Matthew Le Tissier
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Personlig informasjon | ||
|---|---|---|
| Navn | Matthew Paul le Tissier | |
| Fødselsdato | 14. oktober 1968 | |
| Fødselssted | St. Peter Port, Guernsey, England | |
| Høyde | 185 cm/86 kg | |
| Kallenavn | Le God | |
| Posisjon | Midtbane/Angrep | |
| Ungdomsklubb | ||
| 198?-1985 | Vale Recreation | |
| Klubber* | ||
| År | Klubb | Kamper (mål) |
| 1985-2002 | Southampton | 443 (161) |
| Landslag | ||
| 198?-198? 1988-1990 199?-199? 1994-1998 |
England junior England U-21 England B England |
? (?) 21 (3) 2 (3) 8 (0) |
|
* Klubbkamper og mål i nasjonal liga . |
||
Matthew Le Tissier (Født: Guernsey, 14. oktober 1968) er en tidligere angrepsspiller for fotballklubben Southampton. Han regnes av mange som tidenes beste Southampton-spiller. Han ble kjent for sin lojalitet til klubben, tross tilbud fra mange storklubber, der han kunne fått mer lønn, anseelse og større muligheter til å vinne trofeer. Han er også kjent for sine spektakulære scoringer, samt at han «alltid» scoret på straffespark.
[rediger] Tidlig karriere
Le Tissier spilte juniorfotball på øyen Guernsey, som ligger i Den engelske kanal, for klubben Vale Recreation. Historiene vil ha det til at han regelmessig scoret direkte på cornere. Han var den yngste av 4 sønner, og alle hans brødre var talentfulle innen fotball og cricket. Det var tydelig allerede fra ung alder at Matthew Le Tissier var svært talentful, ettersom han stadig spilte fotball mot spillere som var 2-3 år eldre. Han oppnådde mange forskjellige sportsrekorder på Guernsey, blant annet innen Cricket. Han ble raskt øyens beste fotballspiller, men det var fortsatt uvisst om dette var på grunn av det lille innbyggertallet eller om det var på grunn av talentet. I 1981 deltok han på Southamptons fotballskole i Calshot aktivitetssenter i Hampshire, og der fikk han stor oppmerksomhet av et bredere fotballpublikum. I sin siste sesong som junior scoret han ufattlige 169 mål. Han prøvespilte for Oxford United, men fikk ikke kontrakt fordi de mente han var overvektig. Etterhvert ble han oppdaget av Southamptons Bob Higgins, og klubben ansatte ham som læregutt i mai 1985.
Hans største bekymring var at han hadde hjemlengsel, men klubben innlosjerte ham hos sesongkortholderne Pete og Pat Ford, som sammen med sønnene i huset fikk ham til å føle seg som en del av familien. Som læregutt fikk han «æren» av å pusse fotballskoene til legenden Joe Jordan, en jobb det var viktig å gjøre riktig med tanke på Jordans skremmende rykte. På fotballbanen var Le Tissier en suksess fra første øyeblikk på juniorlaget. Han scorte over 50 mål i første sesongen, inkludert 6 stk i en kamp mot Brighton. Daværende juniortrener Dave Merrington var oppgitt over Le Tissiers avslappede stil på banen, men innså hvilket balltalent han hadde med å gjøre, og organiserte laget sitt rundt Le Tissier. Nyheten om hans fantastiske målrekord for juniorlaget spredte seg snart til supporterne, som nå ble ivrige etter å se Le Tissier i reservelagskamper. Det ble imidlertid bare en håndfull av disse kampene, siden han ble plukket opp av førstelaget. Ligadebuten kom for Southampton mot hans gamle favorittlag Tottenham 2. september 1986. Hans gamle favorittspiller, Glenn Hoddle, spilte for Tottenham i denne kampen. Første scoring kom i Southamptons knusende 4-1 seier over Manchester United i ligacupen, da han kom inn for Danny Wallace og lobbet over keeper. Allerede i mars 1987 scoret han sitt første hat-trick, hjemme mot Leicester City. Det siste målet var et tegn på hva som skulle komme i årene fremover: han startet et løp fra 45 meters hold, driblet av 4-5 forsvarere og fikk ballen forbi keeper på andre forsøk.
I sesongen 1987-88 var det forventet at Le Tissier skulle spille seg inn på laget, men han ble sittende mye på reservebenken, spesielt fordi Andy Townsend var førstevalget på midtbanen. Han scoret bare to mål i cupene denne sesongen, i ligacupen mot Bournemouth og i FA-cupen mot Reading.
