Midgard (Tolkien)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Midgard (engelsk: Middle-earth) er navnet på kontinentet der J.R.R. Tolkiens historier finner sted. Selve ordet midgard er en språklig oversettelse fra det gammelengelske ordet middangeard, som refererer til denne verdenen - menneskenes land. Tolkien oversatte "Midgard" som Endor (eller noen ganger Endóre) og Ennor på de alviske språkene Quenya og Sindarin. Mytologisk sett var den nordlige delen av Endor Euroasia (det ene, samlede kontinentet for flere millioner år siden).
Mye informasjon om Midgard er basert på verker som Tolkien aldri fullførte.
Innhold |
[rediger] Navnet
Midgard ble ikke oppfunnet av Tolkien, da ordet allerede eksisterte i gammelengelsk som middangeard. Det er engelsk for hva grekerne kalte οικουμένη (oikoumenē). Også ordet "Mediterranean" kommer fra to latinske ord, medi som betyr "midten" og terra som betyr "jord".
Tolkien begynte å bruke ordet "Midgard" tidlig i 1930-årene istedenfor "De store Landene", som han egentlig hadde tenkt å bruke. "Midgard" ble brukt av Tolkien til å beskrive landene øst for den store sjøen (Belegaer), eksklusive Aman - men inklusive Harad og andre dødelige land som ikke blir nevnt i hans historier.
Man trodde i den antikke germanske og norrøne mytologien at universet besto av ni fysiske verdener som var koblet sammen. Menneskenes verden, Midgard, lå i sentrum i dette universet, og var skilt fra alvenes og gudenes land av en stor sjø. De dødes land lå under Midgard. En regnbuebru, Bivrost, gikk fra Midgard til Asgard, og krysset dermed sjøen. En annen sjø lå rundt de syv andre verdenene (Vanaheim, Asgard, Alfheim, SvartAlfheim, Muspellheim, Nidavellir og Jotunheim).
[rediger] Selve verdenen
Tolkien mente at Midgards geografi skulle likne på vår egen jords geografi. Ut ifra denne ideen mener noen at Tolkien prøvde å kopiere vår egen jord, med alle de samme klimatologiske, botaniske og zoologiske likhetene. Hobbitenes land, Hobsyssel burde da ha ligget i Englands temperte klima, Gondor rundt Italia og Hellas, Mordor i Tyrkia og Midtøsten. Syd-Gondor og Harad blir da plassert i Nord-Afrikas ørkener, Rhovanion i Tysklands skoger og Russlands sydlige stepper, og isbukta Forochel i Norges fjorder.
Hobbiten og Ringenes Herre blir presentert av Tolkien som en historie fra Vestmarks Røde Bok, som ble skrevet av Bilbo Lommelun og Frodo Lommelun pluss noen andre hobbiter og rettet på av gondorske professorer. I likhet med Shakespeares Kong Lear, okuperer fortellingene en historisk periode som ikke kunne ha eksistert. Datoer for årets lengde og månefasene, sammen med beskrivelsene og konstellasjonene gjør den verdenen til Jorden - ikke mer enn for flere tusen år siden. Flere år etter publiseringen gikk Tolkien ut i et brev og skrev at handlingen i bøkene fant sted for 6000 år siden.
Det er verdt å merke seg Silmarillion, som forteller en Bibel-liknende skapelseshistorie og har en beskrivelse av kosmos, inkludert Midgard. Trenger man informasjon om Valinor eller Númenor, bør man lese Silmarillion da dette er hovedkilden for all informasjon om Tolkiens Midgard.
[rediger] Kosmologi
Den eneste guddommen i Tolkiens univers blir kalt Eru Ilúvatar. I begynnelsen skapte Ilúvatar ånder som ble kalt Ainuer, og han lærte dem å spille musikk. Etter at ainuene hadde blitt flinke i deres ferdigheter, bød Ilúvatar dem til å lage musikk basert på en av hans egne tanker. Den mektigste ainuen, Melkor (som senere ble kalt Morgoth) - Tolkiens tolkning av Satan i hans univers - fordømte tanken. Som følge av dette introduserte Ilúvatar nye tanker, og ut i fra disse sangene ble såkornene for mye av Midgards historie lagt.
