Pinsebevegelsen i Norge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Protestantisme |
Lutheranisme (Tyskland)
Adventisme (De forente stater)
Den norske kirke |
|
|
Pinsebevegelsen i Norge er norsk kristen bevegelse. Pinsebevegelsen i Norge utgjør ikke én organisert enhet, men består av selvstendige kristne samfunn og menigheter (frikirker), som følger en bibeltro, radikal kristen lære.
Troende dåp og åndsdåp (dåp i Den Hellige Ånd) er kjennetegn på pinsebevegelsen. Dette oppfattes som den store forskjellen mellom pinsevenner og for eksempel lutheranere.
Pinsebevegelsen i Norge ble etablert av Thomas Ball Barratt i 1907. Barratt ønsket ikke å etablere en ny kristen bevegelse, men ville at de kristne samfunnene heller skulle bli fornyet. Slik gikk det ikke og han ble grunnleggeren av pinsebevegelsen i Norge. Han var virksom både i Sverige, Danmark og England. Da Barrat besøkte Danmark i 1907, ble det begynnelse til pinsebevegelsen i Danmark. Barratt må tillegges å ha vært betydningsfull for etableringen av pinsebevegelsen i flere europeiske land, kanskje særlig Sverige og England.
Pinsebevegelsen i Norge en felles betegnelse på et felleskapet av over 280 menigheter. Pinsebevegelsen driver humanitært arbeid, skoler og misjon i omtrent 30 land. I Norge er Evangeliesenteret det største fellestiltaket innen bevegelsen. I den norske pinsebevegelsen er det omtrent 32 000 døpte medlemmer, i tillegg kommer ca. 10 000 barn av medlemmene, såkalte tillhørige (ikke-døpte). [1] Medlemstallet har holdt seg stabilt de siste årene. Pinsemenighetene holder gjerne møter i «enkle» lokaler med få kirkelige utsmykninger. Menigheten er ikke selve huset (bygningen), men mer menneskene, det kristne samfunnet.
Innhold |
[rediger] Pinsevekkelsen - pinsebevegelsen
Pinsebevegelsen er en del av pinsevekkelsen. Begrepet pinsevekkelse dekker det bredere fellesskap. Pinsevekkelsen i verden er stor og består av mange ganske ulike frikirkelige menigheter, organisasjoner og samfunn, blant annet Den karismatiske bevegelsen, Jesusbevegelsen, Baptistene, Trosbevegelsen, Oasebevegelsen og flere. Begrepet pinsebevegelse benyttes om det fellesskap som finnes av pinsemenigheter som har sine historiske røtter helt tilbake til begynnelsen av pinsevekkelsen. Deres tilhengere kalles pinsevenner.
De Frie Evangeliske Forsamlinger, eller De frie venner som de også kalles, regnes av mange som en del av pinsebevegelsen. Historisk har det vært noen små forskjeller i synet på dåpen i den Hellige Ånd (åndsdåpen). Det fins flere andre pinserettninger som i lære og praksis ligner på pinsebevegelsen, men som har en litt annen bakgrunn og en noe annen lære. Til disse hører Trosbevegelsen, Maran Ata.
[rediger] Historie
Pinsebevegelsen har røtter tilbake til hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den Hellige Ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles, der tusener opplevde åndsdåpen. Pinsevekkelse på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og den Hellige Ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt utrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene. Betegnelsen pinsemenighet ble brukt første gang på begynnelsen av 1900-tallet av forskjellige forsamlinger som var opptatt av vekkelse.
- Desember 1906 – Åndsdåpen, som den ble kalt, og pinsevekkelsen kom til Norge med metodistpresten Thomas Ball Barratt hjemkomst fra USA. Han hadde egentlig vært på en pengeinnsamlingsreise, for reising av en bygning i Kristiania. Barratt hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og åndsdåpen, og da han var i USA, leste han tilfeldig i bladet The Apostolic Faith om dette. Fra New York, hvor han oppholdt seg, tok han kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles, denne kontakten forandret hans liv totalt. Noe senere fikk han selv oppleve å bli fylt av ånden og få tungetalen.