[rediger] Fast på klubblaget
1988-89 ble en mye bedre sesong, og han klarte endelig å karre seg til en fast plass på laget. Southampton var i ferd med å skifte ut Danny Wallace og Colin Clarke med nye, spennende spillere som Le Tissier, Rod Wallace og Alan Shearer. Spesielt Le Tissier og Rod Wallace spilte bra sammen, og Le Tissier la opp til like mange mål for sin partner som han scoret selv denne sesongen. Southampton var på andreplass på ligatabellen i november og ting så lyst ut. Formtoppen var nådd da han scoret 2 mål borte mot Newcastle United i desember, men dette skulle være de siste målene han scoret denne sesongen. Southampton satte klubbrekord med 20 kamper på rad uten å få et eneste poeng. Takket være den gode sesongstarten endte klubben på 13. plass i ligaen.
[rediger] Årets unge spiller
1989-90 var sesongen da Matthew Le Tissier virkelig fikk sitt gjennombrudd, og fikk oppmerksomhet fra hele fotballnasjonen. Southampton endte på 7. plass i ligaen takket være fantastisk angrepsspill, der paret Le Tissier/Rodney Wallace scoret 50 mål. Legg til 15 mål fra Paul Rideout og 8 fra Alan Shearer, så forstår man hvorfor Southamptons supportere ser på dette laget som et av de mest spennende gjennom tidene. Denne sesongen gjorde Le Tissier skjorte nr. 7 til sin egen, og ble Southamptons faste straffesparkeksikutør. I noen kamper var Southampton helt ustoppelige, som da sesongens ligamester Liverpool ble slått hele 4-1, en klubb som frem til da ikke hadde tapt hele sesongen. Uken før hadde Southampton vunnet med samme siffer mot Queens Park Rangers. De fikk også store seire mot Luton og Norwich. Le Tissier scoret hat-trick mot både Wimbledon og Norwich. Hans hat-trick mot Norwich ble omtalt som verdensklasse. Første målet kom etter han snudde «på femøringen» inne i 16-meteren og ballen gikk rett i krysset. Det andre målet kom etter han driblet 4 Norwich-spillere, inkludert den gamle lagkameraten Andy Townsend to ganger, før han fyrte av et lavt skudd fra 22 meter inn i motsatt hjørne. Tredjemålet var kronen på verket, da han mottok en lang ball på venstrevingen, før han flikket ballen på utsiden av siste forsvarer og deretter chippet ballen over en utrystende keeper fra 30 meter. Mål som dette skapte stor oppmerksomhet rundt Le Tissier, og det ble sagt at Liverpool hadde bydd £2 millioner for ham. Tottenham bydde også, og han var svært nærme å skrive under for dem. Både Wallace og Le Tissier ble innkalt til B-landskamp på slutten av sesongen, og han ble kåret til «PFA Young Player of the Year» i 1989-90.
Påfølgende sesong ble en stor skuffelse i forhold til forventningene. Duoen Wallace/Le Tissier fungerte fint, men spillere som Jimmy Case og Glenn Cockerill var på tampen av sin karriere. Det endte med at manager Chris Nicholl fikk sparken sommeren 1991, og man ansatte Ian Branfoot. Wallace forsvant til Glasgow Rangers, og nå lå mye av målforventningene på Le Tissiers skuldre. Heldigvis utgjorde han nå en «giftig» duo med Alan Shearer. I ligaen gikk det dårlig under Branfoot, men Southampton nådde finalen i Zenith Data Systems Cup, men tapte 3-2 mot Nottingham Forest på Wembley.
[rediger] Brenner sin eneste straffe på 50 forsøk
Sesongen 1992-93 var den første etter overgangen til FA Premier League, og Southampton solgte Alan Shearer til Blackburn Rovers for £3 millioner. Manager Branfoot handlet istedet inn eldre spillere som David Speedie og Kerry Dixon. Supporterne var i opprør, selv om de kunne skjønne at Shearer ville utvikle karrieren videre andre steder. Et klassisk Branfoot sitat kom før denne sesongen: «jeg vedder på at Dixon og Speedie vil score flere mål enn Shearer denne sesongen». Selv om ikke Le Tissier lenger hadde så bra lag rundt seg fortsatte han å chippe inn mål, og endte på 15 scoringer. Dette var også sesongen han brente sin eneste straffe. Han var nemlig en straffeekspert og traff på 49 av 50 forsøk fra 11-meteren. Den eneste som klarte å redde straffe var Mark Crosley.
