Tysk språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tysk Deutsch
Brukt i	Tyskland, Østerrike, Sveits, Luxembourg, Liechtenstein, Belgia, Ungarn, Italia, Kasakhstan, Polen, Tsjekkia, Danmark, Paraguay, Romania og Slovakia
Antall brukere	120 000 000 (hvorav 100 000 000 er morsmålsbrukere)[1]
Lingvistisk klassifikasjon	Indoeuropeisk  Germansk   Vestgermansk    Høytysk     Tysk
Skriftsystem	Det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i	Belgia, Danmark (Sønderjylland), Italia (Syd-Tirol), Liechtenstein, Luxembourg, Sveits, Tyskland og Østerrike
Språkkoder
ISO 639-1	de
ISO 639-2	ger (B) deu (T)
ISO 639-3	deu
Wikipedia på tysk

Tysk (Deutsch) er et vestgermansk språk som tales i Tyskland, Østerrike, Sveits, Luxembourg, Liechtenstein, samt deler av Belgia, Nederland, Frankrike, Italia og Danmark, og store minoriteter i Øst-Europa og andre land omkring i verden. Tysk er det nest største vestgermanske språket, etter engelsk, og har 100 millioner morsmålsbrukere, og 20 millioner fremmedspråksbrukere.^[1]

Det som til vanlig kalles tysk er høytysk, i motsetning til nedertysk. Nedertysk blir fortsatt brukt av mange mennesker i nordlige deler av Tyskland, men færre enn før. Nedertysk har hatt stor innvirkning på de skandinaviske språkene, ikke minst norsk, på grunn av mye kontakt i sjøfart og handel før i tiden. Et nært beslektet språk som også finnes i Nord-Tyskland og Nederland er frisisk, som sies å ligge et sted mellom tysk og engelsk.

[rediger] Utbredelse

I forbindelse med 2. verdenskrig endret det tyske språkområdet seg raskt og radikalt.

[rediger] Situasjonen i dag

Tysk er det eneste offisielle språket i Tyskland, Østerrike og Liechtenstein. Det er det viktigste av de fire språkene i Sveits. Også i Luxembourg har tysk offisiell status ved siden av fransk og luxemburgisk. I Belgia er tysk det minste av tre offisielle språk, og snakkes av 70 000 mennesker. I den italienske regionen Trentino-Alto Adige brukes tysk som offisielt språk ved siden av italiensk.

I Sønderjylland, rundt byer som Sønderborg (ty. Sonderburg) og Tønder (ty. Tondern), brukes tysk av 20 000 mennesker. I Frankrike snakker opptil en million mennesker elsässerditsch, eller Alsace-tysk. I Øvre Schlesien (ty. Oberschlesien) i Polen, rundt byen Opole (ty. Oppeln), snakker en gruppe på noen hundre tusen tysk. Det finnes også et stort antall tyskere i landene i det tidligere Sovjetunionen, først og fremst i Russland og Kasakhstan. I Romania bor det ennå noen av den en gang så viktige tyske minoriteten i Transilvania (tysk: Siebenbürgen) og i Banat. Også Ungarn har en minoritet på rundt 200 000 mennesker.

I den tidligere tyske kolonien Namibia snakker en del av den hvite befolkningen tysk. Millioner av mennesker i USA, Canada, Argentina, Chile og Australia har tysk opphav. Tysk språk er fremdeles i bruk i noen lokalsamfunn, for eksempel på den amerikanske prærien og i avsides lokalsamfunn i det sørlige Chile.

Denne tabellen gir en oversikt over landene der betydelige andeler av befolkningen snakker tysk:

[rediger] Tysk før 2. verdenskrig

Det tyske språkområde i Mellomeuropa i 1910

Før 2. verdenskrig var det tyske språkområdet i Mellom- og Østeuropa langt større enn det er i dag. En stor andel av befolkningen i dagens Tyskland stammer fra de såkalte Vertriebenen, de fordrevne, og svært mange omkom også som følge av krigshandlinger, utmattelse og rene massakrer.

[rediger] Pommern, Schlesien, Vest- og Østpreussen

Før 2. verdenskrig tilhørte regionene Pommern, Schlesien og Østpreussen Tyskland. Før 1. verdensskrig hørte også området Vestpreussen med byene Danzig og Thorn, samt Posen-området med til Tyskland. Posen-området var overveiende polskspråklig, mens det i Vestpreussen ble snakket både polsk, kasjubisk og tysk. Pommern, Østpreussen og nedre Schesien var alle bebodd av tysktalende, med kun mindre grupper polskspråklige. I Øvre Schlesien snakket derimot en stor del av befolkningen en polsk dialekt hjemme, men brukte tysk som standardspråk. Germaniseringen av disse områdene startet i tidlig middelalder. På 1400-tallet gikk polsk språk igjen fremover, mens Polens deling på slutten av 1700-tallet satte fart i germaniseringen.

