Knut Rød

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Knut Rød (født 1900, død 1986) var politiinspektør i Oslo under den tyske okkupasjonen. Han var ansvarlig for aksjonene mot de norske jødene i Oslo og Aker 26. oktober og 26. november 1942.

Rød var utdannet jurist. I januar 1941 meldte han seg inn i NS og ble ansatt i Statspolitiet 1. juli 1941. Ett år senere, 1. juli 1942, ble han leder for Oslo-Aker-avdelingen med tittelen politiinspektør.

Som politiinspektør var Rød ansvarlig for aksjonene mot jødene i Oslo og Aker 26. oktober 1942, da jødiske menn ble arrestert og internert i Norge, og 26. november 1942 da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske statspolitiet, samlet på Oslo kai, overlevert til tyske myndigheter, og transportert med det tyske transportskipet «Donau» til Auschwitz. Totalt 529-532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i «Donau». 11 personer overlevde. Av de 529-532 som ble sendt med «Donau», hørte 403 personer hjemme i Røds juristiksjon. Aksjonene ble karakterisert som svært velorganiserte og de ble utført på en usedvanlig effektiv måte.

Rød ble tiltalt for landsforræderi under landssvikoppgjøret, men ble i 1948 frifunnet med begrunnelsen at «de isolerte bistandshandlinger han har utført utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser». Ved dom i Oslo Byrett og Høyesterett 1948-50 ble Knut Rød også kjent berettiget til å gjeninntre i politiet.

Han begynte i Oslo-politiet igjen 1. juni 1952. Der tjenestegjorde han som avdelingssjef til han gikk av med pensjon 30. juni 1965. Han døde i 1986.

[rediger] Landssvikoppgjøret og debatten om dette

Av enkelte kriminologer, historikere, journalister, litteraturvitere og kunstnere har denne dommen blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie. Flere har hevdet at han ble frikjent fordi han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet.

I artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» av Knut Sveri, som ble publisert i et festskrift til Johs. Andenæs fra 1982, drøfter Sveri inngående Rød-saken og stiller blant annet spørsmål ved om Røds bidrag til Hjemmefronten var særlig vesentlig. I følge Sveri bagatelliserte retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av arrestasjonene av jødene blir ansett som «en bistandshandling av ubetydelig art».^[1]

I en kronikk i Dagbladet 7. august 1997, som er basert på Sveris artikkel, skriver professor i historie Tore Pryser at Sveri ikke kunne fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke hadde ansett de norske jødene som likeverdige med andre nordmenn.^[2] Per Ole Johansen baserer seg også på Sveris artikkel og skriver avslutningsvis i sitt bidrag til et festskrift for billedkunstneren Victor Lind at «Likheten mellom tyske byråkrater og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret.»^[3]

I sin anmeldelse av biografen «Gunnar Sønsteby – 24 kapitler i Kjakans liv», skrevet av Arnfinn Moland, påpeker Espen Søbye at Gunnar Sønsteby i sin egen bok «Rapport fra Nr. 24» hadde skrevet at han hadde hatt kontakt med og fått opplysninger fra folk i Statspolitiet og derfor gikk god for Knut Rød, men at dette paradokset blir stående ubesvart i denne biografien.^[4] Han spekulerer så om at Hjemmefronten beskyttet Rød for å ikke skade sitt eget omdømme dels fordi de hadde svært tette bånd til ham og dels fordi flere av deres dobbelagenter i Statspolitiet deltok i aksjonene mot jødene.

I en serie leserinnlegg og kronikker i Dagbladet våren 2007 setter litteraturviter Torill Torp-Holte og historikerne Mats Tangestuen og Bjarte Bruland rettsaken mot Rød inn i et vesteuropeisk perspektiv. Sammenlignet med for eksempel Frankrike og Nederland særmerker Norges seg ved å ha inkludert egne borgeres delaktighet i Holocaust i rettsoppgjøret. Torp-Holte, Tangestuen og Bruland dokumenterer at forbrytelsene mot jødene ble vektlagt av domstolene, men hevder at de oppnådde aldri å få reell egenvekt. At forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, er i følge Torp-Holte, Tangestuen og Bruland et nødvendig premiss for at Rød kunne bli frifunnet med referanse til Straffelovens §47 «Nødrettsparagrafen».^{[5] [6] [7]}

Høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn skriver i Dagbladet 14. februar etter hans mening var «lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød meget langt fra å være skandaløs - rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig.» Rieber-Mohn skriver videre at den overnevnte artikkelen av Sveri etter hans mening var «tendensiøs i omtalen av lagmannsrettens dom, og spekulativ i vurderingen av vitneprovene til Røds tre illegale medarbeidere i Stapo. De skal angivelig ha uttalt seg positivt om Rød fordi de selv var involvert i jødeaksjonene - 'medvirket til jødenes undergang', som Sveri odiøst og uberettiget beskriver deres rolle.»^[8]

21. februar 2007 utdyper Rieber-Mohn og påpeker hva det fremgår fra dommen i lagmannsretten i 1948 at de hadde funnet bevist etter en omfattende bevisførsel. «Lagmannsretten fant det bevist at Knut Rød meldte seg inn i NS og tok ansettelse i Stapo for å motarbeide tyskerne, og at han faktisk utførte en rekke betydningsfulle motstandshandlinger. Det ble også funnet bevist at han motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige. Det må også legges til grunn at ingen i den norske motstandsbevegelsen kjente til gasskamrene i 1942, og at Rød heller ikke visste at deportasjonen førte de fleste norske jøder direkte i døden.»^[9]

[rediger] Victor Linds statue og striden om denne

Kunstneren Victor Lind, som selv er jøde og unnslapp holocaust, har laget en statue som framstiller Knut Rød som gjør nazihilsen iført naziuniform. Til tross for skarpe protester fra Røds familie bestemte Holocaustsenteret på Bygdøy seg for å stille ut statuen på sine områder.^[10] Familien mener statuen gir et sårende og feilaktig bilde av Rød. De legger vekt på at han faktisk ble frikjent i norsk rett, og de påpeker dessuten at Rød ikke benyttet nazistenes uniform. Hvis enkeltpersoner eller -grupper er uenige i vedtaket som ble fattet i retten, bør saken forfølges juridisk og ikke ved en utstilling ved et offentlig finansiert senter. Direktør ved Holocaustsenteret, Odd-Bjørn Fure, mener på sin side at det er problematisk å ta slike hensyn til familien.

[rediger] Referanser

1. ^ Knut Sveri "Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak" i Lov og Frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70 årsdagen 7 september 1982. Universitetsforlaget. Oslo 1982
2. ^ Tore Pryser "Politiets dårlige samvittighet " Dagbladet, 7. august 1997
3. ^ Per Ole Johansen "Politiet har fortsatt et renommé å ivareta" i Hjerte og forstand. Festskrift til Victor Lind på 60-årsdagen 15. desember 2000.
4. ^ Espen Søbye "Gåten Kjakan forblir uløst" Dagbladet, 15. oktober 2004
5. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Forskjønnelsen av det heslige» Dagbladet, 18. februar 2007
6. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Overgriper eller hjelper?» Dagbladet, 26. februar 2007
7. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Rød-saken i perspektiv» Dagbladet, 7. april 2007
8. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «En skandaløs frifinnelse?» Dagbladet, 14. februar 2007
9. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «En tung bevisbyrde» Dagbladet, 21. februar 2007
10. ^ "Strid rundt nazi-statue" NRK, 14. juni 2006