Da Barratt kom til Kristiania i desember 1906, ble det begynnelsen på flere vekkelsesmøter med tungetale. Da Barratt besteg podiet i Turnhallen i Kristiania 23. desember 1906 og skulle fortelle om sin åndsdåp, ble han stående å gråte. Selv om han ikke fikk frem ord med munnen, hadde det stor betydning, ånden var tilstede. Den 2. juledag kom flere til å opplevde lignende opplevelser.
Møtene vakte stor nysgjerrighet, og mange oppsøkte de ofte lange møtene. Folk ble frelst eller fikk et fornyet kristenliv. Men det var mange kristne som var skeptiske til Barratts åndsdåp, og den nye vekkelsen møtte sterk motstand og kritikk. Den ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i aviser, der de åndsdøpte ble gjort til latter som religiøse fanatikere. Dette bidro til vekkelsens spredning og den spredte seg som en løpeild.
Til å begynne med var det ikke noe fastlagt opplegg (program) i møtene. Det skal ha vært sang, bønn, budskap i ånden med tungetale eller profetisk tale. Det var til å begynne med ikke noe «forkynnelse» i ordnede former. Pinsebevekkelsen i sin begynnelse var mer subjektiv og impulsiv, og i stor kontrast til den mer fastlagte møteformen hos lutheranere. [2] Etterhvert ble tale og forkynnelse sentrale i samlingene. - 1907 – Vekkelsen i Kristiania spredde seg med stor fart utover i landet. Første året ble det begynt med regelmessige samlinger flere steder i Norge. Barratt ønsket ikke å etablere en ny kristen bevegelse, men ville at de kristne samfunnene heller skulle bli fornyet. Slik gikk det ikke og han ble grunnleggeren av pinsebevegelsen i Norge. Innen nyttår 1907 var 10 personer åndsdøpt. Dette regnes som begynnelsen på pinsebevegelsen i Norge.
- 1908 – Den første menighet, som i dag er del av pinsebevegelsen, ble grunnlagt i Skien, 24. april og ble kalt Tabernaklet. Bakgrunnen for at menigheten ble grunnlagt, var pastor C. M. Seehuus brudd med baptistmenigheten i Skien, en menighet som han selv hadde ledet.
- 1910 sendes de første misjonærene ut til Kina, Argentina og India. Bladet Byposten skifter navn til Korsets Seier.
- Flere allerede etablerte menigheter sluttet seg til bevegelsen, Berøa Oslo, Betel Nærnes, Filadelfia Skiptvet, Betania Kongsberg.
- 1915 – Det opprettes en misjonsorganisasjon under navnet Norges Frie Evangeliske Missionsforbund
- 1916 – Den første pinsemenighet i Kristiania, i dag Filadelfia Oslo, ble grunnlagt, den hadde da 200 medlemmer. Men «menigheten» hadde holdt møter i leide lokaler helt fra 1910.
- 1919 – En bibelskole ble etablert i Møllergata i Oslo. Skolen var tenkt til 100 elever, men 400 møtte ved skolestart.
- 1920 – Norges Frie Evangeliske Missionsforbund endrer navn til Norges Frie Evangeliske Hedningemission.
- 1920 – Betel pinsemenighet siftelses 18. januar i Trondheim. Det ble dannet nye menigheter mange steder i Norge. Grunnen var nok en sterk opplevelsen av Guds inngripen i livet. De åndelige gaver og tjenester slik de er beskrevet fra den kristne urmenigheten [3], var nå kommet i funksjon igjen. Til tross for latterliggjøring og motstand, vokste pinsebevegelsen raskt i årene som fulgte.
- 1922 – Misjonærer sendes til Kongo etter en litt vanskelig etablering utvikler dette seg til et stort arbeid.
