internasjonalen (1922-1944) Hymne til Sovjetunionen (1944-1991)
Toppnivådomene:	.su
Kart over Sovjetunionen:

Sovjetunionen eller Sovjetsamveldet, egentlig Сою́з Сове́тских Социалисти́ческих Респу́блик, forkortet CCCP med kyrillisk skrift (det vil si «Sojuz Sovetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik», forkortet SSSR, Samveldet av sovjetiske sosialistrepublikker eller, særlig på engelsk, USSR, Unionen av sovjetiske sosialistrepublikker), var en sosialistisk union av republikker som ble styrt av et kommunistisk parti. Unionen eksisterte i perioden 1922–1991 og besto av 15, på papiret, autonome republikker. Russland var den største delrepublikken, både i areal og befolkningsmengde. Russland var også – i praksis – den totalt dominerende kraften i unionen.

Den 25. desember 1991 gikk Mikhail Gorbatsjov av som Sovjetunionens siste president og overlot makten til Russlands president Boris Jeltsin. På dette tidspunktet var samveldet allerede politisk dødt siden de tidligere delrepublikkene, deriblant også Russland, allerede hadde overtatt praktisk talt all styring. Neste dag ble Sovjetunionen offisielt oppløst og innen utløpet av året var alle sovjetiske institusjoner også nedlagt.

[rediger] Historie

[rediger] Oktoberrevolusjonen

Hovedartikkel: Den russiske revolusjon

Den russiske revolusjonen i 1917 var en politisk bevegelse i Russland som endte med at den provisoriske regjeringen, som hadde erstattet tsaren, ble kastet og den etterfølgende opprettelsen av Sovjetunionen.

Revolusjonen hadde to faser. Den første var Februarrevolusjonen, som kastet Tsar Nikolai II av Russland av tronen, og som forsøkte å opprette en liberal republikk. Den andre fasen var Oktoberrevolusjonen, der sovjeterne tok makten fra den provisoriske regjeringen. Denne revolusjonen var inspirert og etter hvert kontrollert av Vladimir Lenins Bolsjevik-parti. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.

[rediger] Sovjetunionen dannes

Framtredende bolsjeviker under oktoberrevolusjonen, fra venstre: Trotskij, Lenin og Kamenev.

Under den første allrussiske sovjetkongress i juni 1917 ble Josef Stalin valgt til medlem av sentraleksekutivkomiteen. Til å begynne med gikk han og andre bolsjeviker inn for samarbeid med Kerenskis provisoriske regjering. Men da Lenin vendte tilbake fra sitt eksil og brennemerket enhver støtte til Kerenskis som forrædersk, slo Stalin om til Lenins linje. Han forsvarte Lenins tanker under bolsjevikenes store debatter i september og oktober. Men han hadde svært lite å gjøre med forberedelsene og gjennomføringen av Oktoberrevolusjonen. Det var snarere Leo Trotskij, sjefen for Petrograd-sovjetets militærkomite, som stod for det meste.

I den provisoriske regjering som tok makten den 7. november fikk Stalin som takk for sin lojalitet posten som minister for nasjonalitetsspørsmål. I dette vervet gikk han inn for et "frivillig og ærefullt samvelde" mellom Russland og alle landets nasjonale minoritetsfolk. Men dette samveldet ble likevel avgrenset ettersom alle medlemmer måtte bekjenne seg til sosialismen for å kunne være med.

En regulær borgerkrig brøt ut i juni 1918.

På sørfronten konsentrerte man seg nå om å gjeninnlemme de kaukasiske folkene i Sovjetunionen. I februar 1920 var alle de nordkaukasiske folkene på plass igjen. Det skjedde i noen tilfeller frivillig, ettersom nordkaukasierne hadde gjort oppgjør mot den kontrarevolusjonære hvite general Denikin.

Mot slutten av 1920 var hele Kaukasusområdet, med unntak av Georgia, sovjetisk territorium. Med hjelp av Grigorij Ordsjonikidse, en partikamerat fra flere år tilbake, organiserte Stalin gjenerobringen av Georgia, som ble fullbragt i februar 1921. Dermed var det kun de baltiske stater og Finland fra det tidligere russiske tsar-riket som ikke var okkupert av Sovjet-Russland.