Plutselig stoppet Ilúvatar musikken, og han avslørte musikkens mening for ainuene gjennom en visjon. Rørt av visjonen, følte mange av ainuene en trang til å utforske dets egenskaper, og da skapte Ilúvatar derfor Eä, selve universet (Tomrommet). Da ainuene entret Eä, fant de ut at universet var formløst, fordi de hadde gått inn i tidenes begynnelse. Ainuene tok på seg store jobber, og formet Universet etter sine egne tanker. Slik skapte ainuene Arda, stedet der Ilúvatars barn skulle leve, alvene og menneskene. Femten av de mektigste ainuene ble kalt valaer og Melkor var den mektigste av dem alle, men Manwë var deres leder. Valaene slo seg ned i Arda for å bevokte det og forberede oppvåknelsen til Ilúvatars barn.
Arda begynte som en enkel, flat verden, der valaene skapte lys gjennom to enorme lamper. Melkor ødela lampene og brakte mørket til verden. Valaene trakk seg da tilbake til Ardas vestlige regioner, der de skapte de to Trærne slik at de kunne skape lys til deres nye hjemland. Etter mange år kastet valaene Melkor i fengsel for å straffe og rehabilitere ham - og for å beskytte Barna. Men når Melkor ble befridd, forgiftet han de to Trærne. Valaene tok da de to siste, friske fruktene fra Trærne og brukte dem til å skape Månen og Sola, som ble en del av Arda men samtidig var separert fra Ambar (jorda).
Før slutten av andre tideverv, da Númenors innbyggere gjorde opprør mot valaene, grep Ilúvatar direkte inn og tilintetgjorde Númenor og separerte Valinor fra resten av Arda. Han skapte da nye land og gjorde verden rund. Bare Endor var igjen i den gamle verden, og Endor ble nå Euroasia.
[rediger] Geografi
Tolkien fullførte aldri geografien for hele Midgard som var forbundet med Hobbiten og Ringenes Herre. I Skapelsen av Midgard, volum IV i Midgards Historie, publiserte Christopher Tolkien flere kart, både av den originale, flate jorda og av den runde verden.
Kart som ble laget av Christopher Tolkien og/eller J.R.R. Tolkien for den verdenen der Hobbiten og Ringenes Herre utspilte seg, ble publisert som illustrasjoner i Hobbiten, Ringenes Herre og Silmarillion. Tidlige utgaver av kartene som var i Silmarillion og Ringenes Herre, var inkludert i flere volum inkludert det første Silmarillion-kartet i "Skapelsen av Midgard", Det første Ringenes Herre-kartet i "Jarnagards forræderi", Det andre kartet (vest) og det andre kartet (øst) i Ringkrigen og Det andre kartet over Midgard vest for de blå fjellene (også kjent som Det andre Silmarillion-kartet" i Juvelenes Krig (krigene som raste mellom Morgoth og alvene i forbindelse med de tre Silmarillene)).
Endor var opprinnelig en slags stort, symmetrisk "skjema" som ble ødelagt av Melkor. Symmetrien ble definert av to store sub-kontinenter - en i nord og en i syd. Begge to hadde to lange fjellkjeder i de østlige og vestlige områdene. Fjellkjedene ble gitt navn som var basert på farger: Hvitfjellene, Blåfjellene, Gråfjellene og Rødefjellene. Androth er et huleområde i fjellkjeden Mithrim.
De mange konfliktene med Melkor resulterte i at landets former ble ødelagt. Opprinnelig var det en liten innsjø med vann i midten, der øya Almaren var - valaenes øy. Da Melkor ødela valaenes lamper, som gav dem lys til verden, ble det skapt to svære sjøer, men Almaren og dets innsjø ble tilintetgjort. Den nordlige sjøen ble Helcarsjøen. Landende vest for blåfjellene ble Beleriand (som betyr Valaenes land). Melkor reiste Tåkefjellene for å hindre valaen Oromës fremgang da han jaktet etter Melkors skapninger i løpet av mørkeperioden før alvenes oppvåkning.