- På 1930-tallet var det vekkelser flere steder i Norge og dette påvirket en rekke menigheter og kirkesamfunn Dette var en vekstperiode for hele kristenheten i Norge.
- 1932 – Norges Frie Evangeliske Hedningemission legges ned, og de enkelte menighetene får selv ansvar for misjonærene som sendes ut.
- 1937 – var det 16 783 pinsevenner i Norge.
- 1938 – «det nye» Filadelfia Oslo blir innviet.
- Etter den andre verdenskrig stagnerte veksten, og denne perioden var preget av en dypere og mer personlig innvielse i bønn og faste.
- På slutten av 1950-tallet bryter Åge Samuelsen ut og danner menigheten Maran Ata i Oslo. Noe år senere ble det splittelse med Aril Edvardsen og Troens Bevis i Kvinesdal.
- 1952 blir misjonsbåten Fredsbudet kjøpt. Den begynner å seile langs norskekysten med evangeliet.
- 1954 blir Hedmarktoppen, ved Hamar, første gang brukt som stevnested, Hedmarktoppen Folkehøyskole blir først etablert i 1970.
- 1955 – IBRA radio etableres. Idag er dette blant de største radio og Tv stasjoner i verden.
- 1957 er det 249 pinsemenigheter med 26 474 pinsevenner i Norge.
- 1979 – Sangboken Evangelietoner utkommer for første gang. Tidligere ble sangboken Maran Ata brukt.
- 1980 blir PYMs barnefond opprettet.
- 1983 – var det omtrent 350 aktive misjonærer, i 30 land, og 70-80 kandidater som ventet på å få reise ut. Det første Evangeliesenteret åpner.
- På 1980 og 1990-tallet kom flere konflikter på grunn av trosforkynnelsen, blant annet med Åge Åleskjær.
- 1998 – TV Inter, med Egil Svartdahls program Søndagsåpent, får den første store kontrakten med TV2.
- På slutten av 1990-tallet ble det forsoning mellom pinsebevegelsen, trosbevegelsen, Åge Åleskjær, Troens Bevis og Arild Edvardsen. Åge Samuelsen er stueren og hans mange sanger har stor betydning i bevegelsen.
- 1995 – Misjonsarbeidet i Kongo får sitt eget navn, CELPA, og de nasjonale tar over arbeidet.
- 2000 – Betel Trondheim starter Thomasskolen, som er en ungdomsskole.
[rediger] Fellestiltak
De norske menighetene har mange fellestiltak både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette kan være misjonsarbeid, omsorgsarbeid, radio og tv-arbeid, barnearbeid, tidsskrifter og mer. Predikanter møtes til drøftelser og samarbeid. Årlig møtes sentrale personer til den såkalte predikantkonferansen for rådslagning og inspirasjon.
Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter er et av bevegelsens fellesarbeid. Det ble grunnlagt i 1983 av Lise og Ludvig Karlsen. De var tidligere rusmisbrukere og kjente nød for samfunnets utslåtte. De startet i garasjen hjemme på Roa og åpnet der det første Evangeliesenteret. Idag er det mange senter rundt i hele Norge og hundrevis har fått et nytt liv. Evangeliesenterets motto er Ennå er det håp.