Samtlige land under sovjetisk kontroll ble slått sammen til landet Sovjetunionen 30. desember 1922.

[rediger] Maktkamp

Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i 1922. Lenin var mot slutten av sitt liv mange ganger ikke enig med Stalin, og mente at Stalin var for grov av type til å passe som generalsekretær.

Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen som fikk det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Kamenev og Sinovjev. Stalin hadde vært sammen med Kamenev under sitt indre eksil, Sinovjev var venner med de to og enig med dem i det meste. Kort før Oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Sinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevistenes planer om voldelig revolusjon for den borgerlige regjering. Men Stalin klarte å avverge det hele. Dessuten var de alle tre negativt innstilt til Leo Trotski, som skulle bli Stalins hardeste motstander etter Lenins død.

Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle i sovjetisk politikk. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Lenin døde i1924, og det var duket for en maktkamp.

Trotski rettet også et skriv til sentralkomiteen, og anklaget triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde til å slippe frem de yngre generasjoner. Det gikk ikke bedre enn at Trotski selv ble eksludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først bare forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, men senere landsforvist fra Sovjetunionen overhodet.

Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Sinovjev kom i opposisjon til Stalin, som nå fant nye (midlertidige) støttespillere i Nikolai Bukharin, Jan Rudsutak, Mikhail Vassiljevitsj Frunze og Feliks Dzierzynski. Kamenev og Sinovjev ble fjernet fra maktposisjonene sine i 1926, under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.

Fra 1927 var Stalin dermed blitt uinnskrenket alenehersker i Sovjetunionen. Han var kommunistpartiets formann. På det statlige område nøyde han seg lenge med tittel som stedfortredende president, men realiteten var at han var eneherskeren.

[rediger] Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger

Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte NEP (Ny økonomisk politikk) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta femårsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning.

Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. De rikeste bøndene (som Stalin nedsettende kalte kulakkene) skulle henrettes eller deporteres.

Industrialiseringen var til en stor grad vellykket. Sovjetunionen bygget ut store industrivirksomheter og kraftverk som forsynte både bedriftene og husholdningene med strøm. Fra 1925 til 1940 økte industriproduksjonen i Sovjetunionen kraftig, selv om den offisielle statistikken antagelig overdrev veksten betydelig.

Kollektiviseringen av landbruket møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektivisering. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommisærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at kvoten på 44 prosent ble møtt. I tillegg ble det innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde et sted mellom syv til ti millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Denne hungersnøden var fra Stalins synsvinkel ikke en bivirkning av utrenskningen av storbøndene; den var også et villet virkemiddel.

Stalins viktigste medarbeidere på denne tiden var Lavrenti Berija, Trofim Lysenko og Mikhail Kalinin.

I siste halvdel av 1930-tallet startet de berømte Moskva-prosessene. Under disse prosessene ble en lang rekke mennesker dømt for forbrytelser de sjelden hadde begått. Mange ble dømt til døden. Blant annet ble mye av eliten, både innen hæren og universitetene, utryddet under disse prosessene

[rediger] Andre verdenskrig

Den røde armé plasserer det sovjetiske flagget over riksdagshuset i Berlin, 1945. Bildet er et symbol for de alliertes seier over Tyskland.

Bilde fra Jaltakonferansen 1945. Fra høyre: Stalin sammen med Roosevelt og Churchill.

Stalins utenrikspolitikk hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Samtidig med at Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter fikk Sovjetunionen militær kontroll over de baltiske statene og Nord-Romania (Moldovia), som ble innlemmet i Sovjetunionen. Et forsøk på å få kontroll over Finland mislyktes imidlertid på grunn av sterk militær motstand fra finnene (Den finske vinterkrigen).

Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941, da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Stalin hadde trolig forventet en militær konflikt uansett, men han var totalt uforberedt på at angrepet kom så tidlig. Mangelen på kompetent lederskap og uklare kommandolinjer skapte villrede og kaos. Den røde armé viste seg å være både dårlig trent og dårlig utstyrt. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner mann, gjorde den dårlige organiseringen at hæravdelingene raskt ble drevet på flukt og mange steder gikk helt i oppløsning. Den tyske Wehrmacht tok hundretusener av fanger de første månedene, og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr, særlig lastebiler og uniformer, fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle.

Under krigen, som ble kjent som den store fedrelandskrigen, appellerte Stalins propagandaapparat med stort hell til sovjetisk patriotisme. Avskyen som tyskernes brutale fremferd vekket gjorde det lettere å mobilisere befolkningen.

Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen med Storbritannia og USA i kampen mot aksemaktene Tyskland og Italia. Selv om Stalin var Sovjetunionens øverstkommanderende i denne krigen, støttet han seg på den militærstrategiske kompetansen til dyktige generaler som blant andre Zjukov. At det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble så avgjørende, skyldtes i stor grad militære feilvurderinger fra Adolf Hitlers og Hermann Görings side. Men også til dels Stalins disposisjoner.

På toppmøtene i Teheran (1943) og Jalta (1945) lyktes det å legge et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som Sovjetunionen skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Dette skyldtes i stor grad at Stalin lyktes i å vinne Franklin D. Roosevelts personlige sympati og velvilje for de sovjetiske argumentene.

Den røde armé var ansvarlig for noen av de verste krigsforbrytelsene som ble begått under annen verdenskrig. Nyere forskning bekrefter at Stalin var godt informert om overgrepene, og at han til dels beordret dem personlig. Dette inkluderte massakrer av store antall sivile, «organiserte» massevoldtekter av millioner av kvinner, etnisk rensning, deportasjoner av sivile og krigsfanger til slaveleire, konfiskering av eiendom og omfattende ødeleggelser av byer, landskaper, kulturarv og annet uten militære formål.

Ved slutten av annen verdenskrig ble det utført etnisk rensning av de østlige delene av det daværende Tyskland, hvor mellom 12 og 15 millioner mennesker ble fordrevet. Denne prosessen foregikk svært brutalt, det antas at mellom to og tre millioner sivile døde som en direkte følge av fordrivelsene. Stalin overlot disse tyske områdene til Polen, bortsett fra det nordlige Østpreussen som ble annektert av Sovjetunionen og gitt det nye navnet Kaliningrad oblast (etter det nye navnet på den gamle byen Königsberg). Sovjetunionen okkuperte selv de østlige delene av Polen, som Polen hadde tatt etter 1. verdenskrig.

Andre folkeslag som kom under russisk herredømme, blant annet krim-tartarer, armenere og bulgarere, ble ofre for samme behandling. Av krimtartarene ble halve folkegruppen utryddet. I Latvia, Litauen og Estland, som Sovjetunionen okkuperte i juli 1940 etter skinn-folkeavstemninger om de ville innlemmes i Sovjetunionen, ble hundretusener deportert eller drept.

[rediger] Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Terminologien ble først brukt av den amerikanske presidentens rådgiver, finansmannen Bernard Baruch på et kongressmøte i 1947. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Som resultat av seirene på slagmarken hadde Den røde armé rykket fram til Elbe midt i Tyskland, og i forhandlingene mellom seierherrene fikk Stalin aksept for at de østlige delene av Tyskland ble annektert av Sovjetunionen eller Polen, at Polens førkrigsgrenser ble flyttet vestover. Stalins ønske om et nøytralt og samlet Tyskland ble imidlertid ikke imøtekommet, og Sovjetunionen endte opp med å kontrollere den østlige okkupasjonssonen.

Etter den annen verdenskrig kontrollerte Den røde armé dermed store deler av de områder som aksemaktene tidligere hadde holdt, og det var sovjetiske besettelsessoner både i Tyskland og i Østerrike. Ungarn og Polen var i praksis under sovjetisk militærokkupasjon. De tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble som nevnt innlemmet i Sovjetunionen. Mellom 1946 og 1948 ble det innsatt sovjetiskkontrollerte kommunistregimer i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria, og kommunistiske diktaturer med lokalt maktgrunnlag etablerte seg i Jugoslavia og Albania. Disse landene ble kjent som «Østblokken» eller «kommunistblokken».

Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og de fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

Men grunnleggelsen av Trizonia og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet, ytet ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrker i Hellas. Men derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.

Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Etter at krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot Japan, og okkuperte den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.

Sovjetunionen hadde allerede tomrommet etter Japans dominans på den koreanske halvøya, og støttet de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat, og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.

[rediger] Romkappløpet

Hovedartikkel: Romkappløpet

Paralelt med våpenkappløpet i den kalde krigen var den også et kappløp mellom USA og Sovjet om å komme først til månen. Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.

Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet i realiteten etter at Sovjet skjøt opp Sputnik 1 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi.

[rediger] Gorbatsjov-epoken

Michail Gorbatsjov var bare 54 da han i 1985 tiltrådte som generalsekretær. Han lanserte begrepene glasnost og perestrojka. Ved at allmennheten skulle gis mulighet til å påpeke feil og mangler i samfunnet var tanken at motstanden fra det konservative partibyråkratiet skulle knekkes. Gorbatsjov startet også en kampanje mot den utbredte alkoholismen i landet. Den nye åpenheten gjorde Gorbatsjov til en meget populær mann i Vesten, men politiske diskusjoner kunne i seg selv ikke løse landets dype økonomiske problemer. Det ble etter hvert klart at Gorbatsjov ikke hadde til hensikt å opprettholde Bresjnev-doktrinen overfor landene i Øst-Europa, dessuten var han villig til å forhandle med Japan om Kurilene i bytte mot økonomisk bistand, sistnevnte mislyktes. I 1989 brøt det ut folkeopprør i land etter land i Øst-Europa. Over hele Sovjetunionen vokste det også opp en gryende nasjonalisme i de enkelte sovjetrepublikkene, og i 1990 sto det klart at Gorbatsjov var i ferd med å miste grepet. I 1991 var han fullt sysselsatt med å skrive en ny unionsavtale med sovjetrepublikkene som skulle omgjøre Sovjetunionen til en føderasjon med Gorbatsjov som president, men etter et kuppforsøk i august 1991 forsvant interessen. Da republikk etter republikk utropte autonomi eller selvstendighet, og da OS ble dannet (og dermed oppløste Sovjetunionen) tok Gorbatsjov konsekvensen av dette og gikk av 25. desember 1991. Dagen etter opphørte Sovjetunionen offisielt som stat.

[rediger] Samfunn

[rediger] Kultur

Hovedartikkelen for denne kategorien er Sovjetunionens kulturliv.

Arbeider og Kolkhoz kvinne over den nordlige inngangen til Det sovjetiske utstillingssenter i Moskva (i dag Det russiske utstillingssenter).

Kulturlivet i Sovjetunionen gjennomgikk flere fasert i løpet av statens 70-årige eksistens. I de første elleve årene etter revolusjonen (1918-1929), var det relativt frie forhold og artister eksperimenterte med forskjellige stilretninger på søken etter en distinkt sovjetisk stilretning. Lenin ønsket at kunst skulle være tilgjengelig for det russiske folket. Myndighetene tolererte flere trender, forutsatt at de ikke åpenbart stod i opposisjon til regimet. Innen kunst og litteratur blomstret det opp flere forskjellige skoler, enkelte tradisjonelle, andre radikalt eksperimentelle. Kommunistiske skribenter som Maksim Gorkij og Vladimir Mayakovsky var aktive i denne tidsperioden. Filmproduksjon, som ble ansett å være et nyttig propagandaverktøy for å kunne nå de brede lag av befolkningen som var analfabeter, ble oppmuntret av staten, mange av filmprodusenten Sergei Eisensteins beste arbeider er datert fra denne perioden.

Senere under Josef Stalins styre, var sovjetisk kulturliv karakterisert av den dominerende sovjetisk realismen, andre stilretninger ble effektivt undertrykket, med få unntak (f.eks. Mikhail Bulgakovs arbeider). Mane forfattere ble satt i fengsel og ble henrettet.

