Carl von Linné
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Carl von Linné | |
 Oljemaleri ved Alexander Roslin fra 1775 |
|
| Født | 23. mai 1707 Råshult, Sverige |
| Død | 10. januar 1778 Uppsala, Sverige |
| Ektefelle | Sara Elisabeth (Lisa) Moraea |
| Yrke | Naturforsker og lege |
Carl von Linné (født 23. mai 1707 i Råshult, død 10. januar 1778 i Uppsala) var en betydningsfull svensk naturforsker og lege. Linné er mest kjent for å være den moderne taksonomiens far. Han klassifiserte alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid, og innførte nomenklaturreglene; med forholdsvis få modifikasjoner er de fremdeles i bruk i biologien.
Innhold |
[rediger] Navn og fødselsdag
Carl ble født i en tid da det ennå var forholdsvis uvanlig å ha etternavn. Carls far het opprinnelig Nils Ingemarsson, der Ingemarsson var et patronym, ikke noe slektsnavn. Da Nils skrev seg inn ved Lunds universitet, trengte han imidlertid et etternavn og laget seg et slektsnavn som var inspirert av det store lindetreet som stod på hans familiegård. Han latiniserte det svenske ordet lind til Linnaeus (som delvis også ble skrevet Linnæus).
Carls svenske navn var dermed Carl Nilsson Linnaeus. På de fleste av hans publikasjoner brukte han den latiniserte formen Carolus Linnaeus (som pleide å stå i genitiv, altså Caroli Linnaei). Etter at han ble adlet i 1761, tok han navnet Carl von Linné. På noen av publikasjonene er dette i sin tur latinisert til Carolus a Linne. Navnet han i dag vanligvis blir omtalt under, er Carl von Linné (i hvert fall på bl.a. svensk, norsk og tysk). I den biologiske systematikken (og på engelsk) bruker man derimot formen Carolus Linnaeus. I angivelser av vitenskapelige artsnavn forkortes navnet hans ofte kort og godt til «L.» (Dermed er Linné den eneste autoriteten som kan forkortes ned til én bokstav.)
Å angi Linnés fødselsdag er heller ikke helt uproblematisk. Etter vår tidsregning ble han født den 23. mai 1707. På dette tidspunktet var imidlertid ikke den gregorianske kalender innført i Sverige. Ifølge den julianske kalender var Linnés fødselsdag ti dager tidligere (dvs. 13. mai). Men heller ikke dette er helt presist, siden Sverige i 1700 hadde begynt en gradvis endring av tidsregningen. I 1707 lå derfor fødselsdagen hans faktisk på den 14. mai. I dag angis vanligvis dagen etter nåtidens tidsregning, altså 23. mai.
[rediger] Biografi
Carl var det første av fem barn av Nils Ingemarsson Linnaeus, som var prest og ivrig hagedyrker, og prestedatteren Christina. Carl ble født i mai 1707 på Råshult i Småland. Faren vekket Carls interesse for planter, og også hans lærere støttet ham i å tilegne seg datidens botaniske kunnskap.
Linné studerte medisin i Lund og Uppsala, men gjorde også bl.a. botaniske studier og begynte å forelese om botanikk. Han gjennomførte flere ekspedisjoner i Sverige, bl.a. til Sápmi. Reisene hans resulterte ikke bare i botaniske avhandlinger på latin, men også i populære reiseskildringer på svensk.
Fra 1735 til 1738 oppholdt Linné seg i flere europeiske land, men hovedsakelig Nederland. Her fikk Linné tildelt sin doktorgrad i medisin fra universitetet i Harderwijk. Under sitt opphold i Nederland ble Linné kjent med mange vitenskapsfolk og fikk tilgang til mange store plantesamlinger og dyrehager, bl.a. Georg Cliffords private botaniske og dyrehage. Det var her Linné begynte å arbeide med systematikk. Årene var særdeles fruktbare og resulterte i en rekke publikasjoner, bl.a. den første utgaven av Systema naturae.
Etter sin tilbakekomst til Sverige begynte Linné å jobbe som lege i Stockholm og giftet seg i 173 med sin forlovede Sara Elisabeth (Lisa) Moraea. Ekteparet fikk til sammen sju barn: Carl (d.y., 1741–1783), Elisabeth Christina (1743–1782), Sara Magdalena (født og død 1744), Lovisa (1749–1839), Sara Christina (1751–1835), Johan (1754–1757) og Sofia (1757–1830).
