Svensk språk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svensk er et østnordisk språk som tales i Sverige og i deler av Finland og Estland av omkring 9 mill. mennesker. Svensk, dansk og norsk er innbyrdes forståelige, selv om nyere undersøkelser viser at språkforståelsen innad i Skandinavia er fallende, særlig mellom svensk og dansk.
Sammen med dansk utgjør svensk den østnordiske undergruppen av de nordgermanske språk, til forskjell fra norsk, færøyisk og islandsk, som utgjør de vestnordiske språk. Språkutviklinga gjennom de siste 500 åra gjør det i dag mer riktig å gruppere svensk, dansk og norsk sammen i skandinaviske språk. Ut fra språkforståelsekriterier kan disse tre også oppfattes som ett språk.
Rikssvensk er betegnelsen på det standardspråket som brukes i radio og TV og i kommunikasjon mellom personer fra ulike dialektområder. Rikssvensk er basert på dialektene i og omkring Stockholm. Selv om det tales tydelige lokale varianter av riksspråket i de ulike landsdelene, har standardspråket en sterkere dominans og dialektene en svakere stilling enn i Norge. Bruken av dialekt har avtatt sterkt gjennom de siste hundre årene.
Innhold |
[rediger] Geografisk utbredelse
Svensk er nasjonalspråk i Sverige og morsmål for 8 millioner innfødte svensker og andrespråk for ca. 1 mill. innvandrere. I Finland tales svensk av en minoritet på 300 000, som omfatter ca. 5,5% av befolkningen. Den finlandssvenske minoriteten er konsentrert til Åland, kystområdene i Østerbotten og Nyland. I den siste folketellinga i USA (2004) oppgir 67 000 å tale svensk.
[rediger] Historiske språkminoriteter
Tidligere har det vært større svenskspråklige minoriteter i Estland, især på øyene Hiiumaa (Dagö), Saaremaa (Ösel) og Vormsi (Ormsö) i Østersjøen. Etter tapet av de baltiske besittelsene til Russland på 1700-tallet ble omkring 1000 svensktalende estere tvangsflyttet til Ukraina, der de grunnla bosettingen Gammalsvenskby nord for Krim. Fortsatt finnes et fåtall eldre personer der som taler svensk, men denne svært alderdommelige østsvenske dialekten kommer med sikkerhet til å dø ut i løpet av en generasjon.
I Estland ble den svenskspråklige minoriteten godt behandlet i mellomkrigstiden. Kommuner der svensktalende var i majoritet, hadde svensk som administrasjonsspråk, og estlandssvensk kultur hadde et kortvarig oppsving. Etter andre verdenskrig, da Estland ble en del av Sovjetunionen, flyktet de fleste estlandssvenskene til Sverige, og i dag finnes bare et fåtall eldre svensktalende der.
[rediger] Offisiell status
Sverige har hatt en forholdsvis homogen kultur med svensk som det overlegent dominerende språket over en lang historisk periode. Språkminoriteter som samene er blitt marginalisert, og på 1800- og 1900-tallet aktivt undertrykt. Selv om svensk har vært offisielt administrativt og liturgisk språk siden tidlig på 1500-tallet, har det aldri vært nødvendig å fastslå svenskens status som offisielt språk i lovs form.
Svensk er eneste offisielle språk på Åland, der 95% av de 26 000 innbyggerne har svensk som morsmål. I Finland er svensk sidestilt med finsk som offisielt språk. Svensk er også offisielt språk i EU.
[rediger] Språkmyndigheter
Det finnes ingen offisielt fastlagt instans for regulering av svensk i Sverige. Svenska språknämnden har en halvoffisiell status som språkorgan, og får sine bevilgninger av regjeringen. Den har likevel ingen ambisjoner om å utøve noen direkte kontroll med språket, som Académie française i Frankrike. Språknämnden består av representanter for en rekke ulike organisasjoner, inklusive Svenska akademien. Dens fremste virkemiddel for å regulere språket er ordbøker som Svenska Akademiens Ordlista, og ulike handbøker i grammatikk og rettskriving. Selv om Svenska Akademiens Ordlista ofte betraktes som normerende, er funksjonen først og fremst å beskrive den aktuelle språkbruken.
