Mexicos historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mexico var åstedet for oppblomstringen av flere høykulturer gjennom 3000 år før den spanske erobringen fra 1519 av. I 300 år var Mexico en av Spanias viktigste kolonier i den nye verden, før landet fra 1821 av har vært et selvstendig land. Mens 1800-tallet var preget av omfattende politisk ustabilitet, var perioden etter den meksikanske revolusjonen 1910-20 preget av partiet PRIs maktdominans. Denne vedvarte fram til presidentvalget i år 2000.
Innhold |
[rediger] Prekolumbiansk historie
Menneskene nådde Mexico fra nord for kanskje 18 000 år siden. På dette tidspunktet var klimaet fuktigere i det sentrale høylandet, og tilgangen på mat var bedre enn i dag, blant annet jaktet man på mammut, hester og andre dyr som senere døde ut. En gradvis opptørking fant sted som følge av issmeltingen lenger nord på kontinentet. De første eksperimenteringene med jordbruk fant sted ca. 9000 f.Kr., mens maisdyrkingen begynte ca. 5000 år før Kristus i Tehuacán-dalen i Puebla. Etterhvert utviklet det seg en bofast kultur i de sentrale og sørlige delene av landet, og dyrking av kulturplanter som chili, tomat, grønn tomat og avocado var karakteristisk for jordbruksproduksjonen, i tillegg til mais.
En rekke høykulturer utviklet seg fra 1200 f.Kr og framover. Vår kunnskap om disse kulturene bygger på arkeologiske funn, og vi kjenner ikke deres språk eller etniske opphav. Alle høykulturene ble utviklet i det kulturgeografiske området Mesoamerika, som strakk seg fra en linje mellom Guadalajara og Tampico i nord gjennom hele det sentrale og sørlige Mexico, Belize, Guatemala, El Salvador og Honduras. Kulturene her påvirket hverandre gjensidig, og religion, verdensbilde, kunst, kultur, teknologi viser mange fellestrekk i hele perioden.
Nord for linja mellom Guadalajara og Tampico bodde en lang rekke stammer og folk som ble kalt chichimecas av aztekerne, eller barbarer. Her levde de fleste som jegere og sankere, og kun få og spredte jordbrukskulturer oppsto.
[rediger] Olmekerne
Den eldste høykulturen, fra mange århundrer før Kristi fødsel, var den olmekiske, og blomstret på Gulfkysten. Olmekerne hadde sine kjerneområder i de nåværende delstatene Veracruz og Tabasco. Deres direkte kulturelle innflytelse rakk imidlertid mye lenger, og kan spores så langt sørøstover som til El Salvador. Olmekerne dominerte i sine områder fra omkring 1200 f.Kr. til ca 400 e.Kr.. Olmek-kulturen gjenfinnes først og fremst i form av de store steinhodene.
[rediger] Teotihuacán
I perioden 100-600 e.Kr. blomstret storbyen Teotihuacán i området rett nord for Mexico by. Innbyggertallet i denne byen er anslått til 200 000, og var dermed en av verdens største byer. I sin storhetstid på 500-600-tallet kontrollerte Teotihuacán store deler av Mesoamerika. Vi kjenner i dag ikke til den etniske tilhørigheten til innbyggerne, men mye taler for at ulike etniske grupper bodde i byen. Rundt år 750 ble imidlertid Teotihuacán plyndret av chichimekere («barbarer») fra nord, muligens etter intern strid i byen. Årsakene til Teotihuacáns sammenbrudd er gjenstand for diskusjon, en av de framherskende teoriene er at press på ressursene skapte erosjon. Dette førte til matmangel, og da vendte byens befolkning seg mot herskerne som ikke kunne beskytte dem mot gudenes vrede.
[rediger] Tolkekerne
Denne kulturen ble etterhvert avløst av toltekerne, som hadde sin hovedstad i det som nå er ruinbyen Tula. De kom til å dominere mye av det sentrale Mexico fra 900-tallet til 1100-tallet. Opprinnelig var dette et miliaristisk nomadisk folk, og det var antagelig de - eller deres forløpere - som plyndret byen Teotihuacan (ca. 750). Etter at de slo seg mer til ro, samlet de under seg en rekke småstater. De ble drevne tempelbyggere, og deres innflytelse strakte seg langt. Det kan belegges en kraftig toltekisk innflytelse på den postklassiske mayakulturen, noe som er særlig påtakelig i Chichen Itza. Toltekiske gjenstander er blitt funnet så langt unna som i Costa Rica.
