Hettittene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Inngraving av Suppiluliuma II, den siste kjente kongen av hetittene

Kart over hettitterriket på toppen av sin makt c. 1290 f.Kr.

Hettittene var et oldtidsfolk som snakket hettittisk, et språk fra den anatolske gruppen av de indo-europeiske språkene. De grunnla et kongedømme sentrert om Hattusa, nord i det sentrale Anatolia, i det 18. århundre f.Kr. I det 14. århundre f.Kr. var hettitterriket på sitt største. Det omfattet da hele det sentrale området i Anatolia, området nordvest i Syria, og så langt som Ugarit og øvre Mesopotamia. Etter 1180 f.Kr. delte riket seg opp i flere mindre hettittiske bystater, hvorav noen vedvarte så lenge som til det 8. århundre f.Kr.

[rediger] Etymologi

Begrepet «hettittene» kommer av KJV-oversettelsen av den hebraiske bibelen, der חתי HTY, eller בנ-חת BNY-HT blir oversatt til «Heths barn». Disse hettittene blir forbundet med Kanaanittene. Arkeologene som oppdaget hettittene i Anatolia, identifiserte dem til å begynne med de bibelske hettittene. I dag er deres identifikasjon med det hettittiske riket, eller de neo-hittiske kongedømmene, et emne for diskusjon.

Denne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den. En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.