De voldelige handlingene i løpet av Vredens krig mellom Valaenes hær og Melkors hær på slutten av første tideverv utløste destruksjonen av Beleriand. Det er også mulig at i løpet av denne tiden ble Helcarsjøen tømt.
Denne verdenen ble identifisert av Tolkien som Ambar i flere skriv, men også som Imbar i senere Ringenes Herre-skriv. Ambar skal ha vært en flat verden fra destruksjonen av valaenes lys til Númenors fall - dets landmasse ble arrangert på én side av verden. Tolkiens sketsjer viser en disk-liknende ansikt som ser opp på stjernene. Et vestlig kontinent, Aman, var valaenes og Eldaenes hjem. Landene i midten, Endor, var kalt "Midgard" i de fleste av Tolkiens historier.
[rediger] Folkeslag i Midgard
Midgard er hjemmet til flere intelligente arter:
- Ainuer - ånder skapt av Eru Ilúvatar
- Valaer - opprinnelige ainuer som tok bolig i Midgard for å videreutvikle Eä
- Morgoth - Det ondes personifikasjon, Satan i Tolkiens verk
- Maiaer - andre ainuer med mindre makt enn valaene
- Alver - Ilúvatars Førstefødte
- Mennesker - De sistfødte
- Umaiar - onde maiaer. Annatar og Balrogenes Herre er eksempler på en ond maia
- Hobbiter - et lite folkeslag i slekt med menneskene
- Dverger - skapt av Aulë uten Ilúvatars tillatelse
- Enter - trehyrder skapt av Ilúvatar etter Yavannas ønske
- Orker - muligens opprinnelig alver, onde skapninger som ble alt opp av Morgoth
- Troll - også onde skapninger fremskapt av Morgoth
- Andre dyr eksisterer også, som for eksempel de store Ørnene, Huan og varger. Ørnene ble skapt av Ilúvatar sammen med entene - men disse dyrenes natur er uklar. Noen av dem kan være maiaer i dyreskapning.
[rediger] Språk i Midgard
Tolkien oppfant to alviske språk som senere ble kjent som quenya, brukt av vanyaene, noldoene og noen telerialver - og sindarin som ble brukt av alvene som bosatte seg i Beleriand.
Andre språk i Midgard:
- Adûnaisk - Númenoreanernes språk
- Svartmålet - Oppfunnet av Sauron til bruk for hans slaver
- Khuzdûl - Dvergenes språk
- Rohirrisk - Rohans språk (representert i Ringenes Herre som gammelengelsk)
- Vestrønt - "alltungemålet" (representert som engelsk)
- Valarisk - Valaenes språk
[rediger] Midgards historie
Midgards historie er delt i tre tidsperioder, kjent som Lampenes år, Trærnes år og Solens år.
Lampenes år begynte kort etter at valaene fullførte deres oppgaver med å skape Arda. Valaene lagde to lamper for å lyse opp verden. Aulë smidde to store tårn, en i det nordligste nord og en i det dypeste sør. Valaene bodde i midten, på Almaren-øya. Melkors destruksjon av de to lampene markerte slutten på Lampenes år.
Da skapte Yavanna de to trærne som fikk navnene Telperion og Laurelin i Amans land. Trærne opplyste Aman, og lot resten av Arda være mørkt - det var kun opplyst av stjernene. I begynnelsen av det første tidevervet våknet alvene ved innsjøen Cuiviénen i det østlige Endor, og ble kort tid etter oppsøkt av valaene. Mange av alvene ble bedt om å reise mot vest, mot Aman. Ikke alle fullførte reisen. Valaene hadde fengslet Melkor, men han slapp ut etterhvert. Han ble erkerival med de alviske prinsene Fëanor og Fingolfin. Han drepte da deres far, kong Finwë, og stjal de tre Silmarillene - tre edelsteiner som var smid av Fëanor som inneholdt de to trærnes lys - og ødela Telperion og Laurelin.
