Klara av Assisi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Klara av Assisi |
|
 |
|
| Dåpsnavn: | Chiara |
| Født: | 1194, Assisi |
| Død: | 1253 |
| Saligkåret: | – |
| Helligkåret: | 1228 |
| Anerkjent av: | Den katolske kirke |
| Festdag: | 11. august |
| Se også: | Ekstern biografi |
| Vernehelgen: | Klarissene, Assisi; glassmestre, glassmalere, vaskekoner, syersker, broderersker, forgyllere; mot feber og øyelidelser; for fjernsynet |
| I kunsten: | |
Klara av Assisi (lat: Clara, it: Chiara) (født 16. juli 1194, død 11. august 1253), var født Chiara Offreduccio og var av adelig bakgrunn. Hun var en italiensk ordensgrunnlegger, erklært helgen 1255.
Hennes minnedag feires 11. august.
Innhold |
[rediger] Tidlige liv
Klara var født i Assisi, men da befolkningen gjorde opprør mot hertugen i 1198, rømte famlien til Assisis byrival Perugia til situasjonen kom mer under kontroll. Hennes far var en meget rik adelig ridder, mens moren var dypt religiøs, og både deres eldste datter Klara og de to yngre søsterne Katarina og Beatrice delte morens fromhet. Det sies at Klara under måltidene gjemte unna mat som kunne gis til de fattige eller til Frans av Assisi og andre medlemmer av hans gruppe.
[rediger] Kontakten med Frans
Det er grunn ti å tro at Klara var til stede, men i hvert fall var fullstendig klar over Frans av Assisis dramatiske brudd med sin far på Plassen i Assisi foran det tidligere romerske Minervatempelet. Frans var på denne tiden blitt en kjent og kontroversiell skikkelse i området. Da Klara var 16 år, gikk hun av nysgjerrighet for å høre Frans tale og hun ble grepet av hans intensitet og oppriktighet. Men hennes foreldre forbød henne å ha kontakt med denne foraktede fanatikeren. Men sammen med venner, klarte hun å møte Frans i skjul, og lære mer om hva han sto for.
Så lenge Frans levde fortsatte deres nære forhold, og Frans bisto gjerne med råd. Frans var Klaras åndelige veileder så lenge han levde og hadde en meget stor betydning for henne. men det er grunn til å tro at dette også gikk andre veien, at deres sterke åndelige vennskap også var en berikelise og til inspirasjon for Frans. Frans besøkte klosteret fra tid til annen, men var nøye på å overholde klosterregelen om at heller ikke han skulle være alene med noen kvinne, heller ikke med Klara. Slik beskyttet han også henne mot eventuelle ondsinnede rykter.
[rediger] Klosterliv
Klara fikk et kall om å gjøre noe mer med livet sitt enn bare å være en rik manns datter. På denne tiden dør faren, og Klara arven en del penger som skal være medgiften hennes. Presset om å gifte seg var stort, og hun var et godt parti. Men hun klarer å utsette alt til hun blir 18 år og myndig, og da erklærer hun til stor oppstandelse at hun vil gi bort alle pengene til de fattige.
Natt til palmesøndag 1212 snek Klara seg hjemmefra, møtte Pacifica, en av morens gamle venner og fetteren Rufino som tok dem med til Frans og Fransiskanerbrødrene. Hun ble tat inn i kirken, skriftet og fikk syndsforlatelse, tok på en enkel klosterdrakt og acla klosterløfte. For å besegle løftet, klippet Frans hennes lange, lyse hår i form av en tonsur.
De regnet, som riktig var, at familien ville hente henne med makt, så hun ble i hemmelighet flyttet til et benediktinerkloster i nærheten som sto under pavelig beskyttelse.
Men det viste seg at familien ikke respekterte pavens autoritet, og tvang seg med makt inn i dette klosteret. Flere ganger prøvde de å få henne med hjem, men hun satte seg til motverge. Til slutt prøvde de å ta henne med makt, men da hun i tumultene mistet hodeplagget og de fikk se tonsuren, ga de opp og dro hjem. Noe senere rømte også søsteren Katarina og sluttet seg til Klara. Igjen kom familien og denne gangen tok de Katarina med makt, slepte henne med avgårde under kamp og prøvde å sparke og slå henne til lydighet. Klær ble ødelagt og hår revet av. Klara kunne i denne situasjonen ikke gjøre annet enn å be. Med ett ble Katarina slluppet.
