Første mellomepoke i Egypt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Første mellomepoke er betegnelsen på en periode i Egypts oldtid. Den dekker tiden mellom Det gamle rikes fall og Mellomrikets begynnelse, det vil si fra ca. 2151 f.Kr. til 2055 f.Kr., og omfatter syvende til tiende dynasti for hele Egypt, og i tillegg det ellevte dynasti i Theben.

Det gamle rike ble svekket av hungersnød og borgerkrig. Mye tyder på at det endelige sammenbruddet kom som en følge av en kortvarig klimaendring som førte til at Nilen ikke gikk over sine bredder som vanlig, med katastrofale følger for jordbruket som var avhengig av den årvisse nedbløtingen av Nildalen.

Unionen mellom Øvre og Nedre Egypt falt sammen, og det ble opp til regionale ledere å ta hånd om hungersnøden. Nedre Egypt ble etterhvert samlet, med hovedstad i Herakleopolis Magna, mens Øvre Egypt ble samlet under Theben. De to delene av riket var styrt av henholdsvis det tiende og det ellevte dynasti, og det var uunngåelig at de to støtte sammen. Striden varte til omkring 2055 f.Kr., da MentuhotepI II beseiret faraoen i Herakleopolis og samlet riket. Det ellevte dynasti regnes dermed også som det førte dynastiet som styrte landet i Mellomriket.