I Finland reguleres svensken av Svenska språkbyrån, som har offisiell status som språkmyndighet. Blant dens fremste oppgaver er å sørge for at finlandssvensken ikke fjerner seg for langt fra rikssvensk. Språkbyrån gir f.eks. ut Finlandssvensk ordbok, som belyser de forskjellene som finnes mellom finlandssvensk og rikssvensk.
[rediger] Språkhistorie
På 800-tallet begynte urnordisk å dele seg i en vestlig og en østlig gren. Fra 1100-tallet kan en se at det gradvis oppstår et skille mellom dansk og svensk, slik at en fra 1200-tallet kan snakke om henholdsvis gammeldansk (olddansk) og gammelsvensk (fornsvenska).
[rediger] Fornsvenska
Blant de viktigste dokumentene fra denne perioden er den eldste av landskapslovene, Västgötalagan, som finnes bevart i et fragment fra ca. 1250. Språket var da under en viss ytre innflytelse fra den katolske kirken og klostervesenet, og en del greske og latinske lånord kom inn i språket.
I og med Hansaens oppsving som økonomisk og politisk stormakt på 1300-tallet satte tysk, og især lavtyske dialekter sitt tydelige preg på språket. På samme måte som i norsk kom en mengde lågtyske lånord i daglig bruk, og også affikser som be- og –het. For øvrig skilte fornsvensken seg lite fra norrønt språk.
På 1500-tallet hadde grammatikken i talemålet nådd en stor grad av forenkling, og lignet mye på dagens svensk. De gamle bøyningene ble fortsatt brukt i en viss utstrekning i jussen og i annen formell prosa til inn på 1600-tallet, og i visse dialekter finnes fortsatt drag av fornsvensk.
Det latinske alfabetet fikk i svensk skrift visse tillempninger, ved at to vokaler kunne skrives over hverandre, slik at aa, ae og oe ble til å, ä og ö.
[rediger] Nysvensk
Den perioden som kalles nysvensk, begynner med reformasjonen og boktrykkerkunsten. En svensk oversettelse av det nye testamentet kom i 1526, og den første fullstendige bibeloversettelsen i 1541. Denne kalles gjerne Gustav Vasas bibel, og var den mest brukte bibeloversettelsen helt fram til 1917. I denne ble for første gang Stockholmsområdets forrang blant regionale varianter av svensk tydelig. Én grunn til det kan være at alle oversetterne kom fra Mellomsverige.
Gustav Vasas bibel innebar et kompromiss mellom et tradisjonelt fornsvensk skriftspråk og samtidens talespråk, og den var et stort steg mot en mer enhetlig og konsekvent svensk stavemåte. Her ble f.eks. tegnene ä, ö og å tatt i bruk, og ck ble innført i stedet for kk foran kort vokal. Mye tyder på at ortografien med hensikt ble lagt et stykke fra den danske, for å fjerne det svenske språket fra hovedfiendens språkform. Likevel var det ikke før inn på 1600-tallet, da de første svenske grammatikkene ble skrevet, at rettskrivningsspørsmål kom på dagsorden. Strid om ulike ortografier vedvarte til inn på 1800-tallet, og det var først mot slutten av det nittende århundret at svensk nådde fram til en allment akseptert rettskrivning.
[rediger] Nusvensk
Nusvensk er det språkstadiet som dagens svensk tilhører, og regnes fra ca. 1900. Utover på 1800-tallet oppsto den borgerlige offentligheten i Sverige, og en rekke markante skribenter satte en standard for hvordan moderne svensk skulle skrives. August Strindberg regnes som den fremste og mest betydningsfulle av dem. Allerede før rettskrivningsreformen av 1906 var svensk blitt et standardisert og enhetlig skriftspråk som minner mye om svensk slik det skrives i dag. Et par iøynefallende endringer har likevel skjedd.
- Flertallsformene av verb er forsvunnet: vi gingo -> vi gick. Offisielt forsvant de i 1950, men de var da lenge blitt mindre og mindre brukt.
- På 1960-tallet kom den såkalte du-reformen. Tidligere var det ansett som mest korrekt å tiltale en person med samme eller høgere sosial status med «herr», «fru» og «fröken», eller med tittel: «doktorn». I løpet av 1960- og 70-tallet slo «du» igjennom også i de fleste offisielle og formelle sammenhenger.