[rediger] Slår tilbake mot Ian Branfoot og scorer årets mål
1993-94 ble en turbulent sesong på The Dell, men den endte med triumf for Le Tissier. Den allerede upopulære Ian Branfoot sjokkerte supporterne med å droppe Le Tissier og sette inn den heller ukjente Paul Moody. Tilskuertallet sank til mellom 9 000 og 10 000, fordi fansen ikke orket å se den dårlige fotballen som ble spilt. Le Tissiers store øyeblikk kom 24. oktober 1994 i en livesendt kamp (på Sky Sports) mot Newcastle United. Le Tissier fikk endelig starte en kamp og scoret 2 av de mest minneverdige målene i Southamptons historie. Newcastle dominerte kampen fullstendig, men Le Tissier snudde kampen egenhendig. Mange Southampton-supportere rangerer hans første mål som tidenes beste Le Tissier-mål. Han flikket ballen opp med hælen, chippet den rundt Barry Venison, deretter over Scott, før han bredsidet ballen inn i nedre hjørne på målet. Minutter senere scoret han på en duppende volley fra 30 meter. Et samlet The Dell sang «how could you leave him out?» i retning trenerbenken. Le Tissier scoret i nesten hver kamp fremover, men kunne ikke forhindre at klubben var innom bunn-tre. Det toppet seg da klubben tapte i cupen mot Port Vale. 1 500 supportere samlet seg i protest og forlangte Branfoots avgang. Styret ga etter og ansatte den gamle publikumshelten Alan Ball, som fikk 17 kamper på å unngå nedrykk. Han bygde laget rundt Le Tissier, og alle andre spillere som fikk ballen skulle gi den til ham. I Balls første kamp scoret Le Tissier kampens eneste mål på frispark fra 25 meter, deretter scoret han et hat-trick hjemme mot Liverpool, før han fulgte opp med enda et vidundermål mot Wimbledon. Den mest kritiske kampen var borte mot Norwich, da Southampton til slutt vant 5-4 etter nok et ha-trick fra Le Tissier. Han fikk trofeet for «Årets Southampton spiller» før kampen mot Aston Villa, før han scoret 2 nye mål. Dette betydde at laget var garantert en sikker plass i Premier League hvis de fikk et greit resultat borte mot West Ham. 5 000 tilskuere fulgte med laget til Upton Park, og hjemmesuporterne ertet Le Tissier for at han hadde stor nese. Etter 2 nye mål, deriblant et spektakulært mål på frispark fra 25 meter applauderte West Ham supporterne for Le Tissier. Southampton klarte å holde seg i Premier League nok en sesong.
[rediger] Spiller med stor selvtillit
I 1994-95 spilte Le Tissier med så stor selvtillit at han kunne prøve på hva som helst. Hans eget favorittmål kom mot Blackburn, da han rundet to spillere og chippet over Tim Flowers fra 35 meter, noe som ga ham tittelen «Årets mål i Premier League». I BBCs gjennomgang av «månedens mål» i desember hadde Le Tissier 3 av 10 kandidater. Under manager Alan Balls ledelse endte klubben til slutt på 10. plass i ligaen. Mange mener dette var hans beste sesong i karrieren. Etterhvert ble det et folkekrav at Le Tissier skulle bli inkludert i landslagstroppen, men han ble stadig oversett. Klubben kjøpte den angriperen Ronnie Ekelund, som Le Tissier umiddelbart gikk bra sammen med. Uheldigvis ble Eklund etterhvert skadet i store deler av sesongen. Le Tissier fortsatte bare å score, og fikk blant annet 4 mål mot Huddersfield Town i ligacupen. Individuelt var dette kanskje hans beste sesong, siden han scoret 30 mål, et utrolig antall for enhver spiller, men Le Tissier var midtbanespiller på et lag som slet med å vinne kamper.
Le Tissier var en av de mest populære spillerne i Fantasiligaene, der supporterne valgte sine egne lag og ble bedømt ut fra den virkelige spillerens prestasjoner på banen. Han lanserte også sin video «Unbelievable». Han åpnet også en nattklubb kalt «Celebration Plaza» sammen med komiker og Southampton-supporter Mike Osman. Chelseas visestyreformann Matthew Harding var også en stor beundrer av Le Tissier, og var villig til å betale rekordsum for ham. Le Tissier takket imidlertid nei, og kort tid etterpå døde Harding tragisk i en helikopterulykke.
