Ho Chi Minh
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ho Chi Minh (vietnamesisk "Hồ Chí Minh", kinesisk 胡志明) (opprinnelig navn Nguyễn Sinh Cung, og kjent som «Bác Hồ» («onkel Ho») i Vietnam) (født 19. mai 1890, død 3. september 1969) var en vietnamesisk revolusjonær og statsleder. Han var statsminister (1954) og president (1954–1969) i Nord-Vietnam.
| Artikkelen inngår i serien om Kommunisme  |
| Kommunismens historie |
| Skoler |
|
marxisme · leninisme |
| Partier |
|
Den kommunistiske internasjonale Den fjerde internasjonale |
| Kommuniststater |
| Personer |
|
Ho Chi Minh |
[rediger] Biografi
Hos far, Nguyen Sinh Huy, var en konfusiansk forsker, og Ho fikk selv en streng konfusiansk oppdragelse. Han fikk sin gymnasutdannelse ved en skole i Hue som brukte det franske utdanningssystem, den samme skole som hans senere disipler Pham Van Dong og Vo Nguyen Giap gikk på. I 1915 reiste han til England for å studere kokkekunst, og ble der kjent med kommunismen. Han fortsatte studiene i Paris fra 1917 til 1923. Under forhandlingene i Versailles etter første verdenskrig oppfordret han stormaktene til gjøre noe med situasjonen i fransk Indokina, men han ble ignorert. Etter dette deltok han i å stifte Det franske kommunistparti, og tilbrakte en del tid i Moskva.
Ho flyttet så til Hong Kong, der han grunnla Det vietnamesiske kommunistparti. Han tok på denne tiden navnet Ho Chi Minh, som betyr «den som opplyser». I 1941 vendte han hjem til Vietnam for å lede frigjøringsbevegelsen Viet Minh. Han ledet vellykkede militære operasjoner først mot japanske styrker, og senere mot franske kolonistyrker under Frankrikes forsøk på å ta landet tilbake fra 1946 til 1954.
Han utropte seg til president i Vietnam 2. mars 1946, noe som ikke ble internasjonalt anerkjent. Han signerte 6. mars 1946 en avtale med Frankrike, som anerkjente Vietnam som en autonom stat innenfor Den indokinesiske føderasjon og Den franske union. Dette kompromisset hindret ikke at krig brøt ut i desember 1946. I 1954 ble Den demokratiske republikken Vietnam (Nord-Vietnam) opprettet, og Ho ble først statsminister og deretter president.
Innenfor kommunistpartiet var Ho en av de moderate, og han mistet stadig innflytelse i forhold til de mer militante og radikale kommunistene. I arbeidet for å gjenforene Nord- og Sør-Vietnam var han en av de ledende krefter. I 1960-årene benyttet han blant annet infiltrasjon og provokasjoner som ledet til opptøyer i sør for å oppnå dette.
Da Vietnamkrigen brøt ut, først mellom Nord- og Sør-Vietnam og etterhvert intervensjon fra flere vestlige og kommunistiske land, ledet Ho krigen. Dette fortsatte han med inntil sin død 3. september 1969.
Allerede mens han levde var Ho gjenstand for en personkult, som vokste etter hans død. Hans legeme ble balsamert og utstilt i et mausoleum av granitt i Hanoi, bygget etter modell av Lenins mausoleum i Moskva. Dette var i stil med hva som ble gjort for andre kommunistleder, men i strid med Hos siste ønske; han ville bli kremert, og ba om at asken skulle graves ned på tre fjelltopper, en i hver av Vietnams hovedregioner. Han skrev: «Ikke bare er kremasjon bra fra et hygienisk synspunkt, men det sparer også jordbruksland».
Byen Saigon ble omdøpt til Ho Chi Minh-byen i 1975.