I 1741 ble Linné professor i botanikk, medisin og kjemi i Uppsala. Han fortsatte med sin reisevirksomhet gjennom Sverige, og oppmuntret sine studenter til reiser utenlands for å samle inn materiale av ukjente plante- og dyrearter. Hans arbeid med å klassifisere disse artene fortsatte også for fullt, og resulterte i en rekke bøker. Den viktigste boken ved siden av Systema naturae, og den mest omfattende av alle, var uten tvil hans Species plantarum. Denne bokens første utgave kom ut i 1753 og inneholdt beskrivelser av samtlige kjente plantearter. I tillegg nedtegnet han sine taksonomiske metoder i bl.a. Philosophia botanica (1751) og forfattet lærebøker i farmakologi og mineralogi.
Linné hadde god kontakt med den svenske kongefamilien og ble adlet i 1761 (med tilbakevirkende kraft til 1757). De siste årene av sitt liv slet Linné med sykdommer og hadde bl.a. to hjerneslag. Som en følge av det siste slaget døde han den 10. januar 1778 i Uppsala. Han er begravd i Uppsalas domkirke.
[rediger] Linnés taksonomiske filosofi
Det var vanlig på Linnés tid (og hadde vært vanlig helt siden Plato) å tilordne planter og dyr til slekter og arter. Enhver plante hørte til en art, og arter ble sammenfattet som slekter. Slekten var grupper av arter som delte en rekke likhetstrekk. Slektens ulike arter hadde derimot hver sine særtrekk som skilte dem fra hverandre og fra slektens grunntrekk.
På 1700-tallet hadde systematikken opplevd en oppblomstring, som skyldtes både opplysningstidens større vitenskapelige aktivitet, men og like mye kolonitidens oppdagelsesreiser i de nye kontinentene. Det ble beskrevet så mange nye arter at også antallet av kjente slekter ble svært uoversiktlig.
På dette punktet kom Linné med to svært viktige innovasjoner. Han innførte kategorier for å klassifisere artene, og han skilte artens navn fra dens diagnose. Disse to punktene behandles i det følgende etter tur.
[rediger] Linnéske kategorier
Linné antok, som var vanlig på denne tiden, at artene og slektene hadde vært skapt som sådanne av Gud. Å tilordne artene til en felles slekt, var derfor for Linné et ledd i å avdekke Guds skaperakt og å vise Guds storhet. For å beholde oversikten over artene, innførte Linné imidlertid større enheter, som han kalte for ordener og klasser. Alle slekter skulle tilordnes ordener, og alle ordener til klasser. På denne måten skulle det være enklere å huske på den systematiske tilhørigheten til de enkelte artene.
I motsetning til arter og slekter anså Linné ordener og klasser for å være forholdsvis vilkårlige. Betegnende i så måte er hans utsagn at «arter og slekter er Guds verk, ordener og klasser menneskets.»
I tillegg brukte Linné betegnelsen rike for å skille mellom planter og dyr (samt mineraler, som Linné klassifiserte ved siden av organismene). Begrepene art, slekt, orden, klasse og rike betegnes i dag som taksonomiske kategorier. Mange av gruppene som Linné brukte, hadde lenge vært kjente (f.eks. fugler eller fisker). Men det var Linnés idé å lage et system med faste kategorier, der enhver art hørte til nøyaktig én gruppe av alle større kategorier.
[rediger] Den binomiale nomenklaturen
Før Linné var det i den biologiske systematikken ikke noe klart skille mellom navnet på en art og artens diagnose. Navnet bestod av slektens navn (et substantiv) etterfulgt av en hel rekke adjektiver. Antallet adjektiver varierte, men kunne bli nokså høyt (opptil tolv hos Linné), siden beskrivelsen skulle være tilstrekkelig for å skille arten fra de andre artene i slekten. Fordi vitenskapsspråket var latin, var selvfølgelig også artsnavnene latinske (eller latiniserte gammelgreske) ord. Dette systemet var svært uoversiktlig. Ikke bare var navnene lange og vanskelig å huske, de måtte også endres jevnlig. Oppdaget man en ny art som hørte til en kjent slekt, kunne det nemlig hende at de eksisterende artsnavnene ikke lenger var entydige og måtte oppdateres og utvides.
