Ivar Ballangrud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ivar Eriksen Ballangrud (født 7. mars 1904, død 1. juni 1969) var en norsk skøyteløper som utgjorde «Hadelandstrioen» sammen med Michael Staksrud og Hans Engnestangen, og var medlem av Oslo Skøiteklub, Trondhjems Skøiteklub og Drammens Skøiteklub.

Han fikk sitt nasjonale og internasjonale gjennombrudd som langdistanseløper i 1924. Etter at en sesong ble ødelagt pga. reumatisme, kom han tilbake og ble verdens- og norgesmester i 1926. I VM vant han, som den første etter Oscar Mathisen og siste før Ard Schenk, alle fire distanser. Han vant sitt siste VM i 1938, og avsluttet den internasjonale karrieren med 4. plass året etter. Han forsøkte å kvalifisere seg til OL som 43-åring i 1948, men lyktes ikke.

Ballangruds store sesong var 1936, da han vant NM, EM, VM og tre OL-distanser – 500, 5000 og 10.000 meter - pluss sølvmedalje på 1500 meter. 500-meterseieren var omdiskutert. Tilskuere med stoppeklokke hadde langt dårligere tid for Ballangrud enn den offisielle, og pressen mente at det hadde oppstått en misforståelse mellom tidtagere og protokollfører, noe som arrangørene unnlot å rette opp av prestisjehensyn. Seieren gikk dermed til Ballangrud istedetfor Georg Krog.

Ivar Ballangrud vant til sammen 4 verdensmesterskap, 4 europamesterskap og 5 norgesmesterskap, foruten 4 OL-mesterskap. Han satte 4 offisielle verdensrekorder, samt noen uoffisielle bestenoteringer; blant annet tangerte han Oscar Mathisens legendariske, 22 år gamle 1500 meterrekord i 1936. I et testløp med fellesstart i forkant av OL 1932 gikk han 10 000 m på 16.46,4 – 31 sekund under gjeldende verdensrekord. Han detroniserte Oscar Mathisen fra toppen av Adelskalenderen i 1930, og toppet denne i syv år.

I tillegg til hurtigløp på skøyter var han aktiv i sykling og skihopping. Han var blant de første norske idrettsutøverne som konkurrerte i Sovjetunionen, men tilhørte aldri Arbeidernes Idrettsforbund. Under og etter idrettskarrieren drev han sportsbutikk; først i Drammen og senere i Trondheim.