Sekularisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sekularisering er betegnelsen på prosessene der et samfunn blir mindre religiøst. Historisk har dette betydd at religiøs eiendom, makt, oppgaver eller autoritet overtas av religiøst uavhengige institusjoner. Ordet kan oversettes med det norske ordet verdsliggjøring. Begrepet brukes også om overgangen fra religiøs til ikke-religiøs virkelighetsoppfatning.

Ordet sekularisering kommer av det franske verbet séculariser, som ble tatt i bruk på 1600-tallet om overføring av kirkens eiendom til staten.

Sekulær er et ord som i all hovedsak betyr verdslig (jordlig/ikke-religiøst), altså noe som - begrenset sett - ikke har med religion å gjøre. Et sekulært samfunn er et samfunn hvor det er liten eller ingen sammenheng mellom lover og styresmakter på den ene siden, og religiøse påbud og ledere på den andre.

Sekulariseringen har sosiologisk sett to hoveddimensjoner:

Den offentlige eller institusjonelle dimensjon, hvor staten overtar og/eller verdsliggjør oppgaver som tidligere har tilligget en religiøs institusjon.
Den private dimensjon, hvor religion kommer til å bety stadig mindre for individet.

Et eksempel på institusjonell sekularisering kan være navngivning. Tidligere var dette en kirkelig oppgave i Europa, knyttet til dåpen som kirkelig handling. I dag registreres navn (og tildeles personnummer) av en – i prinsippet – ikke-religiøs offentlig instans. Et annet eksempel er avviklingne av statskirkeordningene i flere land i Europa og «the wall of separation»^[1] mellom stat og religion som de amerikanske grunnlovsfedrene satte opp.

Det moderne samfunns krav om likebehandling av alle borgere uansett livssynsmessig tilhørighet, noe som er sentralt i menneskerettighetene, innebærer samtidig et krav om at staten må opptre stadig mer livssynsmessig nøytralt. Dette medfører også et faktisk krav om sekularisering av staten.

Når det gjelder sekulariseringen i den private dimensjon, var dette en antakelse de sosiologiske klassikerne (Marx, Durkheim, Weber m.fl.) tok for gitt som en følge av utdanning, stigende levestandard og opplysning. Samfunnsutviklingen i det 20. århundre har ført til at mange har dratt den sosiologisk sekulariseringstesen i tvil, blant annet fordi religiøs tilhørighet og aktivitet synes mer «seiglivet» enn man trodde tidligere, men også fordi «nye» religionsformer (blant annet «New Age») har dukket. Men på tross av disse motvikende tendensene synes det likevel klart at religion spiller en stadig mindre rolle i individenes liv i Europa og Nord-Amerika, målt i forhold til hva folk sier de tror på og i hvilken grad de deltar i religiøse sammenhenger og aktiviteter.^[2]

Når det gjelder den individuelle sekulariseringen i resten av verden, er bildet mindre klart. Det ser ut til at folk flest ikke tror mindre eller praktiserer sin religion annerledes enn tidligere generasjoner. Og fordi befolkningsveksten er større i den 3. verden enn i Europa og Nord-Amerika, innebærer dette at det totalt sett blir flere religiøse mennesker i verden.^[3]

En tredje form for sekularisering kan sies å være de endringer som skjer av og innenfor religionene selv under påvirkning fra de to nevnte sekulariseringsprosessene, for de forskjellige religioners teologiske og dogmatiske posisjoner og praksiser forandres også. Viktige elementer i denne prosessen ser ut til å være en aksept av religionens reduserte forklaringskraft, en konsesjon til vitenskapens forklaringer av verden, ved en understreking av at religionen ikke (lenger) pretenderer å forklare (den fysiske) virkeligheten. Videre synes det å utvikles en større aksept for livssynsmessig pluralisme slik at den «egne» religionen blir et av mange religiøse uttrykk. Ofte kombineres en slik oppfatning med den teologiske posisjon at mange, om ikke alle, religioner er forskjellige måter å forstå den samme guden på. I dette ligger en utvikling av større religøs toleranse og et argument for interreligiøs dialog.

Religiøs fundamentalisme kan sies å være en reaksjon på alle disse formene for sekularisering, som forsøker å (gjen)etablere en mer absolutt guds- og virkelighetsforståelse ved å insistere på de «hellige» teksters umiddelbare relevans for menneskenes liv.

Uansett fortsetter sekularisering å være et viktig og interessant, men også kontroversielt begrep og tema, både blant forskere og legfolk med interesse for religionenes plass i samfunnet.

[rediger] Oppsummering og stikkord

Verdsliggjøring. Troen på fornuft og kunnskap utfordrer gammel gudstro.
Verdens første religionsvitenskapelige kongress i Stockholm i 1897.
Naturvitenskapene gjennomgikk en rivende utvikling, med nye oppfinnelser.
Kultur- og samfunnsfagene ble styrket, mindre tid til religion i skolen.
Personer: Louis Pasteur, Marie Curie, Thomas Alva Edison, Fridtjof Nansen.
Kirkesamfunnene ville motvirke sekulariseringen, vekkelsesbevegelser oppstod. Misjonen fikk oppsving.
Verdslige skoler og universiteter opprettet i kolonier.

[rediger] Referanser

^ Se «Wall of separation» i en.wikipedia.org [1]
^ Se Steve Bruce, God is Dead. Secularization in the West, Blackwell Publishing, 2002, ISBN 0-631-23275-3.
^ Se Pippa Norris og Ronald Inglehart, Sacred and Secular: Religion and Politics Worldwide, Cambridge University Press, 2004, ISBN 0-521-54872-1.