Hundens opprinnelse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| artikkelen inngår i «serien om tamhunden»  |
 Gråulvarten |
| Andre artikler om hunder |
|---|
| Generelle artikler |
| Artikler om brukshundtyper |
| Artikler om hundegrupper |
| Artikler om hunderaser |
| Artikler om hundesport |
| Artikler om hundeforeninger |
| Artikler om hundeskoler |
| Lister over hunderaser |
| Alfabetisk raseliste |
| Gruppevis raseliste |
Hundens opprinnelse, eller rettere sagt ulvens utviklig til hund, startet trolig for ca. 60.000-135.000 år siden. Det har moderne forskning med DNA nå slått fast med en rimelig grad av sikkerhet. Hvor lang tid det tok før hundene kunne regnes som tamhunder (domestiseringsprosessen) er imidlertid fortsatt uklart. Nyere forskning sier ca. 15.000-40.000 år. På dette området forskes det imidlertid ganske intenst, så overraskende svar kan dukke opp i samband med utviklingen av ny teknologi og nye forskningsprosjekter.
Innhold |
[rediger] Ny forskning gir nye svar
I dag regnes gråulvarten (Canis lupus) som hundens stamfar. Ulv i seg selv er ca. 40-60 millioner år gammel. Hunden ble temmet av mennesket lenge før noe annet tamdyr. Lenge trodde man at dette skjedde for omkring 12.000-14.000 år siden, men ny forskning og nye teknikker viser altså at det må ha startet før.
Et forskningsteam ledet av Peter Savolainen ved Kongelig Institutt for Teknologi i Stockholm (Sverige) har ganske nylig avdekket at moderne hunder sannsynligvis nedstammer fra 5 distinkte ulvetisper. Teamet har studert en rekke prøver fra hunder og ulvers såkalte mitokondrielle DNA (mtDNA). De fant ut at alle hunder kan deles inn i 5 ulike genetiske grupper, der 3 av gruppene omfatter mer enn 95% av prøveresultatene. Disse gruppene går imidlertid helt på tvers av alle de grupper vi kjenner i dag. Den største forskjellen i sekvensielt DNA ble målt på hunder fra det fjerne Østen, noe som kan peke mot at hunden som sådan oppsto der. Savolainen selv mener å tro at den må ha vært i Kina, men noe endelig bevis for det finnes fortsatt ikke. Om man følger dataene bakover i tid, finner man at hunder blant de mest vanlige av gruppene trolig delte en felles stammor for ca. 40.000 år siden. Savolainen mener derfor at det er trolig at domestiseringen begynte omtrent da. Savolainen forteller imidlertid at han fant fler såkalte subgrupper blant de større gruppene, noe han tolker som bevis for at flere av ulvtispens etterkommer først ble domestisert for ca. 15.000 år siden. Både resultater og tolkningen av de er omstridt blant forskere og kynologer verden rundt.
- Referanse: Dogs Evolved From Handful of Wolves
- Referanse: Multiple and Ancient Origins of the Domestic Dog)
- Referanse: Hvor gammel er egentlig hunden? (Forskning.no))
De eldste skjelettrester som er funnet etter hunder er ca. 30.000 år gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon (Homo sapiens sapiens - nåtidsmennesket). Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen Canis familiaris. Det er derfor logisk å anta at (tam)hunder nedstammer fra ville canider.
Det eksisterer en rekke teorier på hva som egentlig skjedde. Kanskje oppdaget mennesket individuelle forskjeller blant ulvene, og at avkom fra bestemte individer ga bestemte egenskaper. Spesielt langbeinte ulver hadde eksempelvis større suksess i jakten på byttedyr i åpent terreng enn mer kortbeite ulver. Kanskje søkte mennesket å fremme disse egenskapene gjennom selektiv avl. Kanskje er myndeene et resultat av dette, eller kanskje ikke. Med tiden må det ha dukket opp forskjellige raser, men kanskje ikke slik vi tenker oss disse i dag. Den prosessen begynte nok først mye senere, kanskje først for omkring 8.000-10.000 år siden.
