Maoisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Maoisme eller marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenkning er betegnelsen på en marxist-leninistisk retning innenfor kommunismen, som bygger på den kinesiske kommunistdiktatoren Mao Tse Tungs tenkning. Mao var en ivrig tilhenger av Stalin og brøt med Sovjetunionen da Sovjetunionen gjennomgikk en avstalinisering etter Stalins død. Den sentrale forskjellen på maoismen og den kommunismen som ble praktisert i Sovjetuninionen etter avstaliniseringen er at maoistene mente Sovjetunionen var «revisjonistisk». Maoisme kan derfor anses som en videreføring av stalinismen.

Det er verd å merke seg at begrepet «maoisme» aldri har vært en offisiell betegnelse fra Kina. Dette kommer av Maos syn på at han ikke forandret, men videreutvikla marxismen-leninismen. Begrepet «maoist» har blitt brukt fra 1960-årene av grupper og personer som selv identifiserer seg som maoister, eller av andre som en beskrivelse på politiske grupper eller partier som støttet kinesernes kritikk av Sovjetunionen etter Stalins død.

[rediger] Maoismen som teori

Maoismens grunnlag, marxismen var ikke utviklet for føydale samfunn som Kina. Maos tilpasninger for den fattige verden har gjort maoismen til en populær retning i slike land.

Vestlige kommunister i dag vil først og fremst fremheve to deler av Maos lære, som er av nytte i dag:

• Organisering: Mao har skrevet mye om hvordan kommunistpartiet og hæren skal forholde seg til folket, og hvordan partiet og den kommunistiske hæren bør organiseres.
• Filosofi: En del av hans skrifter som f.eks. Om praksis (1937) og Om motsigelsen (samme år). Er kjent som gode og lett tilgjengelige framstillinger av sentrale deler av Marxistisk filosofi.

Det er også en nær sammenheng mellom hans organisatoriske og filosofiske skrifter. Dette kommer kanskje klarest fram når vi ser på slike titler som: Hvor kommer de rette tankene fra? (1963) og En dialektisk holdning til indre enhet i partiet (1957).

[rediger] Kina etter Mao

Etter Maos død i 1978 fulgte Deng Xiaoping som leder i Kina. Det var store ideologiske forskjeller på disse to. Mao hadde tidligere kalt Deng for «en vandrer på kapitalismens vei». Etter Maos død ble en rekke markedsøkonomiske virkemidler tatt i bruk, og en rekke sosiale tiltak som garantert mulighet for å få arbeid, gratis skole og helse ble mistet. Til tross for en høy økonomisk vekst i den påfølgende tiden er det fortsatt mange kinesere som lengter tilbake til systemet under Mao.

Maoister i vesten i dag tar sterk avstand fra den politikken som i dag føres i Kina, som de mener har brutt med helt sentrale prinsipper i maoismen.