Linné innførte i 1753 den binomiale nomenklaturen for arter, altså artsnavn som består av nøyaktig to ledd: et slektsnavn og et etterfølgende epitet. Epitetet skulle ikke lenger være noen full beskrivelse av arten. Det var tilstrekkelig at navnet var entydig. Diagnosen var fremdeles en viktig del av beskrivelsen av en art, men den ble uavhengig av artens navn. Epitetet trengte heller ikke nødvendigvis å beskrive en egenskap ved arten, den kunne referere til funnstedet, til leveviset, til en person eller være fritt oppfunnet.
[rediger] Linnés klassifikasjon
Linné klarte å publisere beskrivelser av samtlige arter som var kjente for vitenskapen på hans tid. Alt i alt var dette 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. Mange av dem hadde han studert selv, enten i live eller i konservert form. Resten hadde han fått beskrevet av kollegaer i mange land som han brevvekslet med. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem dermed en fast plass i det biologiske systemet. Klassifikasjonen hans er selvfølgelig svært forskjellig fra dagens (som bygger på evolusjonært slektskap). Men i flere tilfeller bruker man fremdeles de gruppene som Linné definerte.
[rediger] Dyr
Nedenfor vises Linnés klassifikasjon av dyr (i Systema naturae, 10. utgave, 1759). Noen av navnene på gruppene som han innførte, er fremdeles i bruk. Disse er markert med en asterisk (*; og med to slike hvis gruppen i dag fremdeles omfatter alle de artene som Linnés tilordnet den). Store romertall indikerer Linnés klasser, små romertall hans ordener.
Animalia** (dyr):
- I. Mammalia** (pattedyr)
- i. Primates** («de første»: primater)
- ii. Bruta («de tunge»: elefanter, gomlere, sjøkyr, skjelldyr)
- iii. Ferae («de ville»: rovdyr)
- iv. Bestiae («dyr»: beltedyr, insektetere, svinedyr)
- v. Glires* («syvsovere»: gnagere og haredyr samt neshorn)
- vi. Pecora («fe», de fleste partåede hovdyr)
- vii. Bellua («dyr», hester pluss flodhester)
- viii. Cete (hvaler)
- II. Aves** (fugler)
- i. Accipitres («hauker»: rovfugler, ugler)
- ii. Picae («skjærer»: gjøkefugler, kråkefugler, papegøyer m.fl.)
- iii. Anseres («ender»: andefugler pluss sjøfugler)
- iv. Grallae (vadefugler samt riksefugler og strutsefugler)
- v. Gallinae (hønsefugler)
- vi. Passeres (spurvefugler samt duer m.fl.)
- III. Amphibia* («amfibier»)
- i. Reptilia («krypdyr»: amfibier, krokodiller, skilpadder, øgler)
- ii. Serpentes* (slanger)
- iii. Nantes («svømmedyr»: bruskfisker, rundmunner, størfisker)
- IV. Pisces (fisker)
- i. Apodes («finneløse»: ålefisker m.fl.)
- ii. Jugulares («rovfisker»: torskefisker m.fl.)
- iii. Thoracici («de pansrede»: flyndrefisker, stingsild m.fl.)
- iv. Abdominales («de tykke»: karpe-, lakse-, sildefisker m.fl.)
- v. Branchiostegi («gjellehus»: fastkjevede fisker)
- V. Insecta* (leddyr)
- i. Coleoptera* («skjedevinger»: biller samt gresshopper, saksedyr m.fl.)
- ii. Hemiptera* («halvvinger»: teger samt trips)
- iii. Lepidoptera** («skjellvinger»: sommerfugler)
- iv. Neuroptera* («årevinger»: nettvinger samt døgnfluer, vårfluer, øyenstikkere m.fl.)
- v. Hymenoptera** («hinnevinger»: årevinger)
- vi. Diptera** (tovinger)
- vii. Aptera («vingeløse»: lopper, lus, spretthaler, sølvkre samt edderkoppdyr, krepsdyr og mangefotinger)
- VI. Vermes (makk)
- i. Intestina («de indre»: bendel-, flat-, leddormer m.fl.)
- ii. Mollusca* (bløtdyr uten skall samt havbørsteormer og pigghuder)
- iii. Testacea («skalldyr»: armføttinger, muslinger, snegler m.fl.)
- iv. Lithophyta («steinplanter»: enkelte koraller, mosdyr og svamper)
- v. Zoophyta («dyreplanter»: de fleste nesledyr)
[rediger] Plantenes seksualsystem
Når det gjelder planter, fant Linné opp et helt annet system. Det har blitt kalt seksualsystem (systema sexuale), siden plantene ble delt inn i klasser og ordener på grunnlag av kjønnsorganene (støvbærere og fruktemner).