Det antas at toltekernes rike ble knust omkring år 1200 av et nomadisk krigerfolk som, i likhet med rekke andre slike folk, ble kalt chichimekere (et aztekisk ord som betyr barbarer). Aztekernes herskerslekt regnet seg som etterkommere av toltekerne via den hellige by Colhuacán.
[rediger] Mayaene
I relativ avstand fra det sentrale Mexico blomstret maya-kulturen på Yucatán-halvøya og i lavlandet i Chiapas, samt i Belize, Guatemala, Honduras og El Salvador. Mayaene er kjent for sine store tempelkomplekser med kompliserte vannanlegg, for sin skrift og for sin avanserte astronomi og kalender. Denne kulturen nådde sitt høydepunkt på 900-tallet, da den av omdiskuterte årsaker ser ut til å ha brutt sammen, noe som førte til at mange av mayabyene ble overlatt til jungelen. Det ser ut til at tolkerne fra høylandet invaderte delere av Maya-områdene på 900-tallet. I noen deler av området overlevde imidlertid mayakulturen, eksempelvis i høylandet i Chiapas. Mayaene gjorde f.eks. sterk motstand mot den spanske eroberingen i 1540-årene.
[rediger] Aztekerne
Den siste kulturen som blomstret i det sentrale høylandet, var nettopp aztekerne, fra 1326 av. Aztekerne, eller som de selv kalte seg; mexica'ene (utt: mesjíka), vandret sannsynligvis inn fra nord, i en sagnomspunnet vandring fra Aztlán, et mytisk sted som av og til stedbindes til øya Mexicaltitán i Nayarit. Vandringen endte der de så en ørn ete en slange på en kaktus. Dette så de på øya Tenochtitlán i Texcoco-sjøen, og dermed endte vandringen her. Den lille øya vokste utover på grunn av jordbruket på chinampas, flytende hager på flåter. Til å begynne med måtte aztekerne godta overherredømme fra sterkere naboer, men de klarte snart å sette seg i respekt. Utover 1400-tallet tok de kontroll over store deler av Mesoamerika, fra Bajío-området i nord til Tehuantepec-eidet i sør. Også Soconusco, kystsletta i Chiapas, ble underlagt aztekerne på slutten av 1400-tallet. Imidlertid var det noen som klarte å stå imot; zapotekerne på Tehuantepec-eidet avviste en omfattende invasjon i 1496, og purépecha-folket i Michoacán klarte med sine metallvåpen å stå imot aztekerne. Tlaxcala i det sentrale høylandet beholdt også sin uavhengighet, men mange forskere tror dette skyldes at aztekerne ønsket å beholde en fiende som kunne levere kandidater til menneskeofringene.
Alle de meksikanske folkeslagene og kulturene praktiserte menneskeofringer. Hos aztekerne hadde imidlertid dette stort omfang, og ofrene ble funnet blant nabofolkene, slik som det uavhengige Tlaxcala. De undertvungne folkeslagene måtte også sende noen av sine som offergaver til aztekerne. I 1487 ble kanskje 20 000 mennesker ofret ved innvielsen hovedpyramiden i det store templet i Tenochtitlán.
Mens hodeskallene ble stilt ut på egne stativer, ble kjøttet spist av befolkningen. Det hatet de omliggende stammer hadde bygget opp mot aztekerne gjennom generasjoner var en viktig årsak til at den spanske erobring av landet lot seg gjennomføre med relativ letthet. De så på spanjolene med deres rustninger, skjegg og hester som guddommelige redningsmenn.
[rediger] Andre kulturer
Også i andre områder av Mexico oppsto det høykulturer. I Oaxaca blomstret Zapotek- og Mixtec-kulturene, sentrert rundt Monte Albán. Michoacán var åsted for purépecha-riket, som sto i mot aztekisk dominans.
Nord-Mexico, nord for en linje mellom Tampico og Guadalajara, var befolket av "chichimekere" - aztekernes ord for barbarer, og var stort sett preget av jeger- og samlerkulturer. Imidlertid blomstret byen Paquimé helt nord i Mexico fra 900-tallet til 1340.
[rediger] Ny-Spania
I perioden 1521 til 1821 inngikk Mexico i det spanske verdensimperiet. Kolonien ble kalt Nueva España, eller Ny-Spania.
