Det nye rike i Egypt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det nye rike er navnet på en epoke i Egypts oldtid, fra det 16. til det 11. århundre f.Kr.. Perioden dekker de 18., 19. og 20. dynastier.

Egypt hadde sin største geografisk utbredelse under Det nye rike. Det strakk seg inn i Nubia i sør, og hadde store områder i det nære østen. Egyptiske arméer kjempet også mot hittitene om kontrollen over dagens Syria.

Flere faraoer utvidet Egypts herredømme mer enn noen gang tidligere; de tok tilbake kontrollen over Nubia og ekspanderte nordover mot Øvre Eufrat, hettiternes land (Hatti) og Mitanni. I denne perioden var Egypt både rikt og mektig, og innen Amenhotep IIIs regjeringstid var landet blitt så velstående at han ikke forsøkte å øke dets makt, men foretrakk å hvile på sin trone kledd med nubisk gull. Han ble etterfulgt av sønnen Amenhotep IV, som skiftet navn til Akhnaton. Han lot en ny by, Akhetaten, bygge, og flyttet hovedstaden dit. Sammen med sin kone Nefertiti konsentrerte han seg her om å etablere sin nye monoteistiske religion. Hittil hadde nok nye guder kommet til, men de hadde blitt inkludert i den tradisjonelle gudeverden, ikke erstattet den. Akhnaton bestemte derimot at solguden Aton, skulle være den eneste tillatte gud. Tilbedelse av andre guder ble forbudt, med store uroligheter til følge. Sammenhengen mellom Akhnatons monoteisme og Moses' opphold i Egypt i en lignende (men ikke nødvendigvis samtidig) periode, er ikke bragt på det rene. Sigmund Freud argumenterte i Moses og monoteisme for at Atonkulten var opphavet til jødedommen. Faraoens religiøse iver regnes som årsaken til at han ble lite omtalt av egyptiske historieskrivere. Senere egyptologer har vist at det under hans styre var en kraftig oppblomstring i kunsten, som nådde et til da ukjent nivå av realisme.

Da Akhnaton døde ble dyrkingen av de tradisjonelle gudene gjenopptatt, skjønt de hadde egentlig blitt tilbedt i det skjulte hele tiden. Få måneder senere døde også Smenkhare, og en ung gutt, Tut-ankh-Amon, ble farao. Han døde mens han ennå var i tenårene, og ble for det meste overstyrt av sine rådgivere. Han ble glemt kort tid etter sin død. I vår tid er han en av de aller mest kjente faraoer overhodet, fordi hans grav ble funnet intakt av den britiske egyptologen Howard Carter i 1922.

Tut-ankh-Amon ble etterfulgt av hans storvesir Ay, som sannsynligvis giftet seg med faraoens enke for å legitimere sin maktovertagelse. Da han døde, overtok en annen av Tutankhamons rådgivere, general Horemheb, som sørget for å gjenreise statens indre stabilitet og prestisje.

Det nittende dynasti ble grunnlagt av Ramses I. Han regjerte bare en kort stund, og ble etterfulgt av Seti I, som videreførte Horemhebs arbeid. Han reiste dessuten templet i Abydos. Seti I og hans sønn Ramses II er de eneste faraoer man vet ble omskåret, men hvorfor de ble det forblir et mysterium.

Ramses II, kalt «den store», forsøkte å gjenerobre områder i dagens Israel, Libanon og Syria som Egypt hadde kontrollert under det 18. dynasti. Felttoget kulminerte i slaget ved Kadesh, hvor Ramses ledet sine styrker mot hittiterkogen Muwatalli II, og ble fanget i det første dokumenterte militære bakholdet. Han var ellers kjent som en dyktig hærfører. Ramses II var kjent for sine mange barn, mer enn 70 sønner som han fikk med sine mange koner og konkubiner. I graven han bygde for sønnene, KV5 i Kongenes dal, har arkeologene funnet mer enn 120 rom. Ramses II reiste også flere storslåtte templer; det er han som er avbildet på de enorme statuene ved tempelet i Abu Simbel. Det var antagelig i hans regjeringstid at israelerne utvandret fra Egypt, men det finnes ingen tilstrekkelige beviser for dette hverken i Bibelen eller i arkeologisk materiale.

Hatsjepsut og Totmose III regnes også blant de viktigste herskerne i perioden. Dronning Hatsjepsut konsentrerte seg om å utvide Egypts handel med omverdenen, og sendte blant annet en handelsekspedisjon til Punt. Totmose III har i moderne tid blitt kalt «Egypts Napoleon]]; han utvidet hæren og brukte den mesterlig.

Ramses ble etterfulgt av sin sønn Merneptah og deretter av Seti II. Ramses III var en farao av det 20. dynasti, som ble myrdet ved en haremskonspirasjon, da en av hans koner ville se sin egen sønn på tronen. Han ble etterfulgt av en rekke kortvarige faraoer som alle lød navnet Ramses.

[rediger] Kunst og gravskikker

I denne tiden forandret sarkofagene form fra rektangulær til å gjenspeile mumiens form, med hode og runde skuldre. Til å begynne med ble disse dekorert med utmeislede eller malte fjær, men senere tok man til å male den avdødes skikkelse.

Det ble brukt flere sarkofager utenpå hverandre; det er fra denne tiden de fleste mumier har blitt bevart. Myke vev som hjernen og indre organer ble fjernet, kroppen ble vasket og deretter fylt med natron, før kroppen ble begravet i en haug med natron. De fjernede organene ble oppbevart hver for seg i kanopiske krukker, bevoktet av Horus' fire sønner. Disse krukkene ble tiltrodd så stor makt at de inngikk i gravene også etter at man begynte å legge organene tilbake i kroppen etter konserveringen.

I Akhnatons regjeringstid inntraff en grunnleggende forandring innen kunsten. Tidligere hadde egyptisk kunst vært svært stilisert og idealisert, mens den nå ble forholdsvis naturalistisk. Akhnaton selv ble fremstilt med meget vide hofter og langt ansikt, fjernt fra det egyptiske skjønnhetsideal. Man vet ikke med sikkerhet om dette skyldes datidens stil eller at faraoen hadde medfødte skavanker, hvilket ikke var uvanlig blant kongelige (på grunn av incest). En meget berømt byste av hans dronning, Nefertiti, står idag i Det egyptiske museum i Berlin. Mot slutten av sin syttenårige regjeringstid gjorde Akhnaton Smenkhkare, som kan ha vært hans bror og muligens også elsker, til samregent.