Linnés 24 planteklasser tok utgangspunkt i antall, lengde og posisjon av støvbærerne. De første 13 klassene var definert ut ifra antallet av like lange og ikke sammenvokste støvbærere. Så fulgte to klasser for blomster med støvbærere av ulike lengde, fem klasser for blomster der støvbærerne er vokst sammen med hverandre eller med fruktemnet, tre klasser av énkjønnede blomster (sambu og særbu), og til slutt en klasse for planter uten blomster (kryptogamer).
De første 13 klassene ble videre inndelt i ordener på grunnlag av fruktemnene; de resterende klassene på grunnlag av bl.a. antall støvbærere. Dermed fantes det ordener med samme definisjon (og navn) i ulike klasser. Angivelsen av en planteorden alene var altså ikke entydig uten at den tilhørende klassen hadde blitt nevnt. Seksualsystemet var derfor ikke noe system i dagens forstand (med «mindre skuffer i større skuffer»), men lignet mer på en tabell med kolonner og rader.
[rediger] Linnés syn på mennesket og menneskeraser
Det vakte en del oppsikt at Linné hadde plassert mennesket i den samme ordenen som aper og den samme klassen som pattedyr. Dette avvek fra datidens kristne lære, at mennesket hadde en unik plass i skapelsen. Den lutherske erkebiskopen i Uppsala var blant dem som anklaget Linné for ugudelighet. Men Linné forsvarte seg med at det fantes så godt som ingen anatomiske forskjeller mellom menneske og ape, og at han tross alt hadde plassert mennesket i sin egen slekt, adskilt fra apene (som han plasserte i slekten Simia).[1]
Linné hadde videre delt mennesket (arten Homo sapiens) i seks underarter eller menneskeraser: Ferus, Americanus, Europeaus, Asiaticus, Aferog Monstrosus. De var basert på hudfarge og angivelige emosjonelle forskjeller. Innfødte amerikanere hadde f.eks. rødlig hud, var skjeggløse og koleriske. Afrikanere hadde mørk hud, var flegmatiske og late. Asiater hadde gulblek hud, var melankolske og griske. Europeere hadde hvit hud, var muskuløse og sangvinske. Linnés rasesystem var klart vridd til fordel for europeere og basert på datidens europeiske syn på andre folkegrupper. Over tid ledet dette rasesystemet til et rasehierarki hvor europeerne sto øverst. Europeiske kolonimakter brukte dette systemet for å rettferdiggjøre sine erobringer eller undertrykking av de «laverestående» rasene. Særlig ble rasesystemet brukt for å forsvare slaveriet, spesielt i de nye koloniene i Amerika.
[rediger] Linnés betydning for ettertiden
Ingen enkeltperson har satt større preg på den biologiske systematikken enn Linné. Hans store betydning skyldes fremfor alt at han rakk over samtlige organismer som var kjent i hans tid. De systematiske reglene som Linné fant opp, var ikke de eneste tenkelige, og heller ikke nødvendigvis de beste. Men Linné hadde med sin utrettelige arbeidsinnsats beskrevet samtlige arter etter ett gjennomført regelsett. Dette har ingen klart verken før eller senere. Derfor ble det bestemt at Linnés arbeider skulle danne startpunktet for det internasjonale systematiske regelverket som – med noen modifikasjoner – fremdeles er i bruk. Nærmere bestemt utgjør Linnés bok Species plantarum (1753) den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av planter, mens den tiende utgaven av Systema naturae (1758) er den første publikasjonen med gyldige beskrivelser av dyr.
Ved siden av utallige artsnavn er det noen av Linnés regler som har blitt bevart:
- Alle arter har et vitenskapelig navn med to ledd (slektsnavn pluss artsepitet).
- Alle nye arter må beskrives i en trykt publikasjon med angivelser av diagnostiske egenskaper, funnsted, en generell beskrivelse m.m.
- Alle beskrivelser av nye arter skal angi en type, dvs. et konservert eksemplar, som oppbevares på et angitt sted (vanligvis en naturhistorisk samling ved et museum), slik at det kan undersøkes av andre systematikere.
- Alle arter klassifiseres i høyere kategorier.
