Religionsfrihet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Religions- og trosfrihet, eller livssynsfrihet, er en beskyttelse i form av lovverk og sedvane for at enkeltmennesker og grupper skal kunne tro det de vil og tilbe (eller ikke tilbe) hvem eller hva de vil. Dette anses av mange for å være en grunnleggende menneskerettighet. Historisk sett var da også religionsfriheten en av de første menneskerettighetene som ble anerkjent i Europa.
Menneskerettighetserklæringen vedtatt av de da 58 medlemslandene i FNs generalforsamling den 10. desember 1948 i Paris definerer religions- og trosfrihet slik:
- Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
I den moderne menneskerettighetstenkningen og -forståelsen omfatter religionsfrihet også friheten til å ikke å ha eller praktisere noen tro (ateisme, agnostisisme, sekulær humanisme). Derfor skal religions- og trosfrihet i menneskerettslige sammenhenger forstås som synonymt med livssynsfrihet. I en rekke autoritative forklaringer og kommentarer til menneskerettighetskonvensjonene understrekes derfor også retten til ikke å tro, og sekulære verdensanskuelser og livssyn, på linje med de religiøse trosoppfatninger.
Religions- eller livssynsfrihet som (rettslig) begrep er beslektet med, men ikke identisk med, religiøs toleranse. Livssynsfriheten innebærer også interessante argumenter for å skille stat og kirke, uten at man kan si at et slikt skille, eller en sekulær eller verdslig stat, er en absolutt forutsetning for livssynsfrihet. Uansett vil religions- og trosfrihet i praksis ofte handle om «mer eller mindre» frihet, sjeldnere om «frihet eller ikke».
Religions- og trosfriheten er nært beslektet med samvittighetsfrihet og tankefrihet.
Menneskerettighetserklæringen er ikke juridisk, kun politisk, bindende. Juridisk bindende (for de land som har undertegnet den) er derimot FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Konvensjonens Artikkel 18, som er en utdyping og presisering av Artikkel 18 i Verdenserklæringens, lyder:
- 1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro etter eget valg, og frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
- 2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innebære et inngrep i hans frihet til å ha eller slutte seg til en religion eller tro etter eget valg.
- 3. Friheten til å utøve sin religion eller tro skal ikke være til gjenstand for andre begrensninger enn slike som loven foreskriver, og som er nødvendige for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.
- 4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldrenes, og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for deres barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.