[rediger] Utklasser Schmeichel
Sjokkerende for supporterne trekker Alan Ball seg sommeren 1995 for å bli manager i Manchester City. Dave Merrington overtar, og Le Tissier starter sesongen med et hat-trick i 4-3 seieren over Nottingham Forest. Resten av sesongen går imidlertid trått, og han ender opp med bare 7 ligamål og 3 cupmål. Klubben ender på 17. plass. Fotball-EM 1996 gikk av stabelen på hjemmebane i England, men også denne gangen uten Le Tissier. Samme sommer blir Greame Souness manager i Southampton. Et av hans mest kjente mål kom høsten 1996 da Manchester United var på besøk på The Dell og Southampton vant 6-3, etter at Le Tissier lobbet over keeperkjempen Peter Schmeichel. Egil Østenstad scoret for øvrig hat-trick i den kampen. Klubben ender på 16. plass, med Le Tissiers 13 ligamål. Sommeren 1997 sier Souness opp jobben fordi han ikke klarer å samarbeide med styreformann Rupert Lowe, og dermed overtar Dave Jones. Sesongen ender med 12. plass
I 1998-99 er ikke lenger Le Tissier et soleklart førstevalg. Selv om han spiller mange kamper fra start, blir han ofte byttet ut. Sesongen er også kjent i Southampton som «The great escape», dvs. den sesongen de såvidt slapp unna nedrykk. Le Tissier scorte direkte på corner borte mot Crystal Palace FC, i en kamp der 14 000 Southampton-supportere sitter på tribunene. Spillere som James Beattie og Marian Pahars overtar nøkkelrollene i laget fra denne sesongen.
[rediger] Skadeproblemer, men et flott farvel
Dave Jones ble tiltalt i en politisak og forsvant etterhvert fra Southampton. Inn kom Le Tissiers barndomshelt, Glenn Hoddle, men denne gangen er han ikke glad for å få ham som sjef etter å ha blitt oversett så mange ganger på landslaget. Hoddle blir bare værende til han får tilbud om å overta Tottenham på slutten av 2001-02 sesongen, og dermed må Stuart Gray overta roret de siste kampene.
Han scoret det siste målet som noensinne ble laget på Southamptons gamle fotballbane, «The Dell», mot Arsenal 19. mai 2001. Etter å ha vært ute med skade store deler av sesongen ble han byttet inn når det nærmet seg full tid, til publikums store glede, og bare 5 dager etter sin egentlige avskjedskamp. Han scoret et spektakulært volleymål med venstrefoten fra utsiden av 16-meteren. Dette sikret Southampton 3-2 seier. Dette skulle vise seg å bli Arsenals siste bortetap på over et år.
I 2001-02 fikk manager Stuart Gray sparken til fordel for Gordon Strachan i oktober etter en grusom ligastart. Le Tissier slet mye med skader denne sesongen. Han prøver stadig å komme tilbake fra skade, men mislykkes gang på gang. I reservekampen mot Charlton Athletic 19. mars blir han igjen skadet, og forlater banen med tårer i øynene. 10 dager senere ringer Le Tissier til Rupert Lowe og forteller om planene om å legge opp etter sesongen. Dette overrasker ikke Southamptons supportere, men nyheten blir mottatt med sorg.
Var en stund kaptein i Southampton, men sa fra seg dette selv for å konsentrere seg om sitt eget spill. Toppscorer for Southampton: 1989-90, 1990-91, 1994-95, 1995-96 og 1996-97. Han spilte 443 ligakamper, 52 ligacupkamper, 33 FA-cupkamper og 12 andre offisielle kamper (totalt 540 kamper), der han scoret tilsammen 209 mål. Gjennom alle årene i Premier League, fikk han bare et rødt kort, i 1-3 kampen hjemme mot Liverpool 22. oktober 1995. Fikk 49 gule kort på 10 sesonger i Premier League, noe som gir et snitt på 4,9 pr sesong.
