Hufsa
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
"Når Hufsa stønner om natten, rimfrosten gnager i nesa, og snøen knirker stille.. da skjønner man at Den Store Kulden har begynt. "
Hufsa er navnet på en truende skapning i historiene om Mummitrollet som ble skrevet av den finske forfatteren og tegneren Tove Jansson. Hufsa er en skremmende, litt mystisk bifigur og opptrer første gang i barneboka Trollmannens hatt som kom på svensk i 1948. Der beskrives Hufsa som en «hun», kald og nifs, taus og urørlig, og med «runde, utrykksløse øyne». Hun kommer og går i mørke og kulde, og der hun har stått, fryser bakken til is. Hufsa sprer frykt i den idylliske og vennlige Mummidalen, men Mummimamma gir henne et skjell hun skulle passe på for Mummitrollet, og dermed glir Hufsa «bort uten et ord, som en gråkald skygge». Men det Hufsa egentlig var ute etter var Trollmannens rubin som Tufsla og Vifsla hadde. Hufsa trodde at rubinen ville gjøre hennes kalde sjel varm, men skjellet var den eneste erstatning. Det virker som om Hufsa vokser seg større om vinteren . Andre gangen man møter Hufsa er i Trollvinter fra 1957 som også er utgitt på film. I seinere bøker vil Hufsa bare ha varme og er ikke egentlig slem, man får også vite at litt av grunnene til at Hufsa dukker opp er at hun er forelsket i Mummitrollet. Figuren forekommer også i bildebokklassikeren «Hvem skal trøste Knøttet?» fra 1960, de internasjonale tegnefilmversjonene og tegneseriene basert på Tove Jansons fortellinger.
På originalspråket svensk kalles Hufsa Mårran, mens hun i den finske oversettelse har fått navnet Mörkö og på engelsk The Groke.
[rediger] Utseende og rolle
Hufsa har ingen stor rolle i fortellingene fra Mummidalen, men skikkelsen representerer både uhygge og mystikk, ensomhet og utenforskap og er med på å skape den spesielle stemningen og atmosfæren som kjennetegner Tove Jansons univers. Enkelte har også tolket Hufsa som et symbol på vinterdepresjon.
Hufsa blir tegnet og beskrevet som et overveldende, høyreist vesen. Av form kan hun minne om et lite fjell, en tung og slepende klump i Janssons karakteristiske myke, stiliserte tegnestil, eller et lakenspøkelse, eller snegle altså en skikkelse der kroppen henger etter hodet, selv om hun har føtter. I ansiktet er det et par stirrende, uttrykksløse, snøhvite øyne og en bred munn med en hvit tanngard. Men Hufsa blir også framstilt som redd for andre skikkelser, blant annet "Isfruen" som er en iskvinne i en av filmene. Hufsa blir framstilt med forskjellig farger, men er ofte mørk, gjerne sort, mørk lilla/blå eller grålig. Ut av kroppen stikker det to ganske korte armer med sorte fingre ytterst. Hufsa gestikulerer med armene og bruker dem til å kommunisere med. I tillegg kan hun lage uforstålig stønn og rop når hun prøver å snakke.
Vinteren, kulde og fortapthet er vel de elementene som preger karakteren Hufsa aller mest, ingen av de som bor i Mummidalen tør nærme seg Hufsa. Hvis man kommer nær nok Hufsa vil hun fryse deg til is, ikke fordi hun ønsker det, men fordi hun er skapt slik at alt hun tar eller rører ved fryser til is. Der hun har gått eller står etterlater hun seg ett bredt spor av speilblank is og iskald snø og alt gress og alle planter dør. Hun fryser altså bakken til hard is. Om vinteren søker Hufsa etter lys og varme. Hun holder til i en hule oppe i "Ødefjellene".
I en av filmepisodene er Mummitrollet og Snorkfrøken ute om vinteren. Da Hufsa fant dem ville hun være sammen med dem, men Mummitrollet sa: "Du kan ikke være med oss! Kommer du nærmere fryser vi til is!" Der viser Jansson at Hufsa egentlig er en ensom figur som er forelsket i Mummi. En venn av Mummitrollet-Alica, blir Hufsa sjalu på. Hufsa forsøker å skremme henne vekk.
Det er en av mange scener som omfatter selve hovedtemaet til figuren Hufsa, nemlig at hun alltid prøver å være sammen med folk og leke med dem (ofte Mummitrollet og vennene hans). Men hun får aldri være sammen med dem siden hun fryser alt og alle til is. Hun prøver altså egentlig å få venner og være snill og normal men det går rett og slett ikke på grunn av den hun er, ett skummelt, kaldt og stort vesen som selv den modigste ville vært redd for. Dette kan hun altså ikke noe for. Det er faktisk synd på det stakkarslige og ensomme vesenet, som vandrer rundt i Mummidalen og skogene rundt og prøver forgjeves å få venner og være med å leke og ha det morsomt. Hufsa er jo i virkeligheten ikke slem. Hufsa søker også, i likhet med vennskap og frihet, etter lys og varme, men hun blir avvist av alt og alle og får aldri delta i bålbrenning, bålhygge og varme i det hele tatt. I en episode klarte Hufsa å fryse ett helt bål da hun satt seg på det. Ingen av hennes ønsker kan gå i oppfyllelse. Hufsa kan være en slags påminnelse om betydningen av empati for andre, sympati, likeverd og nestekjærlighet. Samtidig vises betydningen av utestengning.
Hufsa fungerer som en psykologisk skildring og som et bilde av ensomme mennesker, som ikke helt klarer å vise sin kjærlighet ovenfor andre. Deres nærvær oppleves istedet som skremmende, hvilket automatisk gjør at de forblir ensomme. Når Mumitrollet i boken "Pappan og havet" endelig tar mot til seg og tør nærme seg Hufsa minsker hennes kjølige person.
