Retorikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Retorikk er læren om talekunst (gresk ρητωρ, rhêtôr, tale, og techne, kunst). I moderne tid har retorikken ofte blitt definert som læren om overtaling. Retorikk er en av de tre originale kunster i vestlig kultur. Retorikk kan også bli brukt som et litt nedlatende ord i noen sammenhenger når man vil avvise et verbalt resonnement.
Innhold |
[rediger] Historie
Retorikk er en 2500 år gammel kunst, og vokste fram i antikken, og var opprinnelig en del av de frie kunstene, og utgjorde sammen med grammatikk og dialektikk trivium. Sofister som Protagoras og Gorgias var blant de første retorikerne.
Platon har satt en berømt strek mellom falsk retorikk og ekte retorikk. Lærlingen hans, Aristoteles, har satt fram en enda mer berømt, større avhandling om retorikk som man fortsatt studerer den dag i dag.
Aristoteles' avhandling om retorikk er et forsøk på å systematisk beskrive retorikk som en menneskelig kunst eller egenskap. Han identifiserte tre forskjellige typer retorisk appell:
- Ethos: hvordan personligheten og troverdigheten til en person påvirker et publikum slik at de kan tenke seg at taleren virkelig er troverdig.
- Pathos: Bruken av emosjonelle appeller.
- Logos: Bruken av språket når man konstruerer et argument.
I det siste århundre før Kristus finner vi retorikeren Apollonios Molon, som var Ciceros lærer.
Cicero og Quintilian var framstående representanter for den romerske retorikken.
På 1800-talet ble retorikken oppfattet som gammeldags og mekanisk, men etter Den andre verdenskrig har interessen økt.. Den klassiske retorikken har blitt videreutviklet med nye innslag fra lingvistikk og kommunikasjonsforsking.
Kjente retorikere i vår tid er blant annet Ernst Cassirer og Kenneth Burke.
[rediger] Kjente retorikere
For romerne var talekunsten en viktig del av hverdagen, og også de så sannheten i det Aristoteles sa. Både Cicero og Quintilian var store romerske retorikere, og de jobbet mye med Aristoles' verk; både studering og utvidelse. Cicero skrev også mange andre verk om retorikk, blant de store verkene er De Oratore, Brutus og Orator, og blant de mindre kjente er De Optimo Genere Oratorum, Topica, og De Paritione Oratia.
Quintilian, også en av Romas største talere og retorikere, satte retoriske studier inn under fem kategorier som ville forbli i akademiske sirkler for mange hundre år. De fem er:
- Inventio (oppfinning) er prosessen som leder til utviklingen og finpussingen av argumenter.
- Når argumentet er ferdig utviklet, blir disposito (disposisjon, eller arrangement) brukt for å finne ut hvordan alt skal arrangeres for å få størst mulig innvirkning på folk. Man starter da gjerne med exordium (romersk for innledning).
- Når da innholdet i talen er kjent, og strukturen er slått fast, er de neste trinnene locutio (stil), og pronuntiato (utlevering, måten å gjøre det på).
- nest sist kommer memoria (husk, huske), når taleren skal prøve å huske alt dette etterhvert i talen.
- og så kommer selve fremførelsen, actio. der logos, patos og ethos blir synliggjort, og man ser om man i talesitusjonen oppnår den ønskede responsen.
[rediger] Augustin
En person som ikke vanligvis blir sett på som en retoriker er St. Augustin. Før han ble prest, lærte han latinretorikk, og etter at han ble kristen, begynte å bruke disse 'hedenske' kunstene i det godes navn. Denne nye bruken av retorikk skriver han om i boken De Doctrina Christiana, og det la grunnlaget for det som ville bli preken-retorikk eller kunsten å preke.
[rediger] Retorikk i Norge
Den norske forfatteren Georg Johannesen (1931-2005) var professor i retorikk ved Universitet i Bergen. Georg Johannesen var en av de mest hardtslående essayister i norsk litteratur, og i essayene så vel som i diktene hadde han en forkjærlighet for paradokset, det plutselige tankespranget og de provoserende sammenstillingene.
