Fallskjermhopping
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fallskjermhopping er en sport hvor en person hopper ut av et luftfartøy og bremser fallhastigheten ved hjelp av en fallskjerm.
Fallskjermseksjonen er en del av Norges Luftsportsforbund.
Innhold |
[rediger] Fremgangsmåte
Typisk møtes opplærte fallskjermhoppere på et hoppfelt for å organisere hopping. En kvalifisert person er ansvarlig for hoppingen, denne personen kalles HL, eller Hopp-leder. Han velger en person til å ha ansvaret for organiseringen på bakken; sørge for hvem som er i flyet og passe på at alle lander trygt og om uhellet er ute; iverksetter de rette prosedyrer. Denne personen kalles HFL, eller Hopp-Felt-Lederen.
Normalt vil ett lite motorfly frakte hopperene opp til ønsket høyde, normalt mellom 10 000 og 12 500 fot, dvs ca 3-4000 meter. Når flyet er over landingsfeltet, eller dropzone, hopper fallskjermhopperene ut og har en viss tid i fritt fall. Fra 12 500 fot har man omtrent 50 sekunder, før man må utløse skjermen i ca 3000 fots høyde. Fallskjermhopperen kan nå fly skjermen ned mot landingsområdet ved å trekke forsiktig i høyre eller venstre styreline, og skjermen vil svinge den respektive retningen.Etter noen minutters flyvetur til man kan trygt lande på bakken.
[rediger] Erfaring
I fallskjermhopping er det mange oppgaver som må læres, noen tar mange hundre hopp å mestre, mens forståes etter bare noen få hopp. De fire basis områdene fallskjermhommeren må mestre er: sikkerhet, fritt-fallstillinger, fallskjerm oppførsel og landing.
Sikkerhet innebærer å vite når og hvordan: sjekke utsyr, hoppe ut av flyet korrekt, hvordan reagere i nødstilfelle, utløse fallskjerm, håndtere feilfunksjoner, velge landingsområde og lande etter korrekt mønster.
I fritt fall lærer elever først en stabil «boks» possisjon; magen ned. I denne stillingen er gjennomsnittsfarten cirka 200km/t. Å lære en stabil bokspossisjon er viktig får å få en fin åpning av fallskjermen. Videre lærer fallskjermhopperen å snu og bevege seg i fritt fall, slik at hopperen sikkert kan gjøre formasjonshopp med flere hoppere sikkert. Tilslutt lærer man også free fly, å bevege seg i andre retninger enn med magen ned.
Å vite hvilken høyde hovedskjermen skal utløses er veldig viktig, siden det må være høyt nok til at feilfunksjoner kan rettes på eller nødprosedyre kan iverksettes; ca 3000 fot.
Å fly en fallskjerm har to utfordringer; å lande på planlagt sted, og unngå skader. I dag skjer de fleste ulykkene i landingen, ofte på grunn av feilvurdeinger av hopperen selv. Fallskjermhopperene liker ofte å gjøre akrobatiske manøvre med fallskjermen i lav høyde, som en «swoop» hvor det er om å komme lengst 1 meter over bakken (ofte over 100meter). For å oppnå dette må vertikal hastig være stor for så å få den fort over i horosontal bevegelse, mange feilberegner høyden og går i bakken med svært stor hastighet (ofte over 100km/t). En annen manøver som ofte resulterer i en ulykke er en «hook trun», hvor en kraftig sving utføres i lav høyde for å oppnå stor vertikal hastighet.
[rediger] Sikkerhet
Fallskjermhopping krever sertifisering og kontroll i alle faser av virksomheten. Sporten skal kun foregå i organiserte former med særskilte sikkerhetsnormer er ivaretatt. Moderne fallskjermhopping regnes for å være en svært sikker sport. Aktiviteten er nøye regulert av Norges Fallskjermforbund (en medlemsforening i Norges Idrettsforbund), og drives etter strenge regelverk. Ulykker skjer relativt sjelden, og da gjerne i form av små bruddskader. Mange vil påstå at i forhold til bedriftsfotball er fallskjermhopping en relativt skadefri sport! De fleste ulykkene skjer overraskende blant erfarne hoppere, og skyldes sjelden feil på utstyret. Oftest skjer ulykker fordi fallskjermhopperen gjør usikre manøvre med fallskjermen i lav høyde når han/hun skal lande, og treffer bakken med for stor hastighet. Dette er gjerne kombinert med at hopperne har små, høyverdige skjermer (jo mindre skjerm, desto større fart). Den antatt farligste perioden for en fallskjermhopper er mellom 100 og 500 hopp, da hopperen ofte overvurderer egen kunnskap, men ikke har erfaring nok til å bedømme alle situasjoner korrekt.