Selektiv og tilfeldig avl har med årene ført til flere raser, både gjennom evolusjon og mutasjon. Domestiseringen av hunder har således skjedd gjennom genetiske endringer over utallige generasjoner. Denne prosessen kan sees på som et tilfelle av evolusjon, nærmere bestemt i form av kunstig seleksjon.
[rediger] Klassifisering (taksonomi)
Tamhunder klassifiseres som en underart (familiaris) til arten gråulv (Canis lupus) i hundeslekten (Canis) som tilhører hundefamilien (Canidae) og er et rovdyr (Carnivora) i klassen av pattedyr (Mammalia) som tilhører virveldyrene (Vertebrata) blant ryggstrengdyrene (Chordata) i dyreriket (Animalia). Hver hundetype er således teknisk sett kun å forstå som en rase, som til og med kan bestå av flere distinkte varieteter.
Det har lenge vært en viss debatt omkring tamhundens klassifisering som en underart (Canis lupus familiaris) av gråulv, fordi dette i realiteten gjør de raseene vi kjenner til varianter og subvarianter. Ate en rase ikke lenger er en rase, men en variant, strider litt mot vår sunne fornuft. Noen mener derfor fortsatt at det er mer riktig å klassifisere tamhunden som en egen art (Canis familiaris), slik Carl von Linné gjorde det i 1758. Moderne forskning på hundens DNA har imidlertid slått fast at så ikke er tilfelle. Derfor ble hundene reklassifisert til underart av gråulv i 1993.
Ingen vet sikkert fra hvilken underart hundene nedstammer. Zeuner argumenterer i 1963 for den asiatiske ulven (Canis lupus pallipes). Olsen og Olsen argumenterer i 1977 for den tibetanske/mongolske ulven (Canis lupus chanco). Clutton-Brook (1984) argumenterer imidlertid både for den arabiske ulven (Canis lupus arabs) og den europeiske gråulven (Canis lupus lupus) som stamfar til våre tamhunder. Det kan imidlertid vise seg å være en kombinasjon, og at forskjellige raser derfor nedstammer fra forskjellige underarter i gråulvarten. Stadig flere forskere argumenterer for nettopp dette.
Nye studier utført av indiske forskere viser at hunden ikke kan stamme fra India, slik Zeuner og Olsen og Olsen argumenterte for (se ovenfor). Det viser seg nemlig at den indiske delen av disse ulvene er egne ulvearter, som har eksistert i henholdsvis 400.000 og 800.000 år. Vi kjenner bare til tre arter med ulv fra før så dette er en utrolig stor hendelse. Spesielt tatt i betraktning at vi snakker om to store rovdyr som vi har kjent til gjennom mange tiår, men altså ikke forsket på før nå. Kanskje vil forskningen om ikke så lenge gi oss nye svar på hundes opprinnelse og utvikling.
- Referanse: The Ancient Wolves of India (PDF)
[rediger] Slektskapet til ulv
Genetisk er tamhund og ulv så like at de biologisk betraktes som samme art. Hund er altså ulv og omvendt. Hunder deler minimum 99.8% av sitt arvemateriale (mtDNA) med ulven. Til sammenligning deler ulv og dens nærmeste andre slektning prærieulven ca. 96%. Det betyr i praksis at en chihuahua og en grand danois begge er en nærmere slektninger av den store gråulven enn prærieulven, til tross for prærieulvens langt større visuelle likhet.
- Referanse: Molecular evolution of the dog family
[rediger] Slektskap mellom raser
Det kan kanskje komme overraskende på mange hundefolk, men moderne forskning, fortatt gjennom bruk av såkalte mitochondriale DNA (mtDNA) studier, avslører et heller forbløffende slektskap mellom endel kjente og kjære hunderaser. Schäferhund f.eks., viser seg genetisk å være en nærmere slektning til mastiffer, boxer og andre såkalte kamp- og beskyttelseshunder (ref. FCI gruppe 2) enn de fårehunder den gjerne blir klassifisert sammen med (ref. FCI gruppe 1). På den annen side viser studien også at raser som greyhound, irsk ulvehund, borzoi og sankt bernhardshund har fårehundblod i årene. Kanskje må vi derfor revurdere vårt syn på flere av rasene, i alle fall hva alder angår. Studien viser nemlig at både at grå elghund, faraohund og ibizahund, de 2 sistnevte regnet blant verdens eldste hunderaser, kanskje ikke er mer enn 150-200 år gamle i sin nåværende form.