I 1944–1945 flyktet de fleste fra disse områdene, og de som ble igjen ble enten drept, utvist eller deportert til Sibir. I Øvre Schlesien ble imidlertid de fleste værende, fordi de snakket polsk hjemme og kunne kalle seg polakker under de nye forholdene. Denne gruppen har imidlertid utvandret til Tyskland fra 1980 og fremover.

[rediger] Bøhmen, Mähren og Slovakia

Før 2. verdenskrig bodde det 3 millioner tysktalende i Bøhmen og Mähren, særlig i Sudetenland. De bøhmiske tyskernes historie gikk tilbake til middelalderen og området hadde i mange hundre år hørt til Østerrike. Etter 1. verdenskrig utgjorde de den nest største befolkningsgruppen i Tsjekkoslovakia, og var tallmessig sterkere representert enn slovakene. De var konsentrert rundt grensefjellene Sudetene i sør, vest og nord i den vestre, tsjekkiske delen. Mindre språkøyer fantes også inne i tsjekkisk- og slovakiskspråklige områder, og storbyer som Praha (Prag), Brno (Brünn) og Bratislava (Pressburg) hadde betydelige tyske befolkningsgrupper. Den tyske befolkningsgruppen ble utvist i 1945.

[rediger] Balkan

Den eldste tyske befolkningsgruppa på Balkan er «Siebenbürger Sachsen», som slo seg ned i Transilvania i Romania etter invitasjon fra den ungarske kongen fra 1100-tallet av. De kom opprinnelig fra Rhinland (Sachsen er en misforståelse). I tida etter 2. verdenskrig utgjorde de ca. 300 000 mennesker, men nå er det kun noen få tusen igjen, de fleste er emigrert til Tyskland. En annen, mindre befolkningsgruppe var innbyggerne i Gottschee, på grensen mellom Slovenia og Kroatia.

Den største tyske befolkningsgruppa er imidlertid «Donauschwaben», en gruppe som vandret inn fra Rhinland, Bayern og Sørvest-Tyskland i perioden etter den østerrikske gjenerobringen av store ungarske områder fra tyrkerne rundt 1700. Store, folketomme, krigsherjede områder fikk en tysktalende befolkning, men ofte bodde ungarske, serbiske, kroatiske, rumenske og andre grupper side ved side. I perioden før 2. verdenskrig bodde det over en halv million tysktalende i Jugoslavia, over 300 000 donauschwaben i Romania (hvor de sammen med Siebenbürger Sachsen utgjorde en minoritet på nær 700 000) og over 300 000 i Ungarn.

Tyskerne ble regelrett utvist av Jugoslavia i 1945. Noen reiste også fra Ungarn og Romania, men her ble også mange værende. De fleste tyskerne forlot så Romania i løpet av 1980- og 1990-tallet. I Ungarn er imidlertid de fleste blitt værende, og språk og kultur har fått en ny blomstring med friheten fra 1990 og utover.

[rediger] Baltikum

Den tyske befolkningen i Estland og Latvia stammer helt fra 1200-tallet. Da ble de to landene erobret av tyske korsriddere, og tyske godseiere, tyske kjøpmenn og tyske geistelige utgjorde eliten, mens de opprinnelige esterne og latvierne var landarbeidere. Den priviligerte stillingen varte ved også etter at fremmede makter som Sverige (fra slutten av 1500-tallet) og Russland (fra 1710) erobret området, og i det russiske tsarriket på 1800-tallet blomstret tyskspråklig kultur i byer som Tallinn og Riga. I de fleste byene i området utgjorde tyskerne flertallet fram til urbanisering og industrialisering endret befolkningsstrukturen mot slutten av 1800-tallet. Tysk-balterne ble hentet «Heim ins Reich» (hjem til riket) av Hitler ved begynnelsen av 2. verdenskrig.