De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon (PYM) er et «kontor» som samordner praktiske ting for misjonærene, som oversikt over misjonsprosjektene, Norad-støtte, visumsøknader, flybilletter med mer. Norsk pinsebevegelse driver misjonsarbeid i mer enn 30 land på fire kontinenter. Misjonstanken har alltid stått sentalt hos den norske pinsebevegelsen, som har 300 aktive misjonærer hvorav ca. 140 for tiden er i utlandet. (tall fra 2006) De er også innvolvert i flere prosjekter, humanitær bistand og nødhjelp. Dette er svært mange misjonærer sett i forhold til medlemstallet. Det er sagt at «det er en misjonær for hver 100 pinsevenn». Dette kommer av at bevegelsen er organisert med mange selvstendige kirkesamfunn (menigheter). Og etter forbilde fra Bibelen, i Apostlenes gjerninger, er det den enkelte menighet som er ansvarlige utsendinger av misjonærene. Den nære kontakten mellom misjonær på feltet og menighet hjemme i Norge, har vært positivt for misjonengasjementet. Bevegelsen hadde fra 1915 en misjonsorganisasjon kalt Norges Frie Evangeliske Missionsforbund. Det ble grunlagt av T. B. Barratt. Men i 1929 gikk han inn for å oppløse den, noe som skjedde etter kort tid. Fra da av, var hver enkelt menighet ansvarlig for misjonærene. Bevegelsen har ikke senere hatt noen felles misjonsorganisasjon, som har hatt et reelt ansvar for misjonsvirksomheten.
Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg (PBU), koordinerer barne- og ungdomsarbeidet i pinsebevegelsen og utgir undervisningsmateriell og arrangerer kurs og konferanser for ledere i barne- og ungdomsarbeidet.
Pinsebevegelsens Kontaktutvalg er et koordinerende og samordnende organ. Kontaktutvalgets viktigste oppgave er planlegging, gjennomføring og oppfølging av Pinsevennennes Predikantkonferanse. Men også behandle henvendelser til Pinsebevegelsen i Norge fra offentlige myndigheter, tverrkristne organisasjoner og andre. Kontakt utvalget skal styrke fellesskapet mellom menighetene i bevegelsen ta initiativ som synliggjør bevegelsen i Norge.
Andre fellestiltak er Stiftelsen Betania, Korsets Seier Publikasjoner AS, K.A.B.A., Misjonsbåten Fredsbudet, Norges Kristne Omsorgsforbund (N.K.O.), Pinsebevegelsens Forkynnerfelleskap (PFF), Pentekostalt Senter for Ledelse og Teologi, Lederskolen (PLT), Synzygus, Pinsebevegelsens Tilsynsråd, Pinsebevegelsens Lederråd, Pinsebevegelsens Etiske råd, Pinsevennenes Studieråd, Pinsebevegelsens Sentralregistrering av Gaver (PSGS), Sandvik Folkehøgskole, Hedmarktoppen Folkehøyskole og TV Inter Norge
[rediger] Radio og TV
IBRA media er blant de største TV- og radiostasjoner i verden og eies av pinsemenighetene i Norden. Formålet er å forkynne Evangeliet til unådde folkegrupper. IBRA sender radio og TV til 110 land, på 82 forskjellige språk. Det er beregnet at 100 millioner tv- og radio seere følger sendingene. Hver dag mottar IBRA flere tusen lytter og seer responser på sine programmer. Hvert år tilkjennegir mer enn 250 000 mennesker at de har tatt imot frelsen, som et direkte resultat av lytting på programmene. IBRA er nøytral politisk og retter ikke kritikk mot andre religioner eller trossamfunn. [4]
Mange norske pinsemenigheter produserer radioprogram og mange sender nærradio i sitt lokalmiljø. Flere av pinsebevegelsens nærradioer hører til de eldste i Norge og ble startet like etter at myndighetene oppløste kringkastings monopolet i 1981.
Noen store menigheter driver med TV-produksjon. Filadelfia Oslo var tidlig ute med TV, idag er dette selskapet, TV Inter.
[rediger] Sang og musikk
Sang og musikk har fulgt bevegelsen fra begynnelsen. T. B. Barratt var både sanger, musiker og sangforfatter. Mange av hans sanger finnes i pinsebevegelsens sangbok Evangelietoner.
…
Det siste brassband som eksisterer (2006) er Filadelfia Hornorkester, i Filadelfia Drammen. Det ble stiftet i 1956.
[rediger] Tidsskrift
Korsets Seier er pinsebevegelsens hovedorgan i Norge. Barratt startet avisen under navnet Byposten allerede i 1904, mens han var prest i metodistkirken. Avisen skiftet navn i 1910.