Studien ble foretatt av Dr. Elaine Ostrander, genetiker ved Fred Hutchinson Cancer Research Center (University of Washington), i samarbeid med kolega Dr. Leonid Kruglyak.
[rediger] Grupper, raser og varianter
I 1984 godkjente FCI den franske professoren Raymond Triquets forslag om å etablere en teknisk zoologisk definisjon for begrepene gruppe, rase og variant innen rasehundmiljøet.
- En gruppe kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe raser som deler visse felles egenskaper som kan overføres genetisk». F.eks. er fuglehunder ulike morfologisk sett, men de deler instinktet med å jakte på fugl.
- En rase kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe av individer med felles egenskaper, som skiller de fra andre medlemmer av deres art og som genetisk kan føres videre til neste generasjon». Med det mener han at «arter bestemmes av naturen, mens raser bestemmes av kulturen eller motet til dommeren på utstillingsarenaen».
- En variant kan iflg. Triquet defineres som «en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overførbar egenskap som skiller de fra andre individer av denne rasen». Et eksempel er rasen belgisk fårehund, som eksisterer gjennom de fire variantene groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Med unntak av pelsen er disse hundene nærmest like anatomisk sett.
Mange hunderaser benyttes ikke lenger til de formål hundene opprinnelig var avlet for. F.eks. ble labrador retriever opprinnelig avlet for å jakte sammen med pointer, men dette samarbeidet ser man ikke lenger. I dette ligger derfor risikoen for at slike hunder over tid vil endre karakter i forhold til den opprinnelige standarden for rasen, og med det etter hvert bli en annen hund - en slags variant av seg selv. Dette fordi oppdretterne av rasen vektlegger andre egenskaper enn de opprinnelige, som f.eks. lydighet og agility eller bruksegenskaper som spor- og feltsøk m.v. et minst like stor problem er dagens ønske om «barnevennlige og snille» hunder, nærmest for enhver pris. Raser som gjennom utallige generasjoner har vært avlet for sitt mot og sine instinkter til naturlig å vokte, får totalt endret sin karrakter og ender opp som et «eksteriørmessig objekt» uten de bruskegenskaper det kanskje tok århundrer å forme.
For å unngå uønskede varianter og dannelsen av nye uønskede raser, har kennelklubbene utarbeidet en såkalte «standard» for hver enkelt rase. Utstillinger, konkurranser og mesterskap innbærer at utdannede (kyndige) dommere og eksperter fremmer avl med hunder som enten opprettholder eller forbedrer rasen (er rasetypisk) i henhold til denne standarden. Dette medfører, naturligvis og dessverre, også en viss risiko for at eksemplarer av overdrevene typer skapes, som ikke reflekterer den standarden som rasen har eller skal ha. Dette fordi ekspertene kanskje vektlegger sine «personlige meninger» i større grad enn ønskelig. Her er det selvsagt et problem at oppdretter og dommer i mange tilfeller også er en og samme person.
[rediger] Hva er en renraset hund?
- Dr. Sandra Swart, History Department, University of Stellenbosch, 2003
«En hund er en pelsbylt med tenner, arvelige egenskaper, sosiale symbolikker og kulturelle attributter.» I betydning, «hunder er sosialhistorie som kan bjeffe.»
Med det mente hun at såkalte «renrasede» hunder kun er et resultat av menneskelig manipulasjon i et aktuelt historisk øyeblikk. De såkalte «rasestandardene» er altså skrevet (frosset) med bakgrunn i dette bestemte historiske øyeblikket av menneskelig manipulering, og ikke som et resultat av århundrer med naturlig evolusjon og mutasjon. Rasene er altså menneskeskapte i ett og alt. Det begrunner hun med at, om hundene får utvikle seg fritt, uten menneskelig påvirkning, går de tilbake til en slags pariahhund-standard, uansett rase. Denne «standarden» er således også grunnlaget for å hevde at tamhunden ikke er en art (Canis familiaris), men en underart (Canis lupus familiaris).