Både den siste søsteren Beatrice og morens venninne Pacifica slutter seg til de to andre, og Frans ordner det slik at de kan bo i San Damiano, kirken hvor Frans fikk sitt fæørste religiøse syn og befaling fra Kristus på krusifikset. I San Damiano etablerer etterhvert Klara sin orden.
[rediger] Ordensgrunnlegger - Klarissene
Etter noen år, i 1216, fikk Klara pave Innocent IIIs tillatelse til å leve kun av gaver og almisser og uten noen form for eiendom, i tråd med slik Frans' organiserte sin orden. Flere sentrale aktører rundt paven så dette som en positiv revitalisering av kosterlivet og et radikalt brudd med de som samlet seg store rikdommer og gods. Klaras kloster, som nå ble kalt De fattige kvinnene eller Damianitinnene etter San Damiano, ble et særlig forbilde for kvinneklostre. Kardinal Ugolino di Conti di Segni, den senere pave Gregor IX skrev en klosterregel for kvinnene i San Damiano, og denne ble to år senere innført i andre kvinneklostere.
Kardinal Ugolino ville gjøre den absolutte fattigdomsregelen noe lettere å leve med og tilbød De fattige Kvinnene en viss årlig utbetaling. Men Klara avslo dette tilbudet da dette var å oppfatte som å bevege seg bort fra det fransiskanske fattigdomsideal og kunne skape et uheldig avhengighetsforhold. I fattigdomsidealet, eller "fattigdomsprivilegiet", så fransiskanerne en absolutt frihet og uanhengighet. Gjennom hele sin virksomhet måtte Klara stå imot presset fra omverdenen om å løsne på dette privilegiet.
De levde i fattigdom, brukte verken sko, sandaler eller strømper, fastet og levde i taushet, unntatt når det var absolutt nødvendig. De levde etter de fransiskanske klosterløftene fattigdom, kyskhet og lydighet. Det var et hard liv i fattigdom, og da deres oppholdsted i San Damiano lå utenfor Assisis bymurer var de utsatt for røvere og ville dyr. Det sies at Klara bar ut ciboriet med hostiene foran seg da farer truet, og da trakk både røvere og ville dyr seg tilbake.
Som med fransiskanerne, dannet det seg raskt flere kvinnelige klostersamfunn rundt i Europa. Disse kvinneklosterene hadde behov for et religiøst fellesskap og levde etter Klaras klosterregler og med rådgivning fra henne. Ved hennes død var det 111 klostre: 68 i Italia, 21 i Spania, 14 i Frankrike og 8 i Tyskland (inkludert Bøhmen). Senere vokste klosterlivet, særlig i Spania, mne spredte seg også til England og Skandinavia. På slutten av 1300-tallet var det over 400 klostre i Europa.
Klara ledet klosteret i 41 år, og selv om hun var mye syk de siste årene, gjorde hun dette med stor dyktighet. Det vil være galt å tolke hennes fromhet og strenghet som uttrykk for mangel på medfølelse og omsorg, tvert imot sa hun at dette ikke måtte overdrives slik at helsen ikke ble ødelagt. Hun viste en stor omsorg som sine medsøstre i klosteret, men forlot aldri dette. Hun skrev selv en ny klosterregel og denne ble godkjent av pave Innocent IV i 1253, men gjeldende kun for San Damiano-klosteret. Denne regelen med godkjenningsbullen Solet annuere ble funnet i 1893. Det var også denne paven selv som ga Klara sakramentet på dødsleiet, to dager etter at han hadde godkjent Klaras klosterregler, den 11. august 1253.
Det var etter hennes død at ordenen ble kalt Klarissene (Ordo Sanctae Clarae, O.S.C), «den hellige Klaras orden».