Etter Khrusjtsjov-våren på slutten av 1950- og tidlig 1960-tallet ble sensuren mindre omfattende (men ble aldri fullstendig fjernet). Større eksperimentering innenfor kunstlivet ble påny tillatt, med det resultat at man så produksjon av mer sofistikerte og svakt regimekritiske arbeider. Regimet løsnet sitt fokus på den sovjetiske realismen, med det resultat at f.eks. mange hovedpersoner i romaner av forfatteren Iurii Trifonov beskjeftiget seg med problemer i dagliglivet snarere enn å bygge det sosialistiske samfunn. En undergrunnsbevegelse av dissidenter, kjent som samizdat, vokste frem mot slutten av denne tidsperioden.

[rediger] Film

Innen film utpekte Sovjet seg. De laget en filmskole så tidlig som i 1912. Utfra dette ble det utdannet regissører som skulle sette preg på den internasjonale filmhistorien.

[rediger] Sovjetisk montasjefilm

Se utdypende artikkel om Sovjetisk montasjefilm

Den sovjetiske montasjefilmen hadde sin glanstid i perioden fra 1920 til 1932. I denne perioden utviklet de sovjetiske filmskaperne et nytt nivå med sin særegne interesse for filmens montasje eller klipping. Den største av de sovjetiske filmskaperne var Sergej Eisenstein. Sammen med andre filmskapere som Lev Kuleshov og Vsevolod Pudovkins brukte han den nye kunnskapen i sine filmer.

[rediger] Kunst

Sovjets kunsthistorie deles ofte opp i tre:

De tidligere årene

Den sosialistiske realismen

Sovjet Nonconformist Kunst

[rediger] Demografi

Forventet levealder i Sovjet steg umiddelbart etter revolusjonen. Etter 1970 falt imidlertid levealderen. Myndighetene sluttet snart å publisere statistikk for dette.

[rediger] Politikk

Sovjetunionen var i praksis styrt av politbyrået, som var lederskapet til Sovjetunionens kommunistiske parti, det eneste tillatte politiske partiet. Dette partiet var Marxist-Leninistisk, og basert på Lenins prinsipp om demokratisk sentralisme.

Sovjetunionens øverste leder var alltid generalsekretæren i Sovjetunionens kommunistiske parti. På tross av den sosialistiske ideologien om folkestyre, var systemet styrt ovenfra og ned. Sentralkomitén og Det øverste sovjet gjorde lite annet enn å stemme for forslagene til politbyrået.

[rediger] Samfunnsøkonomi

Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte NEP (Ny økonomisk politikk) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes - han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta 5-årsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning.

Fra den tid var den økonomiske utviklingen i Sovjetunionen styrt sentralt - såkalt planøkonomi. Før kollapset var den sovjetiske økonomien den største planøkonomien i verden. Byrået som utarbeidet planene het i forkortelse Gosplan.

Under den den andre verdenskrig ble mye sovjetisk industri flyttet langt bak egne linjer for å unngå at den skulle falle i hendene på tyskerne. Etter krigen ble mye tysk industri tatt som krigsbytte, sammen med kunnskapsrike tyske ingeniører og vitenskapsmenn.

Sovjetisk industri vokste etter hvert og gjorde landet til det nest største industrilandet i verden. Veksten støtte på problemer fra 1970-tallet, hvor industrivekst basert på mengde med arbeidskraft og tilgjengelige råvarer ikke lenger var mulig. Kvaliteten måtte heves for å hevde seg på eksportmarkedet, noe som viste seg vanskelig å få til. Sent på 1980-tallet ble det innført økonomiske reformer, spesielt under Gorbatsjovs glasnost, hvor sentral styring ble redusert til fordel for økt lokalt selvstyre og en viss markedstilpasning.

Kjente sovjetiske eksportvarer inkluderte bilmerkene Lada og Moskvitch, lastebilene Kamaz og Ural, våpen som automatgeværet AK-47 og stridsvognen T-55, kameramerket Zenit og andre.

[rediger] Militærvesen

Lenin, Trotsky og soldater fra Den røde armé i St. Petersburg.