[rediger] Russland

Tyskere ble invitert til å slå seg ned i Russland på 1700-tallet. Her slo de seg ned i to hovedområder; Sør-Ukraina var nylig erobret fra Tyrkia, og var krigsherjet og folketomt. Et annet hovedområde var områdene ved Midtre Volga, rundt byen Saratov, og her slo de såkalte volgatyskerne seg ned. Mindre grupper fantes også andre steder, for eksempel rundt St. Petersburg, på Krim og i Nord-Kaukasus. En spesiell gruppe var de såkalte Wolhyniendeutsche, som bodde helt i vest i riket, i dagens Hviterussland. Alle gruppene ble imidlertid deportert til Sibir i forbindelse med det tyske angrepet i 1941, og i dag finnes det et stort antall tyskere i Sibir og i Kazakstan. I det førrevolusjonære Russland var tysk mye brukt i de vestlige byene og av borgerskapet. F.eks. var flertallet av tsartidens diplomater og offiserer i Russland tysktalende.

[rediger] Status

Tysk er et av EUs offisielle språk og et av de tre arbeidsspråkene, og er det mest utbredte språk i Europa uten Russland. Det er det tredje mest utbredte fremmedspråk på verdensbasis.

I land som Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kroatia og Romania kommer man ennå i dag ofte lengre med tysk enn med engelsk. Historisk sett var tysk første fremmedspråk i såvel disse landene som i de baltiske statene, Finland, Sverige, Danmark, Norge, Nederland, Serbia og den nordøstre delen av Italia. Tyrkia, som i det 19. århundre benyttet mer fransk, har store tyskkunnskaper i befolkningen, noe som skyldtes gjestearbeidere i Tyskland.

[rediger] Høytysk og dialekter

Oversikt over det tyske språkets historiske utbredelse (før annen verdenskrig). Områdene i orange er nedertyskspråklige områder, områdene i blå er midttyske områder og områdene i brunt er overtyske områder. Det lyseorange området er nederlandskspråklig.

Det tyske standardspråket ble til på 1500-tallet, og ofte har Martin Luthers bibeloversettelse blitt sett på som opprinnelsen til det felles skriftspråket. Hans standard er basert på et kompromiss mellom dialektene i Sachsen og Bayern. Før dette ble det også skrever litteratur og sakprosa, men da ble det gjerne skrevet på ulike dialekter. Standardspråket slik det har blitt brukt etter 1700, kalles «Neuhochdeutsch», nyhøytysk. Standardtysk kalles i dagligtale «Hochdeutsch» – høytysk.

Dialektene er imidlertid svært ulike, både i uttale, grammatikk og ordforråd. Nord for den såkalt Benrath-linja betegnes dialektene som nedertysk, eller plattysk. Nedertysk er svært ulikt høytysk, og høytysk ble tidligere lært som et fremmedspråk i nord. I dag er bruken av nedertysk svært begrenset, det høres kun i landdistriktene. Språket i hovedstaden Berlin er en blanding av høytysk og nordtysk dialekt, og berlinerne er kjent for å utelate dativ til fordel for akkussativ.

Dialektene i Mellom-Tyskland, bl.a. i Luxembourg, Rhinland, Hessen, Thüringen og Sachsen kalles «Mitteldeutsch» – mellomtysk. Siden disse ligger noe nærmere standardspråket, har de kunne eksistere bedre side om side med skriftspråket. Dialekter som Kölsch (fra Köln) og sächsisch (fra Sachsen) har blitt brukt mye i rocketekster osv., og er godt kjent og rimelig godt forstått av alle.

Dialektene i sør kalles overtysk, som snakkes i ulike dialekter: Alemannisk i Baden-Württemberg, Sveits, Vorarlberg i Østerrike og Alsace/Elsass, frankisk i den nordlige halvparten av Bayern og bairisk i det sørlige Bayern, det meste av Østerrike og Sør-Tirol. Noen av dialektene oppviser svært alderdommelige trekk, mest utpreget i fjelldialektene i Wallis/Valais i Sør-Sveits og Nord-Italia. Bruken av dialekter er svært utbredt i sør. I Sveits snakker absolutt alle dialekt, og dialektbruken er også svært utbredt i Østerrike, Bayern og deler av sørvest. Disse dialektene blir derimot dårlig forstått av andre tysktalende, og jo lenger sørfra dialekten kommer, jo dårligere blir den forstått.

