Klemens VII
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Det finnes også en motpave Klemens (VII).
| Klemens VII Clemens VII |
|
 |
|
| Dåpsnavn: | Giulio de' Medici |
| Født: | 26. mai 1478, - |
| Død: | 25. september 1534, Roma |
| Valgt: | 19. november 1523 |
| Innsatt: | 26. november 1523 |
| Saligkåret: | - |
| Helligkåret: | - |
| Festdag: | - |
| Forgjenger: | Hadrian VI |
| Etterfølger: | Paul III |
| Se også liste over paver | |
Klemens VII (født Giulio de' Medici 26. mai 1478, død 25. september 1534 var Den katolske kirkes pave fra 26. november 1523 til sin død.
Han var en uektefødt sønn av Giuliano de' Medici, som ble myrdet i Pazzikonspirasjonen. Giulio var dermed også nevø av Lorenzo de'Medici og fetter av pave Leo X. Da sistnevnte ble pave i 1513 utnevnte han Giulio til sin fremste minister og mest betrodde medarbeider. Allerede ved konsistoriet 23. september 1513, Leos første, ble Giulio kreert til kardinal.
Etter Leos død forsøkte Giulio ved konklavet 1522 å selv bli pave, eller å få valgt sin allierte, Alessandro Farnese. Han lyktes ikke med noen av delene, men hadde en viktig rolle i det uventede valget v Hadrian VI. Ved konklavet 1523, etter Hadrian VIs død, ble Giulio valgt til pave.
Klemens hadde da han ble valgt et rykte for å være en dyktig politiker, og en slu diplomat. Samtidig var han svært verdslig orientert og forsto lite av den religiøse utviklingen i perioden. I sine verdslige oppgaver var han konsekvent og sterk, men i religiøse spørsmål viste han seg å være nervøs og tilbakeholden.
Paven var redd for Karl V av det tysk-romerske rikes fremgang, spesielt etter dennes seier i slaget ved Pavia som førte til at flere italienske fyrster allierte seg med ham. Klemens klarte ikke å forutse utviklingen godt nok, og hadde en for svak økonomi, noe som førte til at han la seg åpen for angrep fra de romerske baronene. De tvang ham til en tilnærming til keiseren. Etter at de umiddelbare problemene var over, gikk Klemens tilbake til sin tidligere politikk, noe som førte til at keiseren sendte en styrke ledet av Charles av Bourbon.
Den keiserlige styrken besto stort sett av leiesoldater, og en viktig del av deres lønn av plyndringsgods. Den 6. mai 1527 inntraff plyndringen av Roma. Klemens søkte tilflukt i Engelsborgen. Etter kort tid måtte han overgi seg, og tilbrakte seks måneder i arrest. Han ble løslatt under ufordelaktige betingelser, og måtte følge en politikk som tjente keiseren i de neste årene. I Firenze utnyttet republikanske fiender av Medicifamilien anledningen til nok en gang å kaste ut familien fra byen.
I 1529 var det igjen fred mellom pave og keiser, og Karl V gikk blant annet med på å gjeninnsette Mediciene i Firenze. Byen kapitulerte i 1530, etter elleve måneders beleiring, og Klemens VII uektefødte sønn Allessandro de' Medici ble innsatt som byens hersker.
I 1533 var forholdet til keiseren en viktig faktor da Klemens VII nektet å annullere Henrik VIII av Englands ekteskap med Katarina av Aragon. Selv om avslaget var kirkerettslig begrunnet, er det liten tvil om at frykten for keiseren spilte en betydelig rolle. Etterhvert kom også en annen faktor inn, nemlig Anne Boleyns lutherske sympatier. Resultatet av dette ble et brudd mellom Den hellige stol og England, og dermed den engelske reformasjonen.
Mot slutten av sitt pontifikat begynte Klemens igjen å helle mot en allianse med Frankrike. Det ble ikke noe ut av det, ettersom han døde i september 1534, før forhandlingene hadde nådd sitt mål. Han døde av soppforgiftning.