[rediger] Spansk erobring
Den europeiske erobringen begynte i 1519, da den spanske conquistadoren Hernán Cortés gikk i land det sted som i dag er kjent som Veracruz. Etter noen innledende slag ved kysten og ved Cholula ble Hernán Cortés invitert til å komme til Tenochtitlán som Moctezumas, aztekerkongens, gjest. Sammen med flere hundre spanske soldater og mange tusen allierte styrker, først og fremst totonakere og tlaxcaltekere, ble han innkvartert i byen. Vinteren 1519-20 ble tilbragt i Tenochtitlán, mens forholdet mellom aztekerne og spanjolene ble stadig dårligere. Aztekerne reagerte på den priviligerte posisjonen europeerne og de tidligere fiendene nøt, mens spanjolene var sjokkerte over menneskeofringene som regelmessig fant sted ved helligdommene rundt om i byen. Midt oppe i dette forholdt Moctezuma seg svært lojal mot spanjolene. Hans oppførsel fremstår som en gåte i historien, men blir ofte forklart med sagnet om gudekongen Quetzalcoatl som skulle komme tilbake. Det har blitt foreslått at han trodde at Cortés var Quetzalcoatl. Den spanske guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés. Cortés dro da med ca. 2/3 av sin styrke tilbake til kysten, tok opp kampen med soldatene, beseiret dem og overtalte dem til å bli med på erobringen. Vel tilbake i Tenochtitlán toppet det seg mellom aztekerne og spanjolene, og Montezuma ble drept. Det er usikkert om det var spanjolene eller misfornøyde aztekere som gjorde det. Spanjolene flyktet natta til 30. juni, og fullastet med gull og skatter som mange av dem var, ble mange drept eller fanget og ofret til gudene. Denne natta kalles for la noche triste, den triste natta. De som overlevde, inkludert Cortés, tok tilflukt i Tlaxcala. En av Cortés' soldater etterlot imidlertid den farligste suveniren, nemlig koppesmitte. Koppeepidemien herjet i Tenochtitlán og utover i aztekerriket, men nådde ikke Tlaxcala. Våren 1521 kom så spanjolene og tlaxcaltekerne tilbake. De bar med seg båter som ble satt sammen og sjøsatt på Texcoco-sjøen. Dermed kunne de isolere hovedstaden og sulte den ut. Aztekerne gjorde imidlertid sterk motstand, og lot heller hovedstaden bli mast i stykker av spanske kanoner ennå overgi seg. Til slutt, 13. august 1521, opphørte motstanden, og de fleste av de resterende innbyggerne ble massakrert av spanjolene.
Den sentrale delen av Mexico ble så erobret i løpet av 1520-tallet, og ca. 1540 ble Yucatán-halvøya erobret av Francisco Montejo. Dermed var hele Mexico sør for Chichimec-linja erobret. Erobringene videre nordover skulle imidlertid bli mer krevende og langvarige.
[rediger] Massedød
Spanjolene betraktet sine menneskeofrende motstandere som onde og demoniske, og slaktet ned store antall aztekere. Andre ble drevet til hardt slavearbeid med høy dødelighet. Men aller flest liv blant indianerne krevde sykdommer som fulgte med europeerne, og som befolkningen i «den nye verden» ikke hadde utviklet noe immunforsvar imot. I Europa relativt harmløse sykdommer som vannkopper, meslinger osv. drepte svært mange mennesker i Mexico, enda flere døde av sykdommer som kopper og tyfus.
Beregninger anslår at i den regionen som kalles Mesoamerika bodde det 18 millioner mennesker i 1519. Ved århundrets slutt var tallet redusert til ca. 2 millioner urfolk.
[rediger] Kolonien Ny-Spania
Etter erobringen fikk conquistadorene tildelt hver sine områder, kalt «encomiendas». Conquistadoren fikk da ansvaret for å kristne «sine» urfolk. Til gjengjeld måtte de arbeide for ham. Dette systemet var så nært slaveri som det går an å komme. Etterhvert virket prester og munker mot encomienda-systemet, og biskopen av Chiapas, Bartolomé de las Casas og andre gjorde en utrettelig innsats for urfolket. Han foreslo som den første å innføre afrikanere for å avhjelpe mangelen på arbeidskraft i den nye kolonien. Etterhvert ble et stort antall afrikanere brakt som slaver, spesielt til sukker- og kaffeplantasjene i de tropiske kystområdene.
