Historisk roman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Historisk roman er en romantradisjon som oppstod under romantikken på 1800-tallet, men har røtter til historiediktningen, som regnes som en av de eldste litterære grenene ved siden av kjærlighetsdiktningen og kan spores helt tilbake til nedskrivelsen av Homers eposer. Romantradisjonen var en viktig ledd i utviklingen av nasjonalfølelsen i mange land, spesielt i Europa, i løpet av 1800-tallet og gjorde vanlige folk bevisste om sin egen historie spesielt rundt middelalderen.

I en historisk roman blir en historisk periode eller en person karakterisert i lyset av den perioden forfatteren lever i. Forfattere som skotten Sir Walter Scott og franskmannen Victor Hugo var sentrale forfattere som var med på å utvikle tradisjonen. Den historiske romanen var en meget populær romantradisjon under romantikken og nasjonalromantikken på 1800-tallet, men regnes fremdeles som en populær tradisjon etter romantikkperiodenes slutt. Henryk Sienkiewicz og Sigrid Undset er eksempler på forfattere som har vunnet Nobelprisen i litteratur i årene 1905 og 1928.

[rediger] Kjente historiske romaner

• Ivanhoe av Sir Walter Scott (1820)
• Ringeren i Notre Dame av Victor Hugo (1831)
• De tre musketerer av Alexandre Dumas den eldre (1844)
• Quo vadis av Henryk Sienkiewicz (1895)
• Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (1920-22)
• Midshipman Hornblower av Cecil Scott Forester (1950)
• Exodus av Leon Uris (1958)
• Første kommando av Patrick O'Brian (1970)
• Den engelske pasienten av Michael Ondaatje (1992)
• Hoggerne av Roy Jacobsen (2005)