Reductio ad absurdum
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Reductio ad absurdum (latin for «reduksjon til det absurde»). Uttrykket kan spores tilbake til gresk ἡ εις άτοπον απαγωγη (hi eis átopon apagogi), «reduksjon til det umulige», ble ofte brukt av Aristoteles), også kjent som et apagogisk argument eller reductio ad impossibile, er en type logisk argument hvor en antar en påstand for argumenteringens skyld medfører et absurd resultat, og så antar at den opprinnelige antagelsen må ha vært gal siden den førte til dette absurde resultat. Dette er også kjent som bevis ved kontradiksjon.
I formell logikk blir reductio ad absurdum brukt når en formell kontradiksjon kan bli utledet fra et premiss og medføre at man kan konkludere med at premisset er usant. Hvis en kontradiksjon er utledet fra et sett med premisser, viser dette at minst ett premiss er usant, men at andre metoder må benyttes for å avgjøre hvilket.
[rediger] I filosofi og dagligtale
Den følgende samtale er et eksempel på reductio ad absurdum:
- A — All tro er av lik validitet og kan derfor ikke benektes.
- B — Hvis det er korrekt, vil C ha rett i sin tro, selv om C tror på noe nesten ingen andre tror på, slik som at jorden er flat.
- A — Sant.
- B — Da kan noen troer benektes.
Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
