Pius X

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

St. Pius X, født Giuseppe Melchiorre Sarto, (født 2. juni 1835, død 20. august 1914) var pave fra 1903 til sin død i 1914. Han var den første paven som ble kanonisert siden Pius V.

Han ble født i Riese i Veneto-provinsen. Foreldrene var Giovanni Battista Sarto, en postmann, og Margarita. Han ble presteviet i 1858, og som ung prest studerte han både Thomas Aquinas og kanonisk rett. I 1884 ble han biskop av Mantua, og i juni 1893 ble han utnevnt til kardinal. I 1896 ble han dessuten utnevnt til patriark av Venezia. Imidlertid oppstod det problemer med utnevnelsen, da italienske myndigheter hevdet å ha retten til å nominere kandidater, en praksis som hadde vært gjeldende da byen var del av Østerrike. Det italienske hoffets antiklerikale holdning og den skuffelse den romerske kurie følte over å ha blitt fratatt mesteparten av sitt territorium i 1870 kompliserte forholdet. Men til slutt gav den italienske staten opp, og kardinalen kunne tiltre sitt embede.

Etter pave Leo XIIIs død ble Sarto valgt til pave av konklavet den 4. august 1903 med antagelig 55 av 60 stemmer.

Ved dette konklavet ble det østerrikske veto brukt for siste gang, mot kardinal Mariano Rampollo (kardinalstatssekretær). Pius X avskaffet deretter denne vetoretten.

Pius ble kronet søndag 9. august 1903.

Hans pontifikat ble kjent for sin konservative agenda. Han fordømte det han kalte «modernister» og «relativister». Han fremprovoserte en krise for katolisismen i Frankrike da han fordømte den franske presidentens visitt til kong Viktor Emanuel av Italia, som pavestolen var fiendtlig innstilt til på grunn av begivenhetene i 1870. Resultatet ble et skille mellom kirke og stat i Frankrike og utvisning av franske jesuitter.

Han ble kanonisert av pave Pius XII i 1954.