Standardiseringen har vunnet fram i tida etter 2. verdenskrig. Dette skyldes selvsagt TV og trykte medier, men i tillegg kommer det store antallet flyktninger fra tidligere tysktalende områder i Polen, Tsjekkia, Serbia, Baltikum osv. Disse flyktningene var fremmede for den stedlige dialekten, og dermed måtte mange mennesker bruke mye høytysk i dagliglivet. Man hører ofte at den beste tysken snakkes i Hannover. Hannoveranerne har imidlertid forlatt sin opprinnelige nedertyske dialekt og har lært seg standardtysk til fingerspissene. Også språket i byer som Hamburg og Kiel regnes ofte som "fint". Dialekter med lav status er for eksempel dialektene i Sachsen og i Rhinland.

I Alsace/Elsass, som ble fransk i 1648, snakker store deler av befolkningen ennå den gamle, alemanniske dialekten, nokså lik den som snakkes i Baden på andre sida av Rhinen, kun ispedd en del franske ord. Når elsasserne trenger et standardspråk, bruker de imidlertid fransk, og høytysk brukes lite.

I Luxembourg brukes det en mellomtysk dialekt som minner om den i Moseldalen. I 1984 fikk den skrevne formen av denne dialekten offisiell status i Luxembourg ved siden av vanlig høytysk.

I den nordlige tredjedelen av den italienske regionen Trentino-Alto Adige (Syd-Tirol) snakker et flertall av befolkningen en tirolsk dialekt. Her tones imidlertid regionalismen ned, og sør-tirolerne understreker sitt språklige og kulturelle fellesskap med Østerrike.

[rediger] Slektskap med andre språk

Tysk tilhører den germanske språkfamilien, og sammen med engelsk, frisisk og nederlandsk klassifiseres det som vestgermansk. Frisisk blir ofte kalt en tysk dialekt, men er egentlig nærmere i slekt med engelsk.

Det nederlandske språket er imidlertid en nærmere slektning. I dag er det en klar og distinkt forskjell mellom høytysk og standardnederlandsk, de to er ikke dialekter av hverandre, og de er i sin muntlige form ikke umiddelbart gjensidig forståelig. Dersom man ser på dialektene, er det imidlertid en mer flytende overgang. Nederlandsk, nedertyske dialekter og høytysk utgjør et dialektkontinuum, og de nedertyske dialektene i Nordvest-Tyskland ligger svært nært opp til dialektene i den østlige og sørøstlige delen av Nederland. Siden også standardnederlandsk blir mer utbredt i hele Nederland, blir også statsgrensen langsomt til en skarpere språkgrense.

Jiddisch er et språk basert på tysk. I middelalderen og rundt reformasjonen ble jødene kastet ut av storbyene i Sør-Tyskland og dro da østover til Polen, Litauen, Hviterussland og det vestre Ukraina. I isolasjon utviklet så jiddisch mange særtrekk, og blir ofte sett på som et eget språk. På grunn av jødeutryddelsen og den senere utvisningen av jøder fra østeuropeiske land, hvor jiddisch var mest brukt, er jiddisch i dag et språk som brukes lite. I byer som New York og Montréal brukes jiddisch i noen jødiske miljøer, det snakkes også en del i Russland. I de opprinnelige områdene i Ukraina, Hviterussland, Litauen og Polen er det imidlertid svært få som kan det.

[rediger] Grammatikk

[rediger] Substantiver, deres artikler og kasus

Substantivene, som finnes i tre kjønn, bøyes i fire kasus. Nominativ brukes for subjektet i setningen, samt for subjektspredikativen.
eks. ich bin ein Norweger (jeg er en nordmann)

Akkusativ brukes for det direkte objektet, eller saksobjektet.
eks. ich kenne einEN Norweger (jeg kjenner en nordmann)

Dativ brukes typisk på det indirekte objektet.
eks. ich gebe einEM Norweger das Buch (jeg gir en nordmann boka)

I tillegg etterfølges ulike preposisjoner av ulike kasus. En endring i preposisjon kan da medføre en annen kasus.
eks. ich kämpfe mit meinEM Bruder (jeg slåss MED min bror) endres til ich kämpfe gegen meinEN Bruder (jeg slåss MOT min bror)

Substantiv, pronomen og adjektiv bøyes i kasus.

Substantiv skrives alltid med stor forbokstav
eks. ich habe eine Freundin.

[rediger] Genitiv

Genitiv brukes lite i dagligspråk, og finnes knapt i noen tysk dialekt, og ville nok vært utdødd om ikke standardspråket hadde lagt vekt på å beholde det.