Fallskjermer må pakkes i henhold til strenge regler for å sikre korrekt åpning. Reserveskjermen blir pakket av en spesielt utdannet person, ofte kalt "rigger" eller MK(materiellkontrollør). Reserveskjermen må også pakkes opp og kontrolleres med jevne mellomrom selv om den ikke er blitt brukt.
Fallskjermer kan feile på flere forskjellige måter; alt fra små feil som kan rettes i lufta og hvor skjermen fremdeles kan landes, til feil som krever at hovedskjermen blir frigjort og reserveskjermen aktivert. Man frigjør ("kutter") hovedskjermen ved hjelp av festeanordningen mellom skjermens liner og hopperens seletøy, det såkalte 3-rings-systemet. Dette frigjør hovedskjermen, slik at reserveskjermen kan utløses uten hindringer.
Mange fallskjermhoppere har også en nødutløser installert i utstyret; dette er et elektronisk (Cypress/Virgil) eller mekanisk (FXC) barometer som utløser reserveskjermen om man har en viss vertikal hastighet når man kommer under en bestemt høyde. Feks.: > 32m/s under 1000 fot høyde. En såpass stor fallhastighet i lav høyde indikerer at hopperen har problemer med hovedskjermen, og nødutløseren vil reagere med å aktivere reserveskjermen.
[rediger] Opplæring
Opplæring skjer ved at du går et kurs på en a fallskjermklubbene. Det finnes 2 typer fallskjermkurs, AFF og linekurs.
[rediger] AFF
Accelerated Freefall (AFF) er for de vil bli selvstendig hopper fort, mot en høyere opplæringskostnad. Etter et par dagers bestått teori- og praktiskkurs på bakken, hopper du fra full høyde (12500fot) med to instruktører.
[rediger] Linekurs
Den tradisjonelle opplæringen er et line kurs, hvor du etter bestått teori og praktiskurs må utføre 6 godkjente linehopp, hvor et statisk tau løser ut fallskjermen for deg. Deretter må du progrisivt hoppe til full høyde. (5, 7, 10, 15, 20sek)
[rediger] Utstyr
Fallskjermsettet består av:
- Rigg (seletøyet med sekk til fallskjermene)
- Hovedskjerm
- Reserveskjerm
- Nødutløser (valgfritt for selvstendige hoppere)
[rediger] Organisering
Fallskjermseksjonen i Norges Luftsportsforbund ivaretar bestemmelesene for fallskjermhopping i norge. De ivaretar også lisensene og forsikeringer (gjensidige) som alle fallskjermhoppere må ha. All fallskjermaktivitet er regulert av Lov om luftfart som forvaltes av Samferdselsdepartementet gjennom Luftfartstilsynet.
[rediger] Fallskjermgrener
- BASE-hopping - Hopping fra bygning, antenne, bor (span), eller klipper (earth).
- Blade running - Slags slalåm med fallskjerm.
- Big-way - Formasjonshopping med mange personer
- Fallskjerm formasjon - Formasjon under fallskjerm
- Formasjonshopping - Lage formasjoner i fritt fall. (Kalles også FS)
- Freefly - Bevegelser annet enn magen ned
- Militær hopping - Hopping i militærets regi
- Skysurfing - Fritt fall med et brett festet til bena.
- Swooping - Om å komme lengst langs bakken under 1,5 meter.
- Wingsuite - En spesiell vingeformet drakt som brukes til å få større fart fremover i fallskjerm- og BASE-hopping.
[rediger] Konkurransegrener
Nasjonale og internasjonale konkurranser arrangeres innen følgende grener:
- Formasjonshopping med lag på fire eller åtte personer
- Stilhopping
[rediger] Eksterne sider
- Fallskjermens historie
- Fallskjermseksjonen NLF/NAK
- FAI The Federation Aeronautique Internationale
- Dropzone.com Møteplass for fallskjerminteresserte fra hele verden
[rediger] Fallskjermklubber i Norge
- Tønsberg Fallskjermklubb
- Oslo Fallskjermklubb
- Bergen Fallskjermklubb
- Voss Fallskjermklubb
- Stavanger Fallskjermklubb
- NTNU Fallskjermklubb
- Bodø Fallskjermklubb
- Tromsø Fallskjermklubb