[rediger] Grammatikk
[rediger] Fonetikk
Svensk har 17 vokaler som stort sett sammenfaller med tilsvarende norske. Ett merkbart unntak er lang a-lyd, som ligger lengre bak enn den norske og kan minne om en åpen å-lyd. Svensk har større grad av monoftongering enn norsk: hök, resa, öga.
Konsonantene ligner mye på de norske. Konsonantsambandet rg (borg) uttales alltid rj og lg (älg) alltid lj. En spesiell lyd er den uttalen som skj-lyden har fått i Mellansverige og dermed etter hvert i rikssvensk – en sterkt aspirert, h-liknende lyd. Skarre-r brukes i de sørligste landskapene (Skåne, Blekinge, Halland og Småland).
Trykkforholdene ligner mye på norsk, med normalt hovedtrykk på første staving i flerstavelsesord. I sammensatte mannsnavn legger en merke til at trykket ligger på andreleddet (Lars-Érik).
Svensk har som norsk tonelagsforskjell, og disse to språkene er de eneste i Nord- og Vest-Europa som har tonelagsforskjell. I finlandssvensk mangler dette draget.
[rediger] Morfologi
- Substantiv har to genus – utrum (felleskjønn) og nøytrum (intetkjønn). Mange svenske dialekter har imidlertid trekjønnssystem som norsk. Substantivene har seks ulike bøyningsklasser, og flertallsendelsene er: flicka – flickor, stol – stolar, person - personer, ändelse – ändelser, äpple – äpplen og hus – hus (-er-klassen og -r-klassen er dog enlig en tradisjonell språkbeskrivelse varianter av samme klasse, kallet "tredje deklinationen", hvorpå språket ofte oppgis ha fem bøyningsklasser).
Suffiksene for bestemt form er -en og -n for felleskjønn og -et og -t for intetkjønn. -n brukes på substantiver som slutter på vokal (flickan, bron) eller på noen av stavelsene -el og -er i trykksvak stilling (fågeln, tigern). Ved noen ord gjøres iblann unntak: akademi -> akademien.-t brukes i skrift normalt bare på substantiver som slutter på trykksvak vokal (hjärtat men boet), men i manges tale (og noen gang i skrift) brukes det vokalløse suffikset også ved slutt på trykksterk vokal, slik at bestemt form av bo ([bu:]) blir [bu:t].
- Verbbøyingen minner mye om nynorsk; svake verb har tre bøyningsklasser:
- baka – bakar – bakade
- stänga – stänger – stängde / läsa – läser – läste
- sy – syr - sydde
En spesiell verbform er supinum. Den brukes sammen med hjelpeverbet ha (har, hade) for å konstruere perfektum og pluskvamperfektum. Den er ikke alltid identisk med perfektum partisipp. Partisippet har tre former: en for felleskjønn, en for intetkjønn og en for flertall (av begge kjønnene). Hos svake verb er supinum alltid identisk med partisippets intetkjønnsform og slutter på -at, -t eller -tt, men hos sterke verb slutter supinum på -it mens partisippet slutter på -et: Jag har skrivit men Brevet är skrivet. Supinum har også en passiv form: Brevet hade skrivits.
- Alle adjektiv tar i ubestemt form suffikset -t hvis substantivene har intetkjønn. Det heter ett fantastiskt hus og ett dåligt väder. I flertall og i bestemt form entall er det normale adjektivsuffikset -a (uten i superlativ, se nedenfor), men hvis referenten er en person av biologisk han-kjønn plejer man å bruke, men behøver ikke, -e i entall: "Den långe mannen" eller "Den långa mannen" men aldri "Den långe kvinnan". Bruket av -e er vanligst i skrift og er en rest av ett tidligere genussystem. Adjektivenes komparativformer dannes med suffiksene -are og -re (gladare, högre). Superlativ dannes med -ast og -st (gladast, högst). Komparasjon kan ogå dannes med ordene mer (komparativ) og mest (superlativ): mer lycklig, mest lycklig. Den bestemte formen av et adjektiv i superlativ dannes alltid med -e, hvis ordets superlativsuffiks er -ast ((den) gladaste) men normalt med -a hvis superlativsuffikset er -st ((den) högsta), med biologisk han-kjønn som valgfritt unntak (Den längste mannen).
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Svensk-danske specialordlister - Ordlister innenfor en rekke fagområder, 15 000 svenske oppslagsord, 40 000 dansk/svenske søkeord totalt.
- Swedish 101 Learn Swedish online (engelsk)
