Pinsebevegelsen på Island
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pinsebevegelsen på Island har røtter tilbake til 1920, da de første norske pinsevennene drog til Island som misjonærer.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Åndsdåpen (dåpen i den Hellige Ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet. Den 1. januar 1901 falt Den Hellige Ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham.
Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den Hellige Ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour startet vekkelsesmøtene i april 1906 under navnet Apostolisk trosmisjon der tusener opplevde åndsdåpen. Til Norden kom pinsevekkelsen med Thomas Ball Barratt i 1906. Pinsebevegelsen er en del av den større pinsevekkelsen.
[rediger] Historie
Det norske ekteparet Signe og Erik Aasebø var pinsevenner, og kom til Island i 1920. De var med fra begynnelsen. De bodde i Reykjavik og var mye opptatt med barnearbeid. Men de fikk ikke så mye innpass i byen og arbeidet hadde ikke den framgang de hadde ønsket.
Etter ett år planla de å flyttet til Akureyri, på nordkysten. Akureyri var Islands nest største by. Men dagen før avreise fikk de en sterk uro og følte at de skulle til sørkysten istedet, til Vestmannaøyene. Og slik ble det. Da båten kom til stedet forstod Erik at de var kommet til riktig sted. Han hadde fått kall som misjonær til Island og i et syn sett landskapet hvor han skulle virke. De kom til stedet sommeren 1921, og bare få dager etter ankomsten brøt det ut vekkelse. I løpet av den første tiden ble 60-70 personer frelst.
Men de møtte også motgang, flere av øyenes innbyggere var skeptiske. De var motstandere av at en fanatisk religion som var svermerisk i formen kom til øyen. Under ett møte var en større gjeng samlet utenfor møtelokalet. Stemningen ble spent og tilslutt måtte Aasebø rømme ut bakveien.
Behovet for et møtelokale ble etterhvert sterkere og Aasebø reiste i ett år rundt i Norge og Sverige for å samle inn midler for å reise et hus. Sommeren 1925 seilte en båt inn på havna, den var full av materialer som hadde blitt innkjøpt av de innsamlede midlene. Huset eller menighetslokalet ble bygget samme sommer og høst. Det ble innviet samme dag som islands første pinsemenighet, Betel på Vestmannaøyene ble grunnlagt 24. februar 1926. Det ble en minnerik dag, med menighetsetablering, innvielse av hus og ikke minst stordåp. 20 personer lot se døpe denne dagen. Ekteparet Aasebø reiste hjem til Norge i 1926. Nye misjonærer overtok.
De første ti årene var sterkt preget av norske og svenske misjonærer. T. B. Barratt besøkte Island i på en reise i 1936. Han grunnla to menigheter, en i Reykjavik og en i Akureyri, dette var i Islands to største byer. Milda og Sigurd Jacobsen fra Romeriket var det første forstanderparet (pastor) i menigheten i Akureyri. De hadde reist ut til Island i 1933.
Magny og Arne Kyvik reiste ut i 1939. De skulle bli de siste norske misjonærene på Island. Arne var der helt til 1963, kona døde noen år tidligere. Etter å ha virket i byen over en lengre periode som evangelist, var Kyvik med å grunnlegge menigheten i Isfjordur, islands tredje største by. Kyvik ble pastor i menigheten.
I nyere tid er kontakter til Aril Edvardsen og Troens Bevis Verdens Evangelisering. Flere fra island har gått på bibelskolen i Kvinesdal og Aril Edvardsen har flere ganger besøkt Island.
[rediger] Dokumentasjon
Daniel Jonasson har i en årrekke samlet informasjon om Pinsebevegelsen på Island, og skriver på en bok. Tidligere har han skrevet en univeritetsavhandling om temaet.
[rediger] Se også
[rediger] Kilder
- Viumdal, Anders. 2003. Nordmenn brakte pinsevekkelsen til Island. Intervju med Daniel Jonasson som skriver på en bok om islandsk pinsebevegelse. Korsets Seier, 17. januar 2003, side 12-13.
- Korsets Seier 2006 - 2007. Artikelserien: Pinsebevegelsen 100 år.