Genitiv brukes mest til å betegne eiendomsforhold:
eks. ich bin der Schwager einES NorwegerS (jeg er en nordmanns svoger)

[rediger] Verb

Verb bøyes i person og tall. Imidlertid er bøyningen svært regelmessig, og som på norsk har verbet tre tider, presens, preteritum og perfektum. Preteritum brukes ikke i sørtyske dialekter, og dette påvirker skriftspråket sterkt. Alle regelmessige verb bøyes likt, det finnes ikke ulike verbklasser slik som på norsk.

Tysk har også konjunktiv i aktiv bruk. Konjunktiv I betegner nøytral gjengivelse (er sei krank=han sies å være syk), mens konjunktiv II betegner hypotese (wenn ich krank wäre=hadde jeg vært syk (men jeg er ikke det)).

[rediger] Setningsbygning

Tysk er et SOV-språk og et V2-språk. I en hovedsetning står det finitte verbet på andreplass i setninga (som i norsk), mens evt. infinitte verb står til slutt i setninga. Hvis et annet ledd enn subjektet står først, kommer subjektet etter det finitte verbet og før adverbial eller objekt

• Ich kaufe ein Buch ~ Ich habe ein Buch gekauft
• In der Stadt habe ich oft Bücher gekauft

I leddsetninger står subjunksjonen (f.eks. daß "at") i posisjonen til det finitte verbet i setninga ovafor, og det finitte verbet kommer til slutt:

• Ich sage, daß ich ein Buch kaufe ~ Ich frage, ob du ein Buch gekauft hast
• Ich weiß, daß er in der Stadt oft Bücher gekauft hat

–Jeg kan snakke tysk
blir til
–Ich kann Deutsch sprechen

–Jeg har ikke spist i dag
blir til
–Ich habe heute nicht gegessen

Substantivets posisjon påvirker ikke betydningen.

Ein Mann beißt den Hund
og
Den Hund beißt ein Mann har samme betydning. Normalt kommer allikevel subjektet før objektet, og å bytte om på dette innebærer ei fremheving av objektet.

[rediger] Uttale

Tysk uttale avviker en del fra norsk.

[rediger] Uttale av tyske bokstaver

[rediger] Vokalsymboler

[rediger] Vokalsymboler

• A representerer en trangere lyd på tysk enn på norsk.
• E og I uttales som på norsk, men i bryter ofte mot ø eller u, som i «Schirm».
• O uttales omtrent som norsk å i «godt» og i «båt».
• U uttales omtrent som norsk o i «tung» og i «god».
• Ä er som en åpen e, ligger altså omtrent mellom norsk æ og e.
• Ö uttales som en ø.
• Ü og Y representerer en høg, midtre, runda vokal, som ligger veldig nærme norsk u som i «bru» (og ligner ikke y, som tyskere har store vanskeligheter med å uttale korrekt når de lærer norsk).

Man kan finne mange av de tyske lydene på dansk, og i noen dialekter på sør/vestlandet.

[rediger] Diftonger

• AU uttales ao, for eksempel «Auto» [aotå] (bil).
• EU og ÄU uttales åi, for eksempel «Bäume» [båime] (trær) eller «Deutschland» [dåitsjlant] (Tyskland).
• IE uttales som en lang i, for eksempel «Wien» [viin].
• EI uttales omtrent mellom æi og ai, som i «Wein» [væin] (vin).

[rediger] Konsonantsymboler

De fleste konsonanter uttales som på norsk. Et generelt unntak er de bløte konsonanter (b,d,g) som uttales hardt i slutten av et ord (p,t,k), f.eks. uttales «ab» (av) som [app], «Hand» (hånd) som [hant] og «Zweig» (kvist) som [tsvaik].

Flere forskjeller fra norsk er:

