Rettskrivinga av 1917
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rettskrivinga av 1917 var en reform av norsk skriftspråk som omfattet både bokmål og nynorsk, den gang kalt riksmål og landsmål. I riksmål avløste 1917-rettskrivinga 1907-rettskrivinga. I landsmål avløste den 1910-rettskrivinga (også kalt «Hægstad-normalen»).
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
1917-rettskrivinga var den første som hadde til hensikt å samle bokmål og nynorsk til ett ved å innføre ortofone prinsipp i begge målformene. Disse prinsippa hadde til formål å føre skriftformene nærmere talemålet på Østlandet. Kritikerne av denne tilnærmingslinja på riksmålshold mente at dette utvanna riksmålet og gjorde det for likt landsmål. På landsmålssida reagerte mange negativt på at en gikk bort fra Aasen-normalen. I Nordnorge reagerte man negativt på at talemålsnære former som sne, nu og frem var tatt ut av normen. Ivar Aasens typeformer var utforma i samsvar med etymologiske prinsipp, som var best egna til å avspeile de ulike dialektforskjellene i Norge ut ifra en kronologisk utvikling som kunne føres tilbake på norrønt. Innen målrørsla har denne diskusjonen pågått helt fram til i dag. Reformen tok ikke bort så mange landsmålsformer fra 1910, men tok inn nye former og jamstilte dem med de gamle; 1917- rettskrivinga åpna for større valgfrihet enn nynorsk har hatt både før og siden. Alle former blei sidestilt; skillet mellom hovedformer og sideformer (eller «klammeformer») kom først med rettskrivinga av 1938.
[rediger] Gjennomføring
Rettskrivingsnemnda blei oppnevnt i 1916 av Jørgen Løvland som da var kirke- og undervisingsminister i Knudsen II-regjeringa. I denne nemnda satt blant andre Knut Liestøl (elev og venn av Moltke Moe) og D.A. Seip, prominent i Østlandsk reising. På denne tida var Det Norske Arbeiderparti fortsatt språkpolitiskt nøytralt, og hadde representanter på Stortinget som gikk sterkt imot reformen. Men Knudsen II-regjeringa gikk sammen med Løvland og truet med å gå av dersom den fikk flertallet mot seg. Et regjeringsskifte var ikke mulig på det tidspunktet, og det endte med at reformen blei berga med en dobbelstemme fra stortingsrepresentant Buen. Nemndas anbefaling til ny rettskriving blei så godkjent ved kongelig resolusjon 9 dager etter at den var framlagt for Stortinget.
Med dette var normen offisiell rettskrivning i Norge, men der 1907-reformen etter noen år hadde slått igjennom i pressen og forlagene, forble 1917-rettskrivningen langt på vei en papirtiger.
[rediger] Vedtak
[rediger] Ortografi
Det var rettskrivinga av 1917 som innførte bokstaven å istedenfor aa.
Stum r blei fjerna i bestemt form flertall av substantiv i landsmål, slik at det kom til å hete armane mot tidligere armarne. Videre blei den d-en som representerte såkalt stungen d ifra norrønt fjerna fra enkelte ord, slik at en i landsmålet fikk ei li for ei lid og brei for breid.
[rediger] Valgfrihet
Det blei innført en mengde valgfrie former. For eksempel infinitiv av verb på e ved siden av a, pluss kløyvd i landsmål. Videre blei a i bestemt form av sterke hunkjønnsord i ental og intetkjønnsord i bestemt form flertall (boka, husa) tillatt ved siden av i (boki, husi). På samme måte blei e gjort valgfri jamstilt med o i flertall av svake hunkjønnsord, altså viser jamstilt med visor, og verbformer som får, gir, slår, tar blei tillatt, jamstilt med fær, gjev, slær, tek. En fikk valgfrie former av en mengde enkeltord, blant dem mellom og millom, før og fyrr, venn og ven, høre og høyre, osv. Den store valgfriheten, når det gjelder å bruke mange «samnorsk»-former både i nynorsk og bokmål, kom altså med rettskrivinga av 1917.
[rediger] Norvagiserte ord
Enkelte ord ble også norvagisert, og dette gjaldt helst fremmedord. Noen ord som ble norvagisert:
- chaffeur ble sjåfør.
- chocolade ble sjokolade.
- douch ble dusj.
- milleu ble miljø.
[rediger] Veien videre
Rettskrivinga av 1938 gikk videre i samme retning, med tilnærming mellom målformene og tilnærming til øst- og nordnorske målfører. De største endringene i 1938 kom i bokmål.
Et annet formål i 1938 var å skjære ned det store antallet valgfrie former fra 1917, og resultatet blei systemet med enn læreboknormal som bare omfatta en del av de tillatte formene, mens alle andre står fritt til å bruke sideformene. Dette systemet blei avskaffa i bokmål fra og med 2005. Det er i dag for eksempel fullstendig likestilling mellom formene "brøt" og "brøyt", mens "braut" er tatt ut av bokmålsordboka. På nynorsk eksisterer fortsatt hierarkiet mellom hovedformer og sideformer.