Fëanor forlot Aman med folket sitt, noldoene, og jaktet på Melkor helt til Beleriand, der han forbannet ham med navnet Morgoth Bauglir. Fëanor ledet den første av to grupper noldoer. Den større gruppa ble ledet av Fingolfin, og noldoene stoppet ved telerialvenes havneby Alqualondë. Telerialvene ville ikke gi noldoene skip til å dra til Midgard med. Dette førte til at Fëanor og mange av hans tilhengere angrep teleriene og stjal deres skip. Hans hær seilte over med de stjålne skipene gjennom Helcaraxë, og lot Fingolfins gruppe være igjen. Fëanor ble drept, men de fleste av hans sønner overlevde, og grunnla kongedømmer - det samme gjorde Fingolfin og hans etterkommere.
Solens år begynte da valaene skapte sola og lot den skinne over verden, Imbar. Etter flere store slag mot Morgoth, var det en lang fredsperiode som varte i 400 år. I løpet av denne perioden fant menneskene veien inn til Beleriand via Blåfjellene. Da Morgoth brøt beleiringen av Angband, falt de alviske kongedømmene en etter en, selv også Gondolins gjemte by. Den eneste seieren som tilfalt alvene og menneskene kom da Beren og Lúthien, datter av Thingol og Melian, fikk tak i en silmarill fra Morgoths jernkrone. Beren og Lúthien døde ikke lenge etter, og fikk livet tilbake i gave av valaene på én betingelse: Lúthien måtte bli udødelig og Beren skulle aldri vise seg blant menneskene lenger.
Thingol kranglet med dvergene av Nogrod, og de drepte ham og stjal silmarillen. Med entenes hjelp, overvant Beren dvergene og fikk tilbake silmarillen, som han gav tilbake til Lúthien. Ikke lenge etter døde begge to igjen, og silmarillen ble gitt til deres sønn, Dior Halvalv, som hadde gjenopprettet Doriaths kongedømme. Fëanorsønnene ødela Doriath og drepte Dior, men Diors unge datter, Elwing, rømte med juvelen. Tre sønner av Fëanor - Celegorm, Curufin og Caranthir - døde mens de prøvde å ta tilbake juvelen.
Mot slutten av tidsvervet, var det eneste som gjensto av de frie alvene og menneskene en landsby ved munnen av Sirion-elva. Blant dem var Ëarendil, som giftet seg med Elwing. Men, Fëanorsønnene krevde igjen at silmarillen skulle returneres til dem. Etter at deres krav ble avslått, bestemte de seg for å ta steinen med makt. Ëarendil og Elwing tok silmarillen over den store sjøen for å be valaene om unnskyldning og hjelp. Valaene svarte med Vredens krig, og Morgoth ble tatt til fange og kastet ut av verdens grenser, ut i Tomrommet.
Silmarillenes tilbakekomst forårsaket grusomme ødeleggelser, da Beleriand ble ødelagt under vredens krig og begynte å synke ned i sjøen. Fëanors gjenværende sønner, Maedhros og Maglor ble beordret til å returnere til Valinor. De prøvde å stjele silmarillene fra de seirende valaene, men silmarillenes kraft var for sterk for dem. Begge brødrene møtte deres skjebne, og den ene falt ned i flammene mens den andre kastet juvelen i sjøen.
Slik begynte andre tideverv. Edain fikk Númenors øy i vest som deres hjem, mens mange alver ble tatt i mot i vest. Númenoranerne ble store sjøfarere, men ble også veldig misunnelige på alvene da de var udødelige. Men etter noen få århundrer kom Sauron, Morgoths nestkommanderende. Han begynte å organisere onde skapninger i de østlige landene, og fikk alviske smeder til å smi Maktens Ringer, og smidde i all hemmlighet sin egen Ring, Den ene ringen for å ta kontroll over de andre ringene. Alvene ble obs på Saurons plan så snart som da han tok på seg ringen. De tok da av seg sine egne ringer før Sauron kunne mestre deres egne viljer.