Andre tidsskrift eller publikasjoner er Lederskap, LivsGlede og Evangeliet til alle Pinsevennenenes misjonsblad. Lys i Øst omhandler misjonsarbeidet i Eurasia. Sjibbolet om Norske Pinsevenners arbeid i Israel. Nytt Håp omhandler misjonsarbeidet i Mosambik, og Gode Nyheter omhandler Barnehjelpen
[rediger] Skoler
Pinsebevegelsen i Norge har flere skoler.
- Hedmarktoppen folkehøyskole, Hamar
- Sandvik Folkehøgskole, Mosjøen
- Pentekostalt Senter for Ledelse og Teologi (PLT) - kurs på bachelor- og mastergradsnivå.
- Evangelisk Bibel-Seminar, Halden
- Filadelfia bibelskole (FBO), Oslo
- Imission bibelskole, Kristiansand
- MBS - menighetsbibelskolen, Sandefjord
- Trondheim bibel- og misjonsskole, Trondheim
- Hopen videregående skole, Eikefjord
- Thomasskolen, Trondheim - grunnskole.
[rediger] Lære
- Bibelens ord tolkes ut fra at alt det som står i den er sant, en bibeltro lære og anerkjenelse av hele Bibelen som Guds hellige og ufeilbarlige ord. Samtidig erkjennes at mennesket ikke forstår alt eller kan forklare alle sammenhenger fullt ut. Ved Den Hellige Ånds hjelp kan kristne imidlertid få en tydeligere forståelse og større innsikt i det som står skrevet. Pinsebevegelsen benytter ingen forklarelsesskrifter eller andre skrifter i tillegg til Bibelen.
- Åndsdåpen (dåpen i den hellige Ånd) er et urkristent fenomen, og oppstod første gang på pinsedag i Jerusalem, etter Jesu Kristi oppfart til himmelen. [5] Disiplene var samlet. Da falt Ånden over dem, og det forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler. De åndsdøpte kristne fikk en mye større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Derfor legger pinsebevegelsen stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinsen.
- Tungetalen regnes som et bønnespråket som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd. Det å tale i tunger spiller dog ikke nødvendigvis like stor rolle hos alle.
- Frelse forstås som en aktiv handling fra Guds side, der Han gjennom Jesu Kristi offerdød på korset og oppstandelse, gjenoppretter forholdet mellom Gud og menneskeslekten, som gikk tapt under syndefallet. Alt dette skjer ved personlig tro, som er en Guds gave.
- Nattverden har en sentral plass i bevegelsens gudstjenesteliv, til minne om og forkynnelse av Kristi soningsdød. Nattverden viser til en dyp forening mellom Kristus og hans menighet.
- Troende dåp praktiseres i Pinsebevegelsen. Å la seg døpe er et frivillig valg. Dåpen er en handling som gjøres på grunnlag av tro og overbevisning. Dåpen er en samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. For unge barn er det vanlig å ha en barnevelsignelse, som ikke regnes som en dåp.
- Pinsebevegelsen har alltid hatt et samfunnsengasjement for fattige og utslåtte. Dette gjennom hjelpearbeid og innsamlinger. Den utadrettede misjonsvirksomheten har fokusert på oppbygning av skoler, helsetilbud og å ta vare på det enkelte lands språk og kultur.
- Pinsebevegelsen har et konservativt syn på seksualitet og samliv.
- Pinsevennene legger vekt på tanken om at jødene er Guds utvalgte folk, og er derfor isrealsvennlige. Noen gir sin støtte til sionisme.
- Pinsevenner har ingen særskilt feiring av pinsen, selv om det som skjedde den første pinsen, da ånden falt over disiplene er sentrale bibelord i bevegelsen. De feirer jul og påske slik som for eksempel lutheranere.
- Pinsebevegelsen har et sterke syn på Bibelen, som Guds ord, det har vært en av grunnene til at de stort sett har vært avvisende overfor Kirkenes Verdensråd fordi de mener denne økumeniske bevegelsen har hatt et for liberalt bibelsyn.