Hovedartikkel: Den røde armé

Den røde armé, egentlig Arbeidernes og bøndenes hær(RKKA), var betegnelsen som ble brukt om de de væpnede styrkene som ble opprettet av bolsjevikene etter borgerkrigen. Denne hæren ble så Sovjetunionens væpnede styrker etter opprettelsen av unionen i 1922. Den røde armé ble stiftet og organisert av Leo Trotskij, og omfattet raskt nesten 4 millioner mann (under borgerkrigen). Til å begynne med besto den røde armé av arbeidere, tidligere soldater, intellektuelle og svært mange bønder som var redde for å miste jorda de hadde tilegnet seg under den russiske revolusjonen.

Stalins utrenskelser i det sovjetiske offiserskorpset på 1930-tallet fjernet mange av hærens dyktigste menn. Ved Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble det raskt tydelig hvor dårlig organisert og trent hæren var. Det tyske angrepet skapte panikk og kaos på sovjetisk side. Den røde armé klarte ikke å hindre at Wehrmacht i desember 1941 hadde nådd utkanten av Moskva og tatt hundretusener av sovjetiske soldater til fange. Krigslykken snudde gradvis i russernes favør det påfølgende året og i mai 1945 kunne soldater fra den røde armé heise sovjetflagget over riksdagen i den tyske hovedstaden Berlin.

I 1946 – skiftet styrkene navn til Sovjethæren. I etterkrigstiden var mye av Sovjetunionen organisert for å støtte det militære. Det var verneplikt, og det ble lagt mye ressurser i å utvikle og produsere våpensystemer. Sovjetisk militær doktrine og utrustning ble eksportert til klientstater rundt i verden, og sovjetiske militærrådgivere var virksomme i Asia, Afrika og Sør-Amerika.

Det viktigste bidraget de væpnede styrkene gjorde på den internasjonale arena var å utvikle og drifte strategiske atomvåpen, noe som bidra til konseptet om gjensidig utslettelse (Mutually assured destruction). USA og Sovjetunionen holdt således hverandre i sjakk gjennom hele den kalde krigen.

Sovjethæren var direkte involvert i å slå ned oppstand i Øst-Tyskland (1953), Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1968). De var også deltagande i borgerkrigen i Afghanistan i ni år fra 1979.

Kostnadene med å ha en stående hær på fem millioner mann samt krigføringen i Afghanistan var bidrag til at Sovjetunionen brøt sammen.

[rediger] Administrativ inndeling

Sovjetunionen bestod før oppløsningen av 15 republiker, samtlige er siden 1991 blitt selvstendige stater.


1	Armenske SSR	9	Litauiske SSR
2	Aserbajdsjanske SSR	10	Moldaviske SSR
3	Hviterussiske SSR	11	Russiske SFSR
4	Estiske SSR	12	Tadsjikiske SSR
5	Georgiske SSR	13	Turkmenske SSR
6	Kasakhstanske SSR	14	Ukrainske SSR
7	Kirgisiske SSR	15	Usbekiske SSR
8	Latviske SSR

[rediger] Nåværende land som har vært sovjetiske delrepublikker

[rediger] Statsledere

Statsleder	Periode	Kommentar
Mikhail Gorbatsjov	1985–1991	Var den som utilsiktet kom til å legge ned Sovjetunionen.
Konstantin Tsjernenko	1984–1985	Statsleder i knappe 13 måneder.
Jurij Andropov	1982–1984	Statsleder i 16 måneder.
Leonid Brezjnev	1964–1982	Brezjnevs periode var begynnelsen på slutten for Sovjetunionen. Enorme satsninger på romfartsprogrammene og militærmakten førte til nedgangstider for det sivile samfunnet.
Nikita Khrusjtsjov	1953–1964	Khrusjtsjovs periode var preget av oppmykning og tilnærming til Vesten, men han ble avsatt av partiets konservative.
Josef Stalin	1924–1953	Stalin ble statens diktator og førte landet gjennom den andre verdenskrig. Han var arkitekten bak deportasjonene og Gulag.
Vladimir Iljitsj Lenin	1922–1924	Lenin var Sovjetunionens grunnlegger, men fikk liten innvirkning etter statens opprettelse pga. sin sykdom.