Høytysk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Høytysk (hochdeutsch) betegner først og fremst det tyske standardspråket. Begrepet refererer til den geografiske opprinnelsen av dette standardspråket i de høyereliggende tyske områdene, dvs. i motsetning til nedertysk.
I lingvistikken har begrepet em videre betydning, og er her også en samlebetegnelse for alle tyske dialekter (eller språk) som ikke er nedertyske. Høytysk i denne betydning kan inndeles i flere dialektgrupper:
- Mellomtysk (mitteldeutsch)
- mellomfrankisk (inkl. letzeburgesch)
- rhinfrankisk
- thüringisk
- østmellomtysk
- høypreussisk (utdødd/utdøende)
- Overtysk (oberdeutsch)
- frankisk (også ført som egen dialektgruppe i overgangen mellom mellom- og overtysk)
- alemannisk
- bairisk