• CH kan ha stå for tre ulike lyder. Oftest står den for den norske kj-lyden, f.eks. etter e som i «sprechen» [sjprekjn] (å snakke), etter i som i «ich» [ikj] (jeg), etter ü som i «Bücher» [bykja] (bøker) og etter konsonanter, som i «durch» [dorkj] (gjennom). Etter mørke vokaler (a, o og u) uttales den som en skurrelud som ligner på nederlandsk g eller spansk x, f.eks. «acht» [aXt] (åtte). I enkelte ord kan ch uttales som k, f.eks. i «Fuchs» [foks] (rev).
• G uttales vanligvis som på norsk, men blir til kj etter i i slutten av ord, som i «fleißig» [flaisikj] (flittig).
• H etter vokal er stum og brukes for å forlenge vokalen. Ellers uttales den som en vanlig h.
• R uttales som regel med en fransk/bergensk skarre-r. I Bayern, Sveits og deler av Østerrike brukes det et hard sunnmørsk rulle-r. R svekkes i utlyd, på slutten av ordet, til en svak a. «Aber» uttales dermed [aba] uten spor av den siste r-en. Tyskere i Norge avsløres ofte lett på dette – likeså nordmenn i Tyskland.
• S uttales ustemt som på norsk når den står med korte vokaler, f.eks. som dobbelkonsonant «lassen». I begynnelsen av ord, eller etter lang vokal, uttales s stemt, f.eks. «Sonne». Stemt s brukes ikke på norsk, men tilsvarer z-en i engelsk «haze». Stemt s finnes forøvrig ikke Sør-Tyskland heller.
• SCH uttales som den norske sj-lyden.
• SP og ST uttales som henholdsvis sjp og sjt i begynnelsen av ordet, som i «Stuhl» [sjtol] (stol) eller «springen» [sjpringn] (hoppe). I Sørvest-Tyskland uttales sp og st også med sj-lyd midt inne i ordet, slik som «Fest» [fesjt]. I de nordtyske byene uttales derimot sp og st med vanlig ustemt s, og sier altså «Stein» [stain] uten sj.
• ß står for ss, for eksempel i «Straße» [sjtraase] (gate). Denne bokstaven benyttes kun i Tyskland og Østerrike. I Sveits og Liechtenstein skrives ss.
• V uttales oftest som f.
• W uttales som v.
• Z uttales ts.

[rediger] Tysk i norsk skole

Tysk som skolefag har lange tradisjoner i Norge. Tysk var på 17- og 1800-tallet det foretrukne fremmedspråket, og vitenskapelige arbeider osv. ble gjerne utgitt på tysk. Dette var også situasjonen helt fram til mellomkrigstida. Etter 2. verdenskrig er imidlertid tysk blitt erstattet av engelsk som 1. fremmedspråk, men har fram til nå vært det viktigste 2. fremmedspråket i grunnskole og videregående skole. I den siste tida har det imidlertid tapt terreng i forhold til fransk og spansk.

Faget er i den offentlige ungdomsskolen og den videregående skolen et valgfag. I noen privatskoler er det obligatorisk. På ungdomsskolen består valgfag som oftest av fordypning i norsk, fordypning i engelsk eller å lære (nytt) fremmedspråk (tysk, fransk, eller andre). I videregående skole er det linjene allmenne, økonomiske og administrative fag, musikk, dans og drama og idrettsfag som krever at elevene lærer et tredje språk i tillegg til norsk og engelsk. I 2004 var det om lag 60 % som valgte tysk ^[2].

[rediger] Litteratur

• Gerda Moter Erichsen. Tyske synonymer, ord med samme, eller nesten samme, betydning. Fagbokforlaget, 2001. ISBN 82-7674-761-2
• Gerda Moter Erichsen. Fraseologismer fra norsk til tysk, jeg har det på tungen = Es liegt mir auf der Zunge. Cappelen, 1996. ISBN 82-456-0160-8
• Gerda Moter Erichsen. Norske og tyske antonymer, ord med motsatt betydning. Fagbokforlaget, 2006. ISBN 82-450-0403-0
• Harald Frønsdal. Tysk grammatikk med øvinger. Cappelen Akademisk , 2000. ISBN 82-02-19861-5
• Gero Lietz. Norsk-tysk ordbok over lumske likheter. Universitetsforl. , 1996. ISBN 82-00-22603-4
• Håvard Reiten. Tysk grammatikk. Aschehoug , 1995. ISBN 82-03-32159-3

[rediger] Referanser

1. ^ ^{a b} Goethe-Institut
2. ^ Elevstatistikk på nasjonalt nivå

[rediger] Se også

• Tysk litteratur

[rediger] Eksterne lenker

Wikipedia på tysk

• Vollständige Ausgabe von Georg Wenkers Sprachatlas des Deutschen Reichs
• Verein Deutsche Sprache
• Grimm, Deutsches Wörterbuch
• Häufig gestellte Fragen zur deutschen Sprache (Ralph Babel)
• Häufig gestellte Fragen zur deutschen Sprache (Jörg Digmayer)
• Wortschatz der deutschen Sprache
• www.goethe.de - Goethe-Institut zu: Dialektgebiete d. Deutschen Sprache (Karte mit Erläuterungen)
• German 101 Free information on the German language
• deutsche Wörterbücher mit Informationen zu Rechtschreibung und Grammatik
• Tyskspråklige publikasjoner i Norge
• Heinzelnisse: tysk-norsk / norsk-tysk ordbok