NATO

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

NATO

NATOs 26 medlemsland

Rolle: Forsvarsallianse

Opprettet: 4. april 1949

Hovedkvarter: Brüssel, Belgia

Medlemsland: 26

Generalsekretær: Jaap de Hoop Scheffer

NATO eller OTAN (North Atlantic Treaty Organisation eller l'Organisation du Traité de l'Atlantique Nord) er en forsvarsallianse med 26 vestlige land som medlemmer. NATO ble opprinnlig startet grunnet frykt for kommunistisk ekspansjon, men har etter den kalde krigens slutt reformert seg for å takle det nye trusselbildet. Det nordatlantiske råd, som er organisasjonens øverste politiske beslutningstakende myndighet, møtes ukentlig.

[rediger] Historie

[rediger] Begynnelsen

Nato ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av 12 vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på et NATO-land er et angrep på hele alliansen.

Med opptrappingen av den kalde krigen utover på 1950-tallet og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawa-pakten samme år.

[rediger] Kald krig

I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommando fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike fra å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsetter likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen.

Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-tallet har en rekke nye medlemsland fra den tidligere Østblokken kommet til.

[rediger] Etter den kalde krigen

Etter at Warszawa-pakten og Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner. Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN. I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN.

[rediger] Etter 11. september

Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel V. USA valgte likevel å gå til krig mot Afghanistan på egenhånd. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, har NATO hatt kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i Afghanistan. Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt USAs krig mot taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den nye USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang har styrkene blitt utplassert i andre områder i Nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene.

NATO var ikke direkte involvert da USA sammen med en "koalisjon av villige" gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet, ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia. Tyrkia fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene under situasjonen som forelå. Etter invasjonen, har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak.

[rediger] Medlemmer

[rediger] Opprinnlige land ved dannelsen av NATO i 1949

[rediger] Land som ble medlem av NATO under den kalde krigen

[rediger] Tidligere Østblokk-land og okkuperte nordeuropeiske land som har blitt medlem av NATO etter den kalde krigen

Polen (1999) - Tidligere Østblokk-land
Tsjekkia (1999) - Tidligere Østblokk-land
Ungarn (1999) - Tidligere Østblokk-land
Bulgaria (2004) - Tidligere Østblokk-land
Estland (2004) - Tidligere Sovjetunionen 1941-1991
Latvia (2004) - Tidligere Sovjetunionen 1941-1991
Litauen (2004) - Tidligere Sovjetunionen 1941-1991
Romania (2004) - Tidligere Østblokk-land
Slovakia (2004) - Tidligere Østblokk-land
Slovenia (2004) - Tidligere Østblokk-land

[rediger] Flere medlemmer?

[rediger] Snarlige

NATO har et Membership Action Plan (MAP) - program, som er et stadie for land før de blir medlem av organisasjonen. Pr dags dato er disse landene i MAP [1]:

Det er forventet at landene blir medlemmer av NATO i 2008 eller 2009 avhengig av tempoet på reformene.

Georgia har også erklært sterkt ønske om medlemsskap, men er ikke på MAP-stadiet. Det er dog forventet at Georgia blir MAP-medlem i 2007, og også blir medlem i NATO i 2009.

[rediger] Andre europeiske land som har erklært ønske om medlemsskap

Andre land som også har erklært ønske om medlemsskap er: Ukraina, og fra Balkan: Serbia, Montenegro og Bosnia og Herzegovina fra Balkan. De 3 sistenvnte ble i desember 2006 tatt opp i partnerskap for fred-programmet til NATO.

[rediger] Utenfor Europa

Det har blitt luftet foreslag om å også invitere partner-land fra utenfor Europa/Nord-Amerika inn i NATO. Da tenker man spesielt på Australia, New Zealand, Japan og Sør-Korea. Disse landene har samarbeidet nært med NATO i mange situasjoner, sånn som Kosovo-konflikten og Afghanistan. Spesielt USA har ivret for å invitere disse landene, mens europeiske NATO-land har vært mer skeptiske.