Den siste númenoranske kongen Ar-Pharazôn påførte Sauron stor skade og tok ham til Númenor som krigsgissel. Men med den ene Ringens hjelp, fordervet Sauron kongens sinn og fikk ham til å invadere Aman. Elendil og Isildur flyktet fra Aman. Da kongens hærer gikk i land på Aman, tilkalte valaene på Ilúvatar, og han grep direkte inn. Verden ble forandret, og Aman ble fjernet fra Imbar. Fra da av kunne menneskene ikke lenger finne Aman, men alvene kunne det om de brukte spesielle skip som førte dem fra Midgards sjøer til Amans sjøer.
Númenor var blitt utslettet, og med byen ble også Saurons kropp ødelagt. Hans ånd overlevde, og dro tilbake til Midgard. Elendil og hans sønner rømte til Endor og grunnla kongedømmene Gondor og Arnor. Sauron oppnådde snart sin fulle makt igjen, men alvene allierte seg med menneskene og dannet Det siste Forbund og knuste ham i Slaget ved Dommedagsberget. Den Ene Ringen ble tatt fra Sauron av Isildur, men ble ikke utslettet.
Tredje tideverv så at Gondor og Arnor vokste seg større og mektigere. På denne tiden hadde Sauron fått igjen mye av sin tidligere makt, og søkte etter Ringen. Han oppdaget at den var i en hobbits varetekt, og sendte ut sine tjenere, de ni ringskrømtene, for å få den tilbake. Ringbæreren, Frodo Lommelun, reiste til Kløvendal der det ble bestemt at Ringen måtte destrueres på den eneste mulige måten: kaste den ned i Orodruins flammer. Frodo dro ut fra Kløvendal med åtte følgesvenner - Ringens Brorskap. I det siste øyeblikket feilet Frodo, men med hjelp fra krypet Gollum ble ringen utslettet. Frodo og hans gode venn Samvis Gamgod ble hyllet som helter, og Sauron var overvunnet for evig og hans ånd forsvant.Gondor var i denne perioden regjert av Echtelion, etterfulgt av Egalmoth som i sin tid fulgtes av sønnen Beren.
Slutten av det tredje tideverv markerte slutten på alvenes herredømme og begynnelsen på menneskenes herredømme. Da fjerde tideverv begynte, forlot mange alver Midgard - for å dra til Valinor. De som ble igjen, ville dø sakte bort. Dvergene returnerte til Moria og gjenopprettet dvergeriket sitt der. Det var fred mellom Gondor og landene i sør. Fortellingene om hendelsene i første tideverv ble legender og sannheten bak dem glemt.
[rediger] Bøker
[rediger] Tolkiens verk
- 1937 Hobbiten
- Hobbiten Bilbo Lommelun slår seg sammen med et kompani dverger og trollmannen Gandalv og drar ut på et oppdrag som går ut på å gjenkreve en stor, gammel skatt som opprinnelig tilhørte dvergene, fra den gamle dragen Smaug.
- 1954 Ringens Brorskap, del 1 av Ringenes Herre
- Bilbos nevø og etterkommer, Frodo, drar ut på et oppdrag for å utslette Den ene ringen, og får følge av Ringens Brorskap.
- 1954 To Tårn, del 2 av Ringenes Herre
- 1955 Atter en Konge, del 3 av Ringenes Herre
- Frodo og Sam når fram til Mordor, og Aragorn kommer til Gondor og begjærer der tronen til Gondors rike.
- 1962 Tom Bombadils eventyr og andre vers fra den Røde bok
- En samling av dikt, lite er relatert til Ringenes Herre.
Tolkien døde i 1973. Alt videre arbeid ble redigert av Christopher Tolkien, hans sønn. Kun Silmarillion portretterer seg selv som et fullført verk; de andre er samlinger av notater og forkastede versjoner.
- 1977 Silmarillion
- Historien om de gamle dagene før historien om Ringenes Herre tar sted, inkludert Númenors fall.
- 1980 Ufullførte Fortellinger
- Fortellinger og essay som er relatert til Silmarillion og Ringenes Herre, men mange ble aldri fullført.
- Flere, men mindre viktige, verker.
- Fortellinger og essay som er relatert til Silmarillion og Ringenes Herre, men mange ble aldri fullført.
[rediger] Se også