[rediger] Katolisisme og lærdom
Den katolske religionen fikk fotfeste, særlig etter at den mørkhudete Jomfruen av Guadalupe viste seg i 1531, samtidig som tiggermunker som fransiskanere, dominikanere, augustinere og mercedarianere opprettet misjonsstasjoner og skoler over hele landet.
Det ble tidlig opprettet skoler for indianerne. Biskop Zumárraga av Mexico by opprettet allerede i 1534 det berømte Collegio de Santa Cruz for aztekerne og andre indianere i Tlaltelolco. I 1540-årene var leseferdigheten blant utbefolkningen såpass fremskreden at biskop Zumarraga lot utvikle en katekisme på nahuatl-språket. Samtidige kilder bærer vitnesbyrd om indianernes temmelig raske inkulturasjon innen spansk kultur, både som forfattere (på nahuatl, spansk og til og med latin) og komponister og musikanter. I 1553 var det tre viktige kollegier i kolonien: Den før nevnte i Tlaltelolco for indianerne, San Juan de Letrán for mestisene (begge under fransiskanernes ledelse), og et tredje for spanjoler og criollos som ikke ønsket å menge seg med de andre. Samme år, den 3. juni 1553, åpnet også universitetet i Mexico, med alle de fakulteter og privilegier som hjemlandets mest prestisjefylte universitet, det i Salamanca, nøt godt av. De fremste lærekrefter var medlemmer av dominikanerordenen.
[rediger] Kolonisering nordover
Munkeordnene var en viktig del av koloniseringen, fordi de arbeidet for å omvende urfolket til katolisismen, og dermed passiviserte dem. De eldste finnes i og rundt Mexico by. Etterhvert ble også mer fjerntliggende områder nådd av munkenes misjonsiver. De første områdene i nord var gruvebyer som Zacatecas og San Luis Potosí. Nye kolonier kom også til i fjerntliggende områder i nord som Monterrey og Saltillo i 1577 og Santa Fe i dagens New Mexico i 1608, og på begynnelsen av 1700-tallet nådde også misjonærene langt inn i Texas. Fransiskanernes misjonsstasjoner nordover langs Stillehavskysten inkluderte slike som senere ble storbyer i den amerikanske delstaten California. Mision San Francisco de Asís ble til San Francisco, Mission San Diego de Alcalá ble til San Diego. Storbyen Los Angeles vokste opp rundt en kirke som var påtenkt som kjernen i en fransiskanermisjon, Nuestra Señora La Reina de Los Angeles de Porciúncula (misjonen ble til slutt anlagt like i nærheten, med et annet navn). De nordligste misjonene ble anlagt på slutten av 1700-tallet nord for San Francisco, hvor de etterhvert støtte sammen med russisk fremrykking.
Befolkningen i disse nordlige områdene var imidlertid svært liten gjennom hele kolonitida. Krigerske folkegrupper som apachene og comanchene lå i konstant krig med de små koloniene, og ørkenstrøkene ga mindre utbytte enn de rikere områdene i sør. De spanske koloniene i nord hadde en blandet befolkning av europeere og urfolk fra de sentrale områdene, slik som de lojale tlaxcaltekerne.
[rediger] Raseskille
De tre hundre år med spansk velde hadde et klart skille mellom rasenes innbyrdes stilling og rettigheter. Nederst sto de afrikanske slavene, så urbefolkningen, deretter fulgte mestisene, og så "criollos", europeere født i Mexico. De eneste som kunne inneha offentlige posisjoner var imidlertid "peninsulares", ofte kalt med skjellsordet gachupines, folk født i på den iberiske halvøya, selv om de ofte hadde en sosialt sett beskjeden bakgrunn fra Spania. I kolonitida fantes det svært presise betegnelser på de ulike raseblandingene, betegnelser som i dag er helt ute av språket fordi meksikanerne har mistet oversikten over sitt genetiske opphav. Når man ser på klasseforskjellene mellom gruppene og sammenligner med det som var det fremherskende i for eksempel de britiske og de nederlandske kolonier, må det likevel sies at det ikke dreide seg om en så klar rasisme. Både engelskmenn og nederlendere holdt en langt større avstand til de "innfødte" enn tilfellet var i de spanske kolonier. Der var raseblanding langt vanligere og mer akseptert, noe som bevitnes av de relativt store befolkningssegmenter som åpenbart har blandet europeisk-indiansk bakgrunn. Geografiske fordrivelser og apartheid-lignende praksis var relativt sjeldne foreteelser.