På det siste punktet har det skjedd den største forandringen. De fem kategoriene som Linné innførte, var som sagt arten, slekten, ordenen, klassen og riket. Senere har man tilføyd flere kategorier (som «familie» mellom slekt og orden, eller «rekke» mellom klasse og rike). Dette systemet var nyttig for å systematisere organismer, dvs. «putte dem i bås». Det bygget imidlertid på en før-evolusjonær tenkemåte, nemlig overbevisningen om at klassifiseringen til syvende og sist måtte være vilkårlig. Siden utgivelsen av Darwins bok Artenes opprinnelse i 1859 vet man derimot at arter er beslektet med hverandre. I dag er man derfor enig om at et system bør gjengi det evolusjonære slektskapet artene imellom. Kategorier er imidlertid svært dårlig egnet til dette formålet, og brukes derfor i stadig mindre grad av systematikere. Det jobbes også med utkast av regelverk som ikke benytter seg av kategorier (se kategori og systematikk).
Spesielt Linnés plantesystematikk (seksualsystemet) var kunstig, da det var basert på noen veldig få, utvalgte egenskaper. Det er derfor forlatt fullstendig i dag. Linnés dyresystematikk inneholder derimot flere grupperinger som er sammenfallende med dagens slektskapsgrupper. I en annen sammenheng er også deler av seksualsystemet i bruk i dag, nemlig i bestemmelsesnøkler. Her er Linnés enkle kriterier fremdeles svært nyttige.
Ved siden av systematikk lå Linnés viktigste bidrag spesielt i botanikken. Nesten samtlige botaniske fagbegreper går tilbake på Linné. Videre var Linné en habil geolog, og han får også æren for å ha innført celsiusskalaen.
[rediger] Bibliografi
Linné ga ut veldig mange bøker. Enkelte av dem var avhandlinger på bare noen få sider, andre var flerbindsverk på over tusen sider. Nedenfor er de viktigste av disse gjengitt. De fleste bøkene var skrevet på datidens vitenskapsspråk, latin. Sine reiseskildringer utga Linné imidlertid på svensk, noe som var nokså uvanlig, men gjorde de veldig populære. Siden det ikke fantes mye trykt svensk litteratur, må hans svenske bøker ses på som en viktig milepæl i den svenske litteraturhistorien.
- Systema naturae («Naturens system», 1735; flere senere utgaver)
- Fundamenta botanica («Botanikkens grunnlag», 1736; flere senere utgaver)
- Critica botanica («Botaniske regler», 1737)
- Flora lapponica («Lapplands flora», 1737)
- Genera plantarum («Plantenes slekter», 1737; flere senere utgaver)
- Classes plantarum («Plantenes klasser», 1738; flere senere utgaver)
- Hortus Cliffortianus («Cliffords hage», 1738)
- Observationes in regnum lapidum («Iakttagelser i steinenes rike», 1739)
- De febrium intermittentium causa («Om vekselfeberens årsaker», 1745)
- Flora suecica («Sveriges flora», 1745; flere senere utgaver)
- Öländska och Gothländska resa (1745)
- Fauna suecica («Sveriges fauna», 1746; flere senere utgaver)
- Wästgöta-resa (1747)
- Amoenitates academicae («Akademiske gleder», 1749; flere senere utgaver)
- Materia medica («Legemidler», 1749; flere senere utgaver)
- Oeconomia Naturae (1749)
- Philosophia botanica («Botanisk filosofi», 1751)
- Skånska resa (1751)
- Species plantarum («Plantenes arter», 1753; flere senere utgaver)
- Elementa botanica («Botanikkens prinsipper», 1756)
- Berättelse om the inhemska wäxter (1757)
- Genera morborum («Sykdommenes typer», 1763)
- Clavis medicinae («Medisinsk nøkkel», 1766)
- Nomenclator botanicus («Den botaniske navngivningen», 1772)
- Systema vegetabilium («Plantenes system», 1774)
[rediger] Referanser og fotnoter
[rediger] Litteratur
- Blunt, W.: Linnaeus: The Compleat Naturalist 2. utg. Princeton University Press. (2001) – (samt W.T. Stearns artikkel «Linnean classification, nomenclature», som utgjør Appendix I i boken [s. 246–252]).
- Farber, P.L.: «Linnaeus, Carolus» I: Encyclopedia of Evolution s. 641f. Oxford University Press. (2002)
[rediger] Eksterne lenker
- Utfyllende artikkel om Carl von Linné
- Forskning.no om Sveriges største vitenskapsmann
- Artikkel om Linné av Naturhistoriska riksmuseet (svensk)
- Forskning om Linné ved Uppsala Universitet (svensk)
- Svensk nettside om 300-års jubileumet for Carl von Linnés fødsel (svensk)
- Linnés historiske landskap (svensk)
- The Linnean Society of London (engelsk)