- Pinsebevegelsen tror på Bibelens åpenbaring av Gud som en hellig treenighet, at det er tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Jesu gjenkomst, tanker om de siste ting og tusenårsriket, spiller en viktig rolle.
[rediger] Organisasjon
Den enkelte menighet er et selvstendig trossamfunn og tar egne avgjørelser. Hver enkelt menighet er registrert som et selvstendig trossamfunn hos fylkesmannen. Men det er vanligvis god kontakt mellom de forskjellige menighetene.
Organisasjonformen innen menighetene kan varierer. De har ofte en enkel organisasjon med forbilde hentet fra bibelen (Apostlenes gjerninger), fra slik den første kristne menigheten ble organisert.
Mange menigheter ledes av en pastor, ofte kalt en forstander, som virker sammen med flere eldste (også kalt eldstebrødre) eller diakoner. Tradisjonelt har menighetene bare hatt menn i lederverv, men i dag er det menigheter som har kvinnelige ledere. Kvinnelige talere er ikke uvanlig.
[rediger] Medlemskap
Enkeltpersoner blir medlemmer ved å melde seg inn i én bestemt menighet, fortrinsvis den lokale menighet på stedet der de bor. Vanligvis kreves det at de tilkjennegir sin kristne tro overfor menigheten, og som regel må de også bli døpt. En kan bare være medlem i ett trossamfunn (menighet).
Barn i menighetene som har vokst opp innen bevegelsen, men som ennå ikke er blitt døpt, blir omtalt som tilhørige, mens de som er døpt, omtales som medlemmer.
[rediger] Utbredelse
Pinsevennene regnes blant verdens raskest voksende religiøse bevegelser. I Norge viser offentlig statistikk at pinsemenighetene har ca. 42 000 medlemmer når menighetsmedlemmers barn er iberegnet. Det er ca. 32 000 døpte medlemmer (voksne). DAWN-rapporten viser at norske pinsemenigheter har ca. 17 000 aktive kirkegjengere.
Det er over 280 pinsemenigheter i Norge. De fleste er tradisjonelle menigheter, men i de senere år har det også blitt etablert menigheter med ulike konsepter, som Jesus Church, som er en menighet der målgruppen er ungdom.
[rediger] Se også
- Pinsevekkelsen – Pinsebevegelsen – Evangeliesenteret – Liste over Norske pinsemenigheter
- Thomas Ball Barratt – Egil Svartdahl – Emanuel Minos – Ludvig Karlsen – Lise Karlsen
[rediger] Litteratur
- Barratt, Solveig Lange og Ski, Martin. Pastor Barratt, minneutgave, biografier i åtte bind.
- Ekornes, Karsten. Samtaler med T.B. Barratt.
- Ski, Martin. Pinsebevegelsens første 50 år.
- Selbekk, Vebjørn K.. 2007. T.B. Barratt - forfulgt og etterfulgt. ISBN 9788230204221
- Sørensen, Sten. 2006. Pinseopplevelser - mitt møte med Den Hellige Ånd. ISBN 9788230205068
[rediger] Kilder
- Korsets Seier 2006 - 2007. Artikelserien: Pinsebevegelsen 100 år.
- Johansen, Oddvar. 2007. Sterk vekst for pinsevekkelsen i 2006. Korsets Seier. 5. januar 2007 side 2-3.
- Pinse for alle 100 år, billag til Korsets Seier, 19. januar 2007.
[rediger] Referanser
- ^ Johansen, O. 2007. (tall fra år 2006)
- ^ Ski, Martin. i Frem til urkristendommen.
- ^ Den kristne menigheten, slik den omtales i Det nye testamentet.
- ^ Korsets Seier, Dette er IBRA, 25. august 2006, side 12.
- ^ Bibelen - Apostlenes Gjerninger 2. kapitel.