[rediger] Økonomi
Mexico var blant Spanias rikeste kolonier, og bl.a. sølvgruvene i den sentrale delen av landet, f.eks. i Taxco og Guanajuato, ga grobunn for økonomisk vekst. Jordbruk og fedrift var viktig, spesielt i det fruktbare beltet Bajío, samt de store plantasjene for sukker og kaffe i Veracruz. Oaxaca ble en viktig by takket være handelen med cochinille, en rødfarge utvunnet av lus på kaktus. Store byer som Mexico by, Puebla, Guadalajara og andre var sentra for lærdom, kunst og handel. Kolonien Filippinene ble fra 1572 av kolonisert fra Mexico, og handelen Filippinene-Spania gikk via Mexico, over havnene Acapulco på stillehavssiden og så Veracruz på den karibiske siden. Allerede tidlig ble denne blomstrende handelen truet av engelske, nederlandske og franske pirater. Viktige havner som Veracruz og Campeche ble sterkt befestet etter flere ødeleggende piratangrep.
[rediger] Uavhengighetskamp
I 1767 ble de innflytelsesrike jesuittene utvist fra det spanske rike, noe som sterkt preget kolonien. Jesuittene hadde lånt ut penger til kjøpmenn og jordeiere, og den påfølgende gjeldsinndrivelsen var smertelig for store deler av befolkningen. Motsetningsforholdet mellom "criollos" og "peninsulares", sammen med generell misnøye, skattetrykk og til sist Napoleons inntog i Spania, utløste uavhengighetskampen fra 1810 av. Oppdagelsen av en sammensvergelse i flere byer i Bajío-området førte til at presten Miguel Hidalgo i sin grito de la independencia i kirken i Dolores Hidalgo erklærte Spania krig, og fikk med seg store menneskemengder. En hær på 80 000 mann gjorde etterhvert store landevinninger og erobret alle byene i den rike, vestre delen av landet. Avgjørelsen om ikke å ta Mexico by i 1811 var imidlertid skjebnesvanger, og snart slo de spanske regjeringsstyrkene tilbake og erobret de fleste byene. I den opprørske byen Guanajuato trakk spanjolene lodd om hvem av byens borgere som skulle tortureres og henrettes. Miguel Hidalgo og en rekke opprørsledere ble drept, og hodene ble utstilt til skrekk og advarsel. Motstandskampen fortsatte imidlertid i avsidesliggende områder, og i 1813 møttes en riksforsamling i byen Chilpancingo i Guerrero for å bli enige om en grunnlov for den framtidige staten. Her ble blant annet kravet om opphevelse av slaveriet fremmet. Den nye lederen for motstanden var Jose Maria Morelos y Pavon, som ble skutt i Ecatepec i 1815. Omslaget kom endelig da den spansktro generalene Vicente Guerrero skiftet side, og dermed framtvang en spansk evakuering i 1821.
[rediger] Den meksikanske republikk før revolusjonen
[rediger] Uavhengighet
Etter uavhengigheten erklærte Agustín de Iturbide seg som keiser av Mexico i 1822. Allerede i 1823 ble han avsatt, og republikken ble gjeninnført. Samtidig pågikk det krigføring om Mellom-Amerika, som ikke ønsket å være en del av Mexico. Det endte med at Yucatán-halvøya og Chiapas forble meksikansk, mens Guatemala og de øvrige landene dannet en egen republikk.
[rediger] Territorielle tap
Også i Texas, som hadde tilhørt den meksikanske kolonien siden 1600-tallet, var det uro, og i 1836 erklærte teksanerne seg uavhengig under sterkt påtrykk fra den nyankomne engelsktalende befolkningen i staten. General Antonio López de Santa Anna, som var en sentral figur i politikk førte an i en mislykket militærmanøver for å slå ned opprørerne.
I 1841 brøt også Yucatán-halvøya med sentralregjeringen, og ble først gjeninnlemmet i Mexico i 1848. I 1846 til 1848 førte en krig med USA til at store deler av landet, inkludert hovedstaden, ble okkupert, og i fredsavtalen måtte Mexico avstå Øvre California, det som i dag er Utah, Nevada, Colorado, New Mexico, Arizona og Texas til USA. Dette området var på ca. 2 millioner kvadratkilometer, og utgjorde halvparten av Mexico.
