Norges kulturlandskap
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Innhold |
[rediger] Jordbrukslandskapet
I sju tusen år levde mennesker i det området som nå er Norge av jakt, fangst, fiske og sanking. Hva grunnen kan være til at folk sør i Norge for ca. 6 000 år siden begynte å holde husdyr og dyrke jorda, er omdiskutert. Trolig kom det som et svar på økende befolkningspress, men om jordbruksrevolusjonen kom med innvandra folkeslag, eller om kunnskapen bredte seg uten folkeforflytting, vet en ikke.
Beinrester etter tamdyr som ku og sau og pollen av bygg og hvete med datering tilbake til 3800 f.Kr. er funnet i Oslofjord-området. I løpet av det følgende årtusenet sprer jordbruket seg til hele landet. De fleste pollenanalyser viser at beitedyr kom først, og korndyrking noe senere. Selv om landbruk har vært Norges viktigste ressurs, er kun 10,4 mill dekar dyrket mark, eller ca 3% av det totale landarealet.
[rediger] Svijordbruk og februk
Det første jordbruket var en form for svijordbruk eller svedjebruk med en syklus på kanskje en mannsalder. Senere forsøk bl.a. fra Danmark viser at det har vært mulig å drive svedjebruk i Skandinavia med enkle redskaper som flintøks, hakke og gravestokkuten trekkdyr og uten annen gjødsling enn asken. Åkerlappene ble flyttet oftere enn boplassene, men også boplassene måtte flyttes med jevne mellomrom for at ikke åkrene skulle bli liggende for langt unna.
Pollenanalyser viser at på Vestlandet og i Nord-Norge kan avsviing av skogen ha vært i bruk for å rydde beiter for husdyra i en periode på kanskje tusen år før korndyrking ble vanlig. Svijordbruket har trolig skapt lyngheilandskapet langs kysten. Saue- og geitehold i området har deretter holdt dette landskapet vedlike fram mot vår tid. Framvekst av stadig større einerkjerr viser at det ikke er tilstrekkelig beitepress fra husdyra.
De første jordbrukerne tok i bruk tørr og lett sandjord på opplendt mark og i skråninger, mens de unngikk dalbunner, myrlendte områder og de mer tungdrevne leirslettene. Svijordbruket førte over tid til markerte endringer i økosystemene. Edelløvskogen gikk tilbake, og en gradvis utpining av jorda førte til overgang fra brunjord til podsoljord. Den surere podsoljorda favoriserte arter som bjørk, osp, furu og senere gran.
I perioden 2800-1800 f.Kr. etablerte jordbruket seg som hovednæring i Sør-Norge, og det er funnet spor etter korndyrking og februk så langt nord som til Alta i sammen periode. På kysten ble kombinasjonen fiske og jordbruk den dominerende, mens jordbruket i innlandet ble drevet i kombinasjon med jakt, fangst og fiske.
Tidligere har begynnelsen på bronsealderen blitt satt til 1500 f.Kr., men nyere arkeologiske undersøkelser har vist at bronse ble tatt i bruk så tidlig som 1800 f.Kr. Folk i bronsealderen har etterlatt seg varige spor i kulturlandskapet i form av gravrøyser, gravhauger og helleristninger. I sen bronsealder kom nye gravskikker med likbrenning og urnegraver, og gravhaugene dukker ikke opp igjen før i de første hundreåra etter vår tidsregning.
En regner med at svijordbruk ble praktisert ved siden av fast åkerbruk i hele bronsealderen og jernalderen. I senere tid fikk svijordbruk en renessanse med finske innvandrere til Østlandet fra ca. 1630. Finneboplasser med rugbråter finnes over et stort område fra grenseområdene i Hedmark i nordøst til Oslomarka i sørvest, jf. alle stedsnavn som inneholder «bråten » som et ledd. Dette bråtebruket fortsatte enkelte steder fram til ca. 1800.
[rediger] Åkerbruk
Fast åkerbruk innebærer en mer intensiv utnyttelse av jorda, og kan opprettholde en tettere bosetning enn skiftende svijordbruk. I skog av norsk type er åkerbruket likevel en energikrevende driftsform som forutsatte husdyr som beita ned den naturlige vegetasjonen, tilførte åkeren gjødsel og som kunne brukes som trekkdyr.
Det finnes arkeologiske bevis for at arden var i bruk i Norge i bronsealderen. Plogen kom til Norge i yngre jernalder, mens hest som trekkdyr først kom i bruk i vikingtida. Plog med veltefjøl tillot dypere bearbeiding av jorda, og en slapp å kjøre to ganger i kryss som med arden. Mange steder i landet har en funnet bevis for teigpløyde åkrer, der plogen er blitt kjørt slik at jorda samla seg langs midten av teigene, mens ytterkantene hadde en funksjon i dreneringa. I bratt lende ble det brukt hakke og spade.
Det er usikkert når en tok i bruk husdyrgjødsla på en systematisk måte. Det er funnet møkkagreip fra yngre jernalder, og fosfatprøver fra førhistoriske åkrer støtter teorien om gjødsling i jernalderen. I jernalderen kom også sigd og ljå, som muliggjorde en mer effektiv engslått. Før hadde grener og ris (styving) vært viktigste vinterforet, men etter at en begynte å slå enga og bruke høy som fôr, ble det nødvendig å holde husdyra borte fra åkeren. Gjerder kom opp, og gjeting ble et utbredt barnearbeid. Med gjerder ble det et tydeligere skille mellom utmark og innmark.
De eldste kjente spor etter gårdshus er fra 2300 f.Kr. De eldste gårdsbygningene var toskipa stolpehus, dvs. med en enkelt stolperekke til å bære taket; i bronsealderen kom treskipa hus med to stolperekker.
[rediger] Fiskerilandskapet
Jordbruket har ikke vært alene om å forme det norske landskapet. Også fiskeri og ikke minst fisketilvirking eller fiskeriindustri er en virksomhet som har vært med å forme det norske landskapet.
Klippfiskproduksjonen skapte fra midt på 1700-tallet en egen type landskap som vi finner fra Sunnmøre og oppover Nordlandskysten. Særlig hadde klippfisklandskapet omfang på ytre del av Nordmøre, omkring byen Kristiansund. Klippfisk tørkes gjerne på svaberg, og der det ikke var tilstrekkelige arealer med naturlige svaberg ble torv og vegetasjon fjernet for å lage nye klippfiskberg. Klippfisk er godt saltet før den legges til tørk, og noe av saltet blir liggende igjen på berga. Saltet holder i fortsettelsen ny vegetasjon borte. Utendørstørking av klippfisk tok slutt i 1960-åra og etter den tid er denne type kulturlandskap sakte men sikkert i ferd med å forsvinne igjen. Norsk klippfiskmuseum i Kristiansund forsøker å bevare et eksempel på klippfisklandskap på Milnbergan.
