Norges politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Norge er et representativt parlamentarisk demokrati og en rettsstat. Siden 1814 har landet hatt en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om folkesuverenitet, samt og presse- og ytringsfrihet. Etter 1814 har religionsfrihet, menneskerettigheter, organisasjonsfrihet og flerpartisystem blitt innarbeidet i det politiske system. Suvereniteten forvaltes av folket gjennom valg til Stortinget. Fra 1814 til 1913 ble andelen stemmeberettigede trinnvis utvidet fra å omfatte om lag 20% til 100% av den voksne befolkningen.

Innhold 1 Kongemakten 1.1 Maktfordelingsprinsippet 1.2 Forhold mellom stat, fylkeskommune og kommune 2 Valgkanalen 3 Den korporative kanal 4 Mediekanalen

[rediger] Kongemakten

Statsrettslig er landet et konstitusjonelt monarki, men i følge konstitusjonell sedvane forvaltes nå Kongens makt av regjeringen som siden 1884 i praksis har vært utpekt av Stortinget. Kongens funksjon har siden 1905 vært primært seremoniell, selv om han de jure har utøvende makt og godkjenner (sanksjonerer) alle lovene som Stortinget vedtar. I tillegg er han øverstkommanderende for Forsvaret og leder for Statskirken. Grunnloven fra 1814 gir vidtrekkende rettigheter til Kongen, men disse utøves i praksis av regjeringen. Statsrådet, eller regjeringen, består av en statsminister og hans kabinett, utnevnt av Kongen. Den siste kongen som aktivt håndplukket hvilke ministre som skulle sitte i regjeringen, var Karl Johan (død 1844), siden da ble regjeringen vært selvsupplerende, og siden 1884 har regjeringssammensetningen vært bestemt av Stortinget.

[rediger] Maktfordelingsprinsippet

Grunnlovsfedrene som i 1814 vedtok den norske Grunnloven hentet inspirasjon fra Montesquieus lære om maktens tredeling og maktbalanse mellom disse. Prinsippet har til hensikt å hindre maktmisbruk ved å holde adskilt hvilke organer som vedtar lover, og som tolker dem; samt hvilket organ som vedtar skatter og hvilke som anvender statens midler. Ut fra maktfordelingsprinsippet og dessuten ønsket om å sikre en effektiv personlig kongemakt, var Grunnloven utformet slik at Stortinget etter 1814 ikke skulle ha noen innflytelse på regjeringens sammensetning. Det opprinnelige maktfordelingsprinsippet ble brutt i 1884 da en ny statskikk ble innført (parlamentarismen) som innebar at regjeringen ikke kunne sitte dersom den hadde et flertall av stortingsrepresentantene mot seg.

1. Utøvende makt, på 1800-tallet Kongen personlig, senere gradivis overtatt av regjeringen og embetsverket. Dessuten hadde utøvende makt myndighet over militærmakt og kirke. Regjeringen leder departementene og har overoppsyn med direktoratene. Utøvende makt fastsetter forskrifter der de av Stortinget har blitt tildelt kompetanse til dette.
2. Lovgivende og bevilgende makt Stortinget har kompetanse til å vedta skatter og avgifter, og vedtar årlig Statsbudsjettet som fastsetter hvordan regjeringen kan bruke pengene. I følge Statskikken skal Stortinget unngå å blande seg inn i enkeltsaker, men heller gi generelle instrukser til regjeringen i form av lover og budsjettbevilgninger.
3. Dømmende myndighet, domstolene fastsetter hvordan lover og forskrifter skal tolkes.

[rediger] Forhold mellom stat, fylkeskommune og kommune

Norge er delt inn i tre ulike forvaltningsnivåer; stat, fylkeskommune og kommune. Disse er alle ledet av folkevalgte organ og har ulike oppgaver. Ettersom Norge er en føderasjon, ligger suvereniteten i Staten (ikke på fylkesnivået som f.eks Sveits). Fylkeskommunene og kommunene har kun den kompetanse som staten (ved Stortinget) gjennom lover vedtar at disse skal ha.

1. Den norske stat var i 1000 år et organ som tilhørte Kongen og hans slekt og ble styrt av hans statstjenestemenn. I løpet av 1800-tallet ble prinsippene om folkesuverenitet, nasjonalstaten og indirekte demokrati med allmenn stemmerett innført med den hensikt at staten i steden skulle være styrt av det norske befolkningen, gjennom folkevalgte representanter.
2. Fylkeskommunene er etterlevninger av det som fra 1660-tallet til 1918 var kalt amt. Dette forvaltningsnivået har ansvar for videregående utdanning og en rekke kulturoppgaver. På 2000-tallet ble fylkenes økonomisk viktigste oppgave, nemlig drift av sykehus overført til helseforetakene. Tidligere var fylkestingspolitikerne utsendinger fra kommunestyrene, men i 1975 ble det innført direktevalg til fylkestingene. Staten er representert i fylkene ved fylkesmannen.
3. Kommunene har siden 1800-tallet utviklet seg med opphav i kirkesognene. Da Formannskapslovene ble vedtatt i 1837 ble kommuneordningen innført, og disse fikk hjemmel av staten til å påta seg oppgaver som det det var flertall for i kommunestyrene. I praksis har denne friheten begrenset verdi, på ettersom kommunene har få virkemidler for å øke inntektene sine.

[rediger] Valgkanalen

For utfyllende artikkel: Valgsystemet i Norge

Siden 1898 har alle myndige menn hatt stemmerett, og siden 1913 også kvinner over myndighetsalderen. I Norge er det valg annethvert år, vekselvis mellom lokalvalg og Stortingsvalg som begge holdes hvert fjerde år. Alle norske innbyggere over 18 år har stemmerett. Lokalvalget består egentlig av to seperate valg som avholdes samtidig; valg av representanter til kommunestyret/bystyret, og valg av representanter til fylkeskommunen.

[rediger] Den korporative kanal

Interesseorganisasjoner har stor innflytelse på utformingen av politikk. Dels er denne uformell, men på flere felt har Storting og regjering overlatt til interesseorganisasjoner som representerer medlemmer å utforme politikkens innhold.

• Siden 1935 har lønnspolitikk i stor grad vært overlatt til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner.
• I følge forvaltningsloven skal alle alle lovforslag sendes ut på høring til berørte parter for å innhente disses syn på forslagene. Lovene Stortinget vedtar bli i stor grad utformet i samråd med interesseorganisasjonenes ønsker.
• Sektorforhandlinger. Landbrukspolitikken blir i stor grad utformet i henhold til forhandlingsutfall mellom landbruksorganisasjoner og landbruksmyndighetene.
• En stor del av offentlig pengebruk forvaltes av interesseorganisasjoner, for eksempel innen kulturpolitikken forvaltes kunststipender av kunstnerorganisasjoner o.l.

[rediger] Mediekanalen

Siden 1814 har det vært stor grad av ytringsfrihet i Norge. Mediene har stor innflytelse over hvilke saker som kommer på den politiske dagsorden. Tidligere var hadde de politiske partiene relativt stor innflytelse på mediene gjennom eierskap i partiaviser, men i de siste tiårene har denne eierinnflytelsen blitt bygd ned, slik at få av avisene og ingen riksdekkende TV- eller radiokanalene er underlagt politisk kontroll. Politikken legger føringer på mediene gjennom eierskapsbegrensninger på mediebedrifter, forbud mot politisk TV-reklame, gjennom konsesjonsbetingelser til etermedier og gjennom ledelse av NRK.