I 1853 kjøpte USA en del av dagens Arizona og New Mexico i det som kalles Gadsten-kjøpet. Pengene gikk stort sett rett i lommen til general SantaAnna, noe som skapte stor misnøye i Mexico, og bidro til å marginalisere ham innen politikken.
[rediger] Fransk invasjon
I 1863 ble Mexico erobret av franske tropper, som innsatte Keiser Maximilian som meksikansk keiser. Bakgrunnen for invasjonen var Mexicos manglende evne og vilje til å betale utenlandsgjeld. Under ledelse av den karismatiske reformatoren zapotek-indianeren Benito Juárez ble imidlertid Maximilian drevet tilbake, og ble til slutt tatt til fange og henrettet i 1867.
[rediger] El Porfiriato
Etter en reformperiode ble Mexico mot slutten av 1800-tallet styrt av den diktatoriske Porfirio Diaz, som gjennomførte storstilte utbygginger av veier og jernbaner, samt prestisjeprosjekter i Mexico by og andre storbyer. Mye av midlene til investeringen kom fra utlandet. Rikdommen ble imidlertid stadig skjevere fordelt, og småbønder i store deler av Mexico ble fratatt jorda, noe som førte til utbredt sosial misnøye. Porfirio Diaz benyttet også svært hardhendte metoder for å holde på makten, og gikk ikke av veien for arrestasjoner og politiske mord.
[rediger] Den meksikanske revolusjonen
I 1910 utbrøt Den meksikanske revolusjonen. Den liberale opposisjonsføreren Francisco I. Madero vant overraskende årets presidentvalg, som ble underkjent. Et bredt, folkelig opprør sørget imidlertid for å få Madero til makten igjen. Porfirio Diaz ble avsatt og dro i eksil i 1911, og Mexico ble kastet ut i en endeløs kamp mellom ulike opprørsgrupper og regjeringssoldater. To av revolusjonens største motstandskjempere er Pancho Villa, som dannet en kraftfull hær i den nordlige delen av landet, og Emiliano Zapata som opererte i den sentrale delstaten Morelos. I 1913 grep den konservative Victoriano Huerta makten, avsatte Madero, som så ble henrettet. I 1917 ble hovedstaden tatt av opprørerne, og en ny grunnlov som fortsatt gjelder, ble utarbeidet. Revolusjonen spiser imidlertid sine barn, og i 1919 ble Zapata myrdet, Pancho Villa døde i 1923. Revolusjonen kostet sannsynligvis en million liv i Mexico, og var preget av stor brutalitet.
[rediger] Mexico etter revolusjonen
Siden revolusjonen ble avsluttet i 1920, har Mexico vært preget av politisk ro under partiet PRIs maktdominans. Dette hegemoniet ble først brutt i år 2000.
[rediger] Mellomkrigstid og etterkrigstid
Etter revolusjonen holdt opprørerne sitt løfte til folket om jordreformer, og i løpet av årene etter revolusjonen ble de store jordegodsene, haciendaene, i all hovedsak oppstykket og gitt til småbønder. Unntaket var delstaten Chiapas, hvor jordeierne klarte å holde tett kontroll over samfunnet. De revolusjonære dannet i 1929 partiet Partido Nacional Revolucionario (PNR), som senere ble omdøpt til Partido Revolucionario Institicional (PRI). Dette partiet holdt på makten fram til valget i 2000. I noen perioder har PRI vært svært populært i brede lag av befolkningen, i andre perioder har PRI brukt udemokratiske metoder som valgfusk og politisk vold for å holde på makten.
[rediger] Religionsstrid
Grunnloven av 1917 var sterkt anti-katolsk, og ble fulgt opp med en rekke anti-katolske tiltak. i 1924 ble disse tiltakene ytterligere skjerpet, slik at man kunne tale om en regulær forfølgelse. Dette utløste en katolsk-konservativ geriljabevegelse, cristeros, som på 1920-tallet fikk sterk støtte i Jalisco, Michoacán og delstatene rundt. Fra myndighetenes side ble forfølgelsene ytterligere skjerpet, med en serie av massehenrettelser, blant annet i Guadalajara, også av prester som ikke hadde vært involvert i de væpnede konflikter verken med råd eller dåd. Den katolske kirke fikk på denne måten en rekke martyrer. Den kanskje best kjente var pater Miguel Pro. Denne jesuittpresten ble henrettet uten rettergang eller dom i november 1927, fordi regjeringen mente at han i sin prestegjerning hadde trosset myndighetene. Regjeringen spredte fotografier av henrettelsene for på den måten å skremme opprørerne til underkastelse, men bildene virket tvert imot oppflammende. Cristerosene ble inspirert til å følge pater Pro inn i martyriet, opprøret grep mer om seg. Det var ikke før i 1929 at stridighetene ble avsluttet, etter megling fra både Vatikanet og USA. Den katolske kirken truet etter hvert med ekskommunisering av katolikker som ikke rettet seg etter myndighetene.
