Marcus Licinius Crassus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marcus Licinius Crassus (105 f.Kr.- 53 f.Kr.) var en romersk politiker.
Som sønnesønn av Lucius Licinius Crassus og sønn av Publius Licinius Crassus, begge tidligere konsuler, var han av god familie og bestemt for en karriere i det offentlige. Som ung mann måtte han på grunn av gale politiske tilhørsforhold gjemme seg i Spania fra tilhengerne av Marius og Cinna. Under Sulla fikk han så oppreisning, og en militærpost.
Senere ga han seg i kast med å handle i fast eiendom, og kjøpte besittelser som hadde tilhørt ofrene for proskripsjonerne. Han sies å ha benyttet særdeles lyssky metoder, deriblant ildpåsettelse, for å tvinge folk til å betale for hans private brannvesen.
Crassus gjorde seg for alvor kjent som mannen som stoppet det store slaveopprøret under Spartacus i 71 f.Kr. - det var Crassus som beordret korsfestelsen av 6000 overlevende opprørere langs Via Appia. Med seg hadde han en ung tribun ved navn Julius Cæsar.
I år 70 f.Kr. var Crassus konsul sammen med Gnaeus Pompeius. Senere, mens Pompeius var i Asia for å bekjempe Mithridates av Pontus, bygget Crassus ut sitt eget maktapparat i Roma. Ryktet sa at Crassus var involvert i Catilinas sammensvergelse, men fikk kalde føtter og lekket opplysninger til Marcus Tullius Cicero.
I år 60 f.Kr. dannet Crassus med Cæsar og Pompeius det første triumvirat. De tre mennenes samarbeid var aldri riktig preget av noen gjensidig sympati.
Cæsars suksess med erobringen av Gallia lokket likevel Crassus til å forsøke noe tilsvarende. I likhet med Cæsar besluttet han å søke en provins hvor han kunne føre en erobringskrig fra. I motsetning til Cæsars base i det sydlige Gallia var hans valg av stillingen som prokonsul i Syria ikke så heldig.
I år 53 f.Kr. innledet han mot senatets vilje krig mot partherne. Selv om hans innledende manøvrer gikk godt, ble han med sine legioner ført i bakhold, og måtte trekke seg tilbake til den lille byen Carrhae. Her ble han mot sin vilje og av sine egne menn tvunget til å forhandle med parternes leder. Igjen ble Crassus forrådt. Han ble slått ihjel, og hodet hans ble hugget av. Hodet og den ene hånden ble sendt til Armenia, hvor de ble brukt som teaterrekvisitter i en oppførelse av Euripides' Bacchae til ære for parternes konge Orodes.
De standarter som Crassus mistet i Parthia, ble senere erobret tilbake av keiser Augustus, noe han regnet som sin største triumf noensinne.
| Forgjengere: Publius Cornelius Lentulus Sura Gnaeus Aufidius Orestes |
Romersk konsul (70 f.Kr.)
Medkonsul: Gnaeus Pompeius Magnus |
Etterfølgere: Quintus Caecilius Metellus Creticus Quintus Hortensius |
| Forgjengere: Gnaeus Cornelius Lentulus Marcellinus Lucius Marcius Philippus |
Romersk konsul (55 f.Kr.)
Medkonsul: Gnaeus Pompeius Magnus |
Etterfølgere: Appius Claudius Pulcher Lucius Domitius Ahenobarbus |