[rediger] Morsom testemonialkamp
Hans testemonial mot «England XI» ble spilt 14. mai 2002 foran 32 000 tilskuere. Kampen endte hele 9-9 og ga publikum flott underholdning, da Matthew Le Tissier bl.a. scoret Southamptons tredje og åttende mål. Lagoppstillinger under testemonialkampen:
Southampton: Neil Moss, Jason Dodd (Carl Le Tissier, 70), Garry Monk, Tahar El Khalej (Chris Baird, 63), Francis Benali (Imants Bleidelis, 73), Stuart Ripley (Ronnie Ekelund, 46), Rory Delap, Paul Telfer (Kevin Le Tissier, 70), Fabrice Fernandes (Gordon Strachan, 62, Fabrice Fernandes, 68), James Beattie (Kevin Davies, 30, Phillip Armitage, 75), Brett Ormerod (Matthew Le Tissier, 46).
Mål for Southampton: Ormerod, Ekelund, Matt Le Tissier, Davies, Fernandes, Carl Le Tissier, Kevin Le Tissier, Matt Le Tissier, Kevin Le Tissier
England XI: Tim Flowers (Dave Beasant, 46), Rob Jones (Dennis Wise, 46), Neil Ruddock (Rob Lee, 33), Russell Osman (Chris Waddle 46), Stuart Pearce, Peter Beardsley (Mitchell Le Tissier 86), David Batty, Paul Gascoigne, John Barnes (Ian Wright 33), Matthew Le Tissier (John Beresford 46), Alan Shearer (Kevin Keegan 75) (Alan Ball, 76).
Mål for England XI: Shearer, Wright, Keegan (pen), Mitchell Le Tissier, Mitchell Le Tissier, Mitchell Le Tissier (pen), Mitchell Le Tissier, en ballgutt, Mitchell Le Tissier.
I andre omgang ble Le Tissiers brødre, Kevin og Carl byttet inn. Det var da tilsammen 4 Le Tissier på banen, når man regner med Mark som dømte kampen. Senere i kampen satte England XI inn Matthew Le Tissiers 10 år gamle sønn Mitchell, som stjal showet og scoret 2 kjappe mål, før Kevin Keegan byttet seg selv ut mot en meget overrasket ballgutt. Innbytteren scoret umiddelbart, og la deretter opp til nok et mål fra 10-åringen Mitchell Le Tissier, i kampens siste spark på ballen.
[rediger] Landslaget
Han har også junior-, U21-, B- og A-landskamper for England. Debut for A-landslaget kom 9. mars 1994 mot Danmark (1-0 på Wembley). Han fikk tilsammen 8 landskamper men scoret ingen mål. Han ble oversett av daværende landslagssjef Terry Venables, som fikk massiv kritikk for å ikke inkludere Le Tissier. Han selv har uttalt at dersom han hadde vært italiensk eller fransk, ville han fått mange flere landskamper. Hans internasjonale gjennombrudd kom da han var kaptein, scoret hat-trick og la opp til et annet mål for Englands B-landslag mot Russland (4-1) før fotball-VM 1998, i en kamp der han også traff tverrligger to ganger. Selv med denne spektakulære innsatsen ble han droppet til VM-troppen av landslagssjef Glenn Hoddle. Selv i den foreløpige 30-mannstroppen ble han droppet. Hat-tricket i denne B-landskampen kom for øvrig etter at Hoddle hadde forlatt stadion, noe som skapte en holdning om at Hoddle ikke var rett mann for jobben som landslagssjef for England. Supporterne mente det var ironisk at England røk ut for Argentina i VM på straffesparkkonkurranse. Som innbygger på Guernsey kunne han velge hvilke av landslagene i Storbritannia han selv ville, i tillegg til at han kunne spilt for Frankrike. På et tidspunkt gikk det spekulasjoner om at han ville velge Skottland, selv om dette ble benektet av det skotske fotballforbundet og Le Tissier selv.
