Klippegrevlinger
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Klippegrevlinger | |
|---|---|
 Kappklippegrevling (Procavia capensis) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Procaviidae, Hyracoidea |
| Norsk(e) navn: | klippegrevlinger, fjellgrevlinger |
| Hører til: | Afrotheria, placentale pattedyr, pattedyr |
| Antall arter: | 11 |
| Utbredelse: | Afrika og Sydvest-Asia |
| Habitat: | fjellklipper eller trær |
| Arter: |
|
Klippegrevlinger er en besynderlig liten pattedyrgruppe i nær slekt med elefanter og sjøkyr. I motsetning til disse to gruppene er klippegrevlingene forholdsvis små, rundt 30 til 50 cm, og ligner litt på gnagere.
Når de beiter benytter de hovedsakelig jekslene, en lite effektiv metode sammenlignet med hva vi finner hos mer moderne hovdyr og gangere. I forhold til deres størrelse er deres metabolisme lav, og de klarer seg dermed med mindre næring i forhold til hva man skulle forvente av pattedyr med deres størrelse. Fremre del av kjeven har tenner som minner og kraftige huggtenner, og som i øvre kjevehalvdel vokser hele livet. Disse antas å være rudimentære støttenner.
Det meste ved dem er kort og kompakt (hodet, ørene, bena og halen). De har hover på den første og tredje tåa av bakbeina. På grunn av spesielt myke «puter» under føttene som sammen med muskler og svettekjertler fungerer som sugekopper, er de glimrende klatrere. De fleste artene lever i klipper og fjell, men noen arter er også nattaktive trebeboere (tregrevlinger, Dendrohyrax).
Øynenes blinkhinne er modifisert til å fungere som solbriller, så de kan holde utkikk etter rovfugler selv i sterkt solskinn.
Dagens arter er siste rest av en gruppe dyr som en gang utvise langt større variasjon i henhold til både form og størrelse. Det fantes kjemper så store som neshorn og langbeinte arter tilpasset løping. Nåtidens arter har mer eller mindre trukket seg tilbake til leveområder hvor det er liten konkurranse om de ressursene klippegrevlingene trenger for å kunne fortsette å eksistere.