[rediger] Nasjonaliseringen av oljen
Økonomisk vekst og en utbygging av industri for å skaffe landet arbeidsplasser og velstand var prioritert i 1930-årene. Dette førte til større politisk ro i landet. President Lázaro Cárdenas del Río nasjonaliserte landets oljeressurser i 1938, noe som førte til internasjonal boikott av landet. Det varte imidlertid ikke lenge, da Mexicos samarbeid ble nødvendig da 2. verdenskrig brøt ut. Cárdenas utviklet også dedazo-skikken, (av dedo, finger), som betød at den sittende presidenten pekte ut den neste presidenten. Dette sementerte ytterligere PRIs dominans i politikken.
1940- og 50-tallet var preget av økonomisk oppsving, blant annet drevet fram av eksportmulighetene som følge av USAs krigsdeltakelse, samt mangelen på importvarer som igjen fremmet innenlandsk industriutvikling. Mexico deltok også i 2. verdenskrig på alliert side, og sendte mindre troppestyrker til krigen i Stillehavet. Etterkrigstiden var preget av fortsatt økonomisk vekst. Revolusjonens grunnlov..
[rediger] Olympisk uro
I 1968 arrangerte Mexico by OL, og i forkant ble hundrevis av studenter massakrert under en demonstrasjon i Tlatelolco i Mexico by. Mexico arrangerte Fotball-VM i 1986.
[rediger] Fra boom til pesokrise
1980-årene var preget av de høye oljeprisene. Dermed blomstret økonomien, og man snakket om at Mexico kunne ta steget fra å være et utviklingsland til et industriland. En del av den økonomiske framgangen var imidlertid basert på lån fra det internasjonale pengemarkedet. I 1994, ved utgangen av Carlos Salinas' presidentperiode, falt pesoen kraftig i verdi, noe som førte landet ut i dyp krise, en krise som Carlos Salinas fikk skylden for, og meksikanerne er overbevist om at dette skyldes at presidenten beriket seg personlig i forbindelse med en valutareform. Et kraftig fall i kjøpekraften, stor arbeidsledighet og en eksplosjonsartet økning i kriminalitet og utvandring til USA var følgene av krisen. Denne krisen førte i sin tur til allmenn diskreditering av partiet PRI og undergraving av PRIs maktmonopol. De store 1. mai-paradene på Stortorget, Zócalo, i Mexico by, som tidligere hadde vært velregisserte oppvisninger, måtte nå tones kraftig ned, da man ikke lenger kunne være sikker på hvordan folkemengden skulle oppføre seg.
[rediger] Krise i Chiapas
1. januar 1994 startet også Zapatista-opprøret i den sørlige delstaten Chiapas. I denne delstaten, som ikke hadde gjennomgått noen jordreform i revolusjonsårene, var misforholdet mellom det fattige urfolket og den rike overklassen spesielt graverende. Okkupasjonen av byen San Cristóbal de las Casas ble snart opphevet av regjeringsstyrker, men opprørerne lyktes i å rette verdens oppmerksomhet mot urettferdigheten i delstaten.
[rediger] PRIs fall
President Ernesto Zedillo gjennomførte i sin periode 1994-2000 en omfattende økonomisk snuoperasjon som langsomt fikk landet på beina igjen. Desillusjonerte meksikanere ventet seg den tradisjonelle krisen ved slutten av el sexenio (seksårsperioden), men dette inntraff ikke. Imidlertid fikk ikke PRI uttelling for økt stabilitet ved neste presidentvalg. Et stridsspørsmål i perioden var også tilslutningen til TLCAN (på engelsk NAFTA, den nordamerikanske frihandelstraktaten) som trådte i kraft 1. januar 1994, og som i årene etterpå på den ene sida utsatte jordbruksprodusenter og beskyttet industri for konkurranse, men som på den andre sida etablerte en omfattende industri av maquiladoras, forbruksvarefabrikker, langs grensen til USA.
