Kriegsmarine
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kriegsmarine var navnet på den tyske marinen i perioden 1935 til 1945. Forløperen var Reichsmarine og etter den andre verdenskrig ble de få gjenværende skipene fordelt mellom seierherrene. Etter at Vest-Tyskland rustet opp igjen og ble medlem av NATO i 1956 ble marinen uformelt referert til som forbundsmarinen. Etter gjenforeningen i 1990 ble det bestemt at marinen skulle kalles Deutsche Marine.
[rediger] Historie
Etter slutten av første verdenskrig la Versailles-traktaten begrensninger på Tysklands militære slagkraft. Luftwaffe ble nedlagt, mens marinen - Reichsmarine - fikk ha maksimalt 6 større krigsskip inntil 10 000 tonn, og et begrenset antall mindre fartøyer. Lommeslagskipene «Admiral Graf Spee», «Deutschland» og «Admiral Scheer» ble bygget for å komme akkurat under grensen på 10 000 tonn.
Etter at nasjonalsosialistene grep makten i 1933 startet Tyskland å ruste opp. I mars 1935 kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens militære bestemmelser, og juni samme år inngikk Storbritannia og Tyskland en flåteoverenkomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke langt utover Versailles-traktatens begrensninger.
Kriegsmarine ble dannet 1. juni 1935 under ledelse av storadmiral Erich Raeder og markerte starten til et stort byggeprogram av tyske skip. I 1934 ble kjølen strukket på slagskipet «Gneisenau», i 1935 på «Scharnhorst» og i 1936 «Tirpitz» og «Bismarck».
Kriegsmarine var første gang i kamp i den spanske borgerkrigen, og et marinefartøy ble brukt i innledningen til gjenerobringen av Danzig 1. september 1939 og Erich Raeder var pådriver for at Norge skulle invaderes for å gi Kriegsmarine baser. I begynnelsen hadde de store overflateskipene en viss suksess, men de ble jaget av den overlegne britiske marinen og viste seg å være sårbare for luftangrep. Etter at flaggskipet «Bismarck» ble senket i 1942 bestemte tyskerne seg å satse på ubåtflåten som hadde suksess inntil 1943. Overflateskipene spilte en rolle da tyskerne trakk seg tilbake ved slutten av krigen.
[rediger] Kriegsmarine i Norge
Den tyske marinen var sterkt involvert i invasjonen av Norge, og led alvorlige tap i norske farvann. Etter at invasjonen var gjennomført etablerte tyskerne flere viktige baser for overflatefartøyer og ubåter i Norge.
Marinen hadde også med øremerket personell til å bemanne de norske kystfortene som ble tatt under invasjonen. Videre var det frem til våren 1941 utelukkende marinen som hadde ansvaret for kystforsvaret av Norge.
Etter at «Marineoberkommando (MOK) Norwegen» ble opprettet i april 1940 kom det etterhvert en kommandant for Seeverteidigung Oslofjord med base i Oslo, en Admiral der norwegischen Westküste i Bergen, en Admiral der norwegischen Nordküste i Trondheim og en Admiral der norwegischen Polarküste med base i Tromsø. I tillegg var det en kort periode en kommandant for der norwegischen Südküste i Kristiansand
Kommandantene hadde underlagt flere omårder som igjen var underlagt hver sin Seekommandant. Hver Seekommandant hadde egne dedikerte sjø- og bakkestyrker, som eksempelvis havnesikringspatruljer, oppsynsbåter og kystfort. Kriegsmarine bygget også flere såkalte fjernkampbatterier som var grovt skyts beregnet på skyting over store avstander. Eksempler på slike batterier er Batterie Vara, Batterie Dietl og Fjell festning.
De havgående overflateskipene som periodevis var i Norge, hørte ikke under MOK Norwegen, heller ikke ubåtene som hadde en egen ubåtkommando - Führer der Unterseeboote (F.d.U.) Norwegen. MOK hadde en egen avdeling for sivile fartøyer.
