Kinesisk språk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Kinesisk (汉语/漢語；中文) |
|
|---|---|
 "Kinesisk (skrift)språk" (pinyin: zhōngwén) skrevet med kinesiske skrifttegn |
|
| Talt i: | Folkerepublikken Kina, Republikken Kina, Singapore, Indonesia, Malaysia, og i andre |
| Rangering: | 1 (hvis regnet som ett språk) |
| Genetisk klassifikasjon: |
Sino-tibetansk Sinittisk |
| Offisiell status | |
| Offisielt språk: | Folkerepublikken Kina, Republikken Kina, Singapore |
| Regulerande organ: | i Folkerepublikken Kina: ulike organ(på kinesisk) |
| Språkkoder | |
| ISO 639-1 | zh |
| RFC 3066 | zh |
| ISO 639-2(B) | chi |
| ISO 639-2(T) | zho |
| SIL | - |
| Merk: Ikke alle språkforskere regner kinesisk som ett språk. Se her for mer informasjon om denne begrepsforskjellen. | |
Det kinesiske språk (汉语/漢語, 华语/華語, eller 中文; pinyin: hànyǔ, huáyǔ, eller zhōngwén) hører til den sinotibetanske språkfamilien. 20 % av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden. Det kinesiske språket (standard mandarin) er det offisielle språket til Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan), og er et av fire offisielle språkene i Singapore, og et av de seks offisielle språk i FN.
Avhengig av klassifiseirngsmetode, er det mellom seks og tolv språkgrupper innen Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De støreste språkgruppene er Mandarin (800 millioner), Wu (90 millioner) og Kantonesisk (ca 80 millioner). Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Mandarin som er å regne som "rikskinesisk" selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.
Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.v.t. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som "Klassisk kinesisk" og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med Latin i Europa fjernet Klassisk Kinesisk seg mer og mer fra talemålet slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene ble kalt "Tradisjonelle" ble fortsatt brukt på Taiwan, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken.
En stor forskjell mellom kinesisk språk og de indoeuropeiske er at kineserene klarere skiller mellom skriftspråk (wén), og talespråk (yǔ). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (zì) og talte ord (huá).
En interssant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftsspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk men med ett felles skriftspråk.
[rediger] Kinesisk talespråk
Kinesisk talespråk er et tonefallsspråk og er i slekt med tibetansk og burmesisk, men er ikke i slekt med nabospråkene koreansk, vietnamesisk, thailandsk eller japansk. Disse språkene har likevel blitt påvirket av kinesisk gjennom tidene. Koreansk og japansk bruker kinesiske tegn i skriftspråka sine, da kalt hanja og kanji. I Nord-Korea brukes ikke lenger hanja, og Hangul er der det eneste skriftspråket. I Sør-Korea bruker en hanja som en slags uthevet tekst. Vietnamesisk har også mange kinesiske låneord, men bruker ikke lenger kinesiske tegn.
De fleste språkforskere klassifiserer variantane av kinesisk under den sinotibetanske språkfamilien. De antar at det eksisterte et urspråk (tilsvarande protoindoeuropeisk) som alle de sinittiske og tibetokarenske språkene har stammet fra. Samanhengen mellom kinesisk og de andre sino-tibetanske språkene er ennå uklar og er gjenstand for forskning. Forskere forsøker å rekonstruere protosinotibetansk. Det største problemet er at selv om det finnes god dokumentasjon som hjelper oss i å rekonstruere lydene av antikk kinesisk, så finnes det ingen skriftleg dokumentasjon på skillet mellom protosinotibetansk. I tillegg så er mange av de andre språkene som kunne ha hjulpet oss i rekonstrueringen av proto-sino-tibetansk dårlig dokumenterte og forstått.
Kartene ovenfor viser undergrupperingene av kinesisk. Disse blir ofte kalt dialekter, selv om de lingvistisk sett kan sees på som ulike språk. De syv hovudgruppene er mandarin (se linjene trukket fra Beijing), Wu (inkl. shanghaiesisk), Xiang, Yuè (kantonesisk), Gan, Hakka og Min. Språkforslerme deler denne siste gruppen i opp til 5 eller 7 undergrupper, alle med språk som regnes som gjensidig uforståelige. Språkforskere som skiller mellom ti i steden for syv hovedgrupper skiller jin fra mandarin, ping fra yue, og hui fra wu. Det finnes også mange andre mindre grupper som gjør klassifisering forvirrende. Disse inkluderer blant annet dungan, en nordvestlig mandarindialekt snakket av muslimer av kinesisk opphav som bor i Kirgisistan, danzhou-hua talt på Hainan, xiang-hua 乡话 (ikke det samme som xiang 湘) talt i vestre Hunan, og shaozhou-tuhua talt i nordre Guangdong.
I tillegg til skille de overnevnte, finnes også Putonghua og Guoyu, navnene på de offisielle språkene henholdsvis i Folkerepublikken Kina og i Republikken Kina. Begge disse er basert på mandarindialekten slik en snakker rundt Beijing og blir brukt som et lingua franca. Det er derfor stats-, media- og undervisingsspråket i begge disse landene.
Der er strid om terminologien som blir brukt for å beskrive de forskjellige undergruppene til kinesisk. Noen foretrekker å kalle kinesisk et språk og undergruppene dialekter, mens andre foretrekker å kalle kinesisk en språkfamilie og undergruppene språk. Mer om denne debatten finner du nedenfor. På den annen side, selv om Dungan ligger veldig nær mandarin, er det ikke mange som regner det som «kinesisk» siden det er skrevet på kyrillisk, og talt av dunganfolket utanfor Kina, et folk som ikke blir regnet for å være kinesisk på noen måte.
Det er vanlig at kinesisktalande snakkar flere varianter av språket. For eksempel kan en person i Sør-Kina ofte snakka riksspråket Putonghua, den lokale språkvarianten i tillegg til en annen regional dialekt, som for eksempel kantonesisk. Flerspråklege personer som dette kodeveksle mellom de ulike språkene avhengig av kontekst. Av og til blir de ulike dialektane blandet med hverandre, avhengig av geografisk påvirkning. En person som bor på Taiwan for eksempel, blander ofte uttale, fraser og ord fra mandarin og taiwansk. Denne blandinga er sosialt akseptert i mange tilfelle.
[rediger] Er kinesisk et språk eller en språkfamilie?
Kinesisk talespråk er satt sammen av mange regionale og gjensidig uforståelige varianter. I Vesten kjenner mange til hvordan de romanske språkene alle stammer fra latin og har dermed mange lignende egenskaper selv om de er gjensidig uforståelege. Den kinesiske lingvistiske utviklingen er likeartet, men den sosiopolitiske samanhengen er ganske ulik.
Politisk oppstykking i Europa skapte uavhengige nasjonalstater som er noenlunde like store som de kinesiske provinsene. Dette skapte et politisk ønske om å danne separate kulturelle og literære mål mellom nasjonalstatene. Språkene ble standardiserte innen hver stat.
I Kina eksisterte det hele tiden en kulturell og litterær standard, selv om det samtidig ikke eksisterte noe spesielt ønske om å standardisere talespråket mellom de ulike byene og provinsene. Dette resulterte i en lingvistisk kontekst som er svært ulik den vi ser i Europa, og dette har hatt sterk påvirkning på hvordan en beskriver de ulike variantene av kinesisk talespråk.
Det var for eksempel vanlig at språket i en nasjonalstat ble standardisert til slik det ble talt i hovedstaden. Det gjorde det lett å klassifisere språk som for eksempel fransk og spansk, og var med på å skjerpe de lingvistiske forskjellene. En bonde på den ene sida av grensa begynte å modellere språket sitt etter slik en snakka i Paris, mens en bonde på andre siden fikk mer av Madrid-dialekt. Dette skjedde ikke i Kina, så kategorisering av variasjoner kan være vanskelig, delvis fordi ulike dialekter blander seg med hverandre. På grunn av dette er språkforskere uenige med hverandre om klassifisering.
Kinesere ser generelt på kinesisk som ett språk. For å beskrive dialekter bruker kinesere vanligvis bymål, for eksempel som i Beijing hua (北京話/北京话) eller beijingmål, eller Shanghai hua (上海話/上海话) eller shanghaidialekt. Folk flest er dermed bryr seg lite om hvordan disse forskjellige hua er kategoriserte som "språk" basert på gjensidig forståelse. Derfor, selv om mange naboprovinser i Nord-Kina har ganske likt talespråk, mens folk i naboprovinser i Sør-Kina kan ha problem med å forstå hverandre, blir alle disse språkvariantene regnet som ulike hua, likestilte varianter av ett kinesisk talespråk.
På grunn av denne oppfatningen om ett kinesisk talespråk av majoriteten av de kinesisktalende, bruker mange språkforskere denne definisjonen og regner kinesisk som ett språk og variasjon som dialekter. Andre bruker gjensidig forståelse mellom språkbrukere for å definere fra syv til sytten ulikt beslektede «språk» under språkgruppen kinesisk, alle med variasjoner en kan sammenlignet med variasjonene i de romanske språkene.
Det bør også merkes at dette skillet kan ha politiske overtoner. Å regne kinesisk som forskjellige språk kan implisere at Kina faktisk skulle ha vært mange ulike nasjoner, og at Hàn-folket faktisk er sammensatt av flere etnisiteter. På grunn av dette er det mange kinesere som ikke trives med denne tankegangen fordi de er redde for at den kan legitimisere separatistbevegelser. Tilhengere av taiwansk uavhengighet driver for eksempel fram Min- og Hakka-undervising.
Sammenhengene mellom etnisitet, politikk og språk kan likevel være mer komplekse enn dette. For de som snakker Wu, Min, Hakka eller Yue, og regner disse som egne talespråk, men likevel ser på det kinesiske folk som en enhet, ser ikke på det som en motsetning. I tillegg erklærer Folkerepublikken Kina offisielt at Kina er en multietnisk nasjon, og at begrepet kinesisk inkluderer de 8% av befolkningen som ikke har kinesisk som morsmål i det hele tatt. De som snakker kinesisk blir kalt Hàn-kinesere, noe som er et etnisk og kulturelt konsept, ikke et politisk. På samme måte kan en finne tilhengere av kinesisk sammenslåing som også er interesserte i fremheve de lokale dialektene, og tilhengere av taiwansk uavhengighet som er lite interesserte i temaet.
[rediger] Litteratur
- Cecilia Lindqvist: Tegnenes rike : en beretning om kineserne og skrifttegnene deres, Kinesisk kulturhistorie sett i lys av 500 av de vanligste skrifttegnenes historie. Skrevet av Sveriges fremste nålevende sinolog etter flere års studier i Kina, TANO 1993, ISBN 82-03-22000-2
- Yip Po-Ching og Don Rimmington: Chinese : an essential grammar, En av de mest populære nygegynnerbøkene i kinesisk gramatikk, ISBN 0-415-16037-5
- Johan Björkstén: Learn to write Chinese characters, ISBN 0-300-05771-7, Svensk utgave: Lär dig skriva kinesiska tecken, ISBN 91-44-36011-8