I 2000 måtte PRI gi fra seg makten til Vicente Fox fra det konservative partiet PAN. Nytt presidentvalg fant sted i juli 2006, med Felipe Calderón fra samme parti som vinner. I Fox' presidentperiode har Mexico langsomt bygd seg opp igjen etter peso-krisen. Politisk har PRI fortsatt holdt på makten i mange av delstatene, og fortsetter å vinne guvernørvalg. Ved presidentvalget i 2006 klarte de imidlertid ikke å få mer en vel 22% av stemmene. Også det venstreorienterte partiet, PRD, anført av Mexico bys tidligere ordfører Andrés Manuel López Obrador står politisk sterkt, og tapte presidentvalget med knapp margin. Utviklingen i Mexico går mot en politisk landskap som ligner det søreuropeiske, med et stort kristeligdemokratisk parti og et stort sosialdemokratisk parti, slik som i land som Spania og Italia. Politisk innhold og politisk retorikk er dermed svært annerledes enn i USA, som både er nærmeste nabo og overlegent største handelspartner.
[rediger] Litteratur
- Daily Life of the Aztecs, on the Eve of the Spanish Conquest , Jacques Soustelle, Stanford University Press, 1970, ISBN 0804707219
- Mexico: From the Olmecs to the Aztecs, Michael Coe, Thames & Hudson, 2004, 5th edition, ISBN 050028346X
- 1491 : New Revelations of the Americas Before Columbus, Charles Mann, Knopf, 2005, ISBN 140004006X
- American Holocaust: The Conquest of the New World, David Stannard, Oxford University Press, 1993, Rep edition, ISBN 0195085574
- Mexico Profundo, Guillermo Bonfil Batalla, University of Texas Press, 1996, ISBN 0292708432
- Mexico's Indigenous Past, Alfredo Lopez Austin, Leonardo Lopez Lujan, University of Oklahoma Press, 2001, ISBN 0806132140
- American Indian Contributions to the World: 15,000 Years of Inventions and Innovations , Kay Marie Porterfield, Emory Dean Keoke, Checkmark Books, 2003, paperback edition, ISBN 0816053677
- Great River, The Rio Grande in North American History, Paul Horgan, Holt, Rinehart and Winston, reprint, 1977, in one hardback volume, ISBN 0-03-029305-7
- An Archaeological Guide to Central and Southern Mexico, Joyce Kelly, University of Oklahoma Press, 2001, ISBN 080613349X
- The Course of Mexican History , Michael C. Meyer, William L. Sherman, Susan M. Deeds, Oxford University Press, 2002, ISBN 0195148193
- Skywatchers : A Revised and Updated Version of Skywatchers of Ancient Mexico , Anthony Aveni, University of Texas Press, 2001, ISBN 0292705026
- The Olmecs: America's First Civilization, Richard A. Diehl, Thames & Hudson , 2004, ISBN 0500021198
- The Broken Spears: The Aztec Account of the Conquest of Mexico , Miguel Leon-Portillo, Beacon Press, 1992, ISBN 0807055018
- Prehistoric Mesoamerica: Revised Edition, Richard E. W. Adams, University of Oklahoma Press, 1996, ISBN 0806128348
- Michael Snodgrass, Deference and Defiance in Monterrey: Workers, Paternalism, and Revolution in Mexico, 1890-1950 (Cambridge University Press, 2003)(ISBN 0521811899)
[rediger] Eksterne lenker
- "Aztec" Information – Bakgrunnen for ordene azteker og Aztlan, samt ordet mexica.
- The "Aztec" abacus calculator – Prekolumbiansk regnemåte basert på tallet 20
- Mexico's Astronomical Heriage – Meksikansk astronomisk arv
- History of Mexico – Mexicos historie
- Mexico: From Empire to Revolution – Getty research Institutes fotosamlinger om meksikansk historie og kultur fra 1857 til 1923
- US-Mexican War – Amerikansk oversikt over felttoget som endte med Guadalupe Hidalgo-traktaten 1848, med lenker til militære kilder i USA.
- The Mexica Movement – Non-profit-organisasjon til fremme av fornyelse av prekolumbiansk meksikansk kultur.
- Civilizations in America – Meksikanske høykulturer
