Hvalsafari
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hvalsafari og hvalkikking er en næring som blomstret opp på 1980-tallet, spesielt etter at tradisjonell hvalfangst ble generelt forbudt i 1986.
At det ble et generelt forbud mot hvalfangst på skyltes ikke minst et strekt engasjemet fra en rekke ulike internasjonale miljøorganisasjoner, der spesielt Greenpeace utmerket seg med sine metoder for å stopp den.
En av de mest markante personene i motstandsbevegelsen mot hvalfangst var skipper og miljø- og dyrevernaktivisten, canadieren Paul Watson, som var en av de tre grunnleggerne av Grenpeace, og et produkt av Greenpeacebevegelsens intense kampanje mot hvalfangt i det gamle Sovjet på 1970-tallet. Watson var villig til å ty til mer ekstreme virkemidler for å oppnå sine mål. Han forlot Greenpeace og dannet den nye og langt mer ekstreme organisasjonen Sea Shepherd Conservation Society i 1977. Et av virkemiddelene han tok i bruk var å renne hvalfagerskutene i senk. Som skipper ombord på båten Sea Shepherd hevder Watson å ha senket 10 hvalskuter siden 1979.
På denne tiden hadde det alt utviklet seg en interesse for såkalt hvalkikking i noen land. Folk samlet seg i grupper og dro til sjøs med båt for å kikke på hvalene, som kan være ganske nysgjerrige dyr. Hvalkikkingen utviklet seg raskt til å bli en ny form for turisme i noen land, kanskje spesielt i USA og Canada som må regnes som ledende i utviklingen av denne nye næringen.
I dag er hvalkikking populært i mange land, også i Norge der en rekke selskaper nå tilbyr turister å se hval gjennom et produkt næringen har valgt å kalle hvalsafari. I Norge er virksomheten størt i nordområdene, der sjansen til å se hval er størst. Hvalsafari har også blitt et popuært produkt i land som Sør-Afrika, New Zealand og Australia, på Azorene og i en rekke land rundt Middelhavet og det øvrige Europa. I det siste har det også utviklet seg en gryende næring i land som Chile og Argentina, som begge ligger sentralt i forhold til hvalkikking i Sørishavet.