[rediger] Hans kvaliteter og karrieremuligheter
Le Tissier kunne bruke begge føttene like godt til både pasninger og skudd. Dette, sammen med hans lojalitet til klubblaget, gjorde ham meget populær blant Southamptons supportere. Han ble kjent som spilleren som scoret spektakulære mål med jevne mellomrom, ofte helt uventet mens klubben slet mot nedrykk. På grunn av dette fikk han kallenavnet «Le God» blant tilhengerne. Han hadde den unike evnen at han kunne score alle typer spektakulære mål. Men kritikerne hadde en tendens til å kalle ham en «luksusspiller», som ikke løp for laget bare for seg selv. Det var oppsiktsvekkende at han ikke valgte å gå til større klubber for å tjene mer penger og ha større sjanse til å vinne trofeer. Dette er helt uvanlig i dagens fotball, der penger blir stadig viktigere. I sin biografi fortalte han at han hadde avvist klubber som AC Milan og Chelsea, i tillegg til at han rev i stykker kontrakten han skrev med Tottenham[1] i 1991. Dette skjedde fordi hans daværende kone ikke ville flytte til London, og derfor ble han enig med Irving Scholar (styreformann i Tottenham) om å makulere kontrakten. Han har fått «bynøkkel» til Southampton og han har fått en VIP-boks på nye St. Mary's Stadium oppkalt etter seg. En leilighetsblokk som ble bygget på tomten til den tidligere fotballbanen «The Dell» er også oppkalt etter ham. 2. februar 2007 oppkalte flyselskapet «FlyBe» et fly etter Le Tissier[2]. Dette skjedde på hans hjemsted Guernsey. Dette var hovedsponsoren til Southampton som ønsket å hedre den tidligere storspilleren. Av fotballspillere er det kun Le Tissier og George Best som noensinne har fått et fly oppkalt etter seg. Representanten for Southampton, Lawrie McMenemy MBE, uttalte ironisk «Jeg håper FlyBe vet hva de gjør når de kaller opp flyet etter Matt. Han var aldri særlig rask og heller fantastisk i luften. Men de andre kvalitetene hans gjør ham til et flott valg, siden han var lojal og pålitelig. De som kom og så ham spille kjedet seg aldri». For tiden arbeider Le Tissier blant annet for Sky Sports som ekspertkommentator når de har lørdagskamper.
Le Tissier giftet seg med sin barndomskjæreste, Cathy, og de har to barn sammen. Paret ble imidlertid skilt i 1997 etter en utroskapssak[3] som ble slått stort opp i media, da Le Tissier hadde et forhold til den australske «såpeoperastjernen» Emily Symons (blant annet kjent fra serien «Home & Away»). Kona Cathy tok med seg barna og flyttet tilbake til Guernsey, mens Le Tissier ble sammen med Symons. Forholdet tok slutt i august 2000, en tid etter Symons hadde flyttet til England for å være med ham.
[rediger] Sesong for sesong
| Klubb | Ses | Kamper | Mål | Div | Plass | FA-cup | Liga-cup | E-cup | Manager |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Southampton FC | 1986-87 | 12/12 | 6 | 1 | 12 | 3. runde | Semi-fin | - | Chris Nicholl |
| Southampton FC | 1987-88 | 10/9 | 0 | 1 | 12 | 4. runde | 2. runde | - | Chris Nicholl |
| Southampton FC | 1988-89 | 21/7 | 9 | 1 | 13 | 3. runde | 5. runde | - | Chris Nicholl |
| Southampton FC | 1989-90 | 35 | 20 | 1 | 7 | 5. runde | 5. runde | - | Chris Nicholl |
| Southampton FC | 1990-91 | 34/1 | 19 | 1 | 14 | 5. runde | 5. runde | - | Chris Nicholl |
| Southampton FC | 1991-92 | 31/1 | 6 | 1 | 16 | 6. runde | 4. runde | - | Ian Branfoot |
| Southampton FC | 1992-93 | 40 | 15 | PrL | - | Alan Ball | |||
| Southampton FC | 1993-94 | 38 | 25 | PrL | - | Alan Ball | |||
| Southampton FC | 1994-95 | 41 | 19 | PrL | 10 | 5. runde | 3. runde | - | Alan Ball |
| Southampton FC | 1995-96 | 34 | 7 | PrL | 17 | 6. runde | 4. runde | - | Dave Merrington |
| Southampton FC | 1996-97 | 25/6 | 13 | PrL | 13 | 3. runde | 5. runde | - | Graeme Souness |
| Southampton FC | 1997-98 | 26 | 11 | PrL | 12 | Dave Jones | |||
| Southampton FC | 1998-99 | 29 | 7 | PrL | 17 | Dave Jones | |||
| Southampton FC | 1999-00 | 18 | 3 | P15rL | 15 | Dave Jones og Glenn Hoddle | |||
| Southampton FC | 2000-01 | 8 | 1 | PrL | 10 | Glenn Hoddle og Stuart Gray | |||
| Southampton FC | 2001-02 | 4 | 0 | PrL | 11 | Stuart Gray og Gordon Strachan |
[rediger] Litteratur
- Le Tissier, Matthew, Le Tiss: The Autobiography[4]
Orion (2005), ISBN